Norge

Slik gikk det da vi fulgte tungtvannsheltenes skispor

Gutta dro på skauen. Vidda var tumleplass for voksne helter. Vi forsøkte oss likevel i sabotørenes skispor.

  • Thomas Olsen
    Journalist

Denne saken ble første gang publisert i 2015, i forbindelse med TV-serien Kampen om tungtvannet.


«Harald målte nå 27 m/s. 33 m/s = orkan. PS! Jeg tror alt kommer til å gå utmerket!»

Da meldingen tikket inn, sto sekken pakket, fjellskienes stålkanter var rustbehandlet, skiskoene glinset av voks. Fotografen hadde tanket diesel og fylt hengeren med hunder.

Vi var i ferd med å legge jammerdalen av vassen vinter bak oss, og i den andre enden klaget alle på for mye snø, for sterk vind. For mye vinter.

Januar er en lite medgjørlig tid for koseturer på Hardangervidda. Men for å få en smakebit på høyfjellsstrabasene tungtvannssabotørene gjennomgikk, er det midt i blinken.

Det ser verre ut enn på TV. Dropp ski på nedstigning. Det anbefales å ikke spille helt over Måna-elven. Ørn E. Borgen

Fjellet i kok

Vinteren 1942/43 var heller ikke særlig menneskevennlig.

«Aldri har jeg opplevd maken til vintervær, hverken før eller siden. Fjellet sto i en eneste kok dag etter dag, uke etter uke», skrev Grouse-krigernes lokalkjente anfører, Jens-Anton Poulsson.

– Det er fantastisk terreng å gå i. Bare det ikke blåser, sier Hans-Petter Woldøen.

Han disponerer en jakthytte tett knyttet til tungtvannsdramaet.

På en skyggefull P-plass i Rjukan får vi et værbitt nøkkelknippe og noen råd om ruter på veien.

Vi spør om sabotørenes innbrudd, detaljer om whiskytyveriet og hirdens hevn etterpå. Men den fjellvante Rjukan-mannen ser været klarne litt.

– Det blir tidlig mørkt nå, så jeg tror ikke dere skal vente.

Turistinvasjon

Den utrolige historien er gjentatt i bøker, filmer og TV. Over 70 år senere fenger fjelldramaet mer enn noen gang. Med TV-serien Kampen om tungtvannet har NRK knust alle seerrekorder.

Og på Rjukan forbereder man seg på turistinvasjon.

  • Gikk i skisporene til bestefar og krigshelt Fredrik Kayser: Tidenes tøffeste vinterferietur

Den virkelige bragden

Men vårt mål er mer enn å besøke Vemork-anlegget.

Aksjonen dreide seg om å stoppe tungtvannsproduksjonen, likevel var selve sprengningen en kort og ukomplisert affære for sabotørene.

En kanskje større bragd er hvordan de klarte å leve i uker, måneder og – for enkelte – år i et av Europas barskeste fjellområder.

Etter krigen, da de skulle dekoreres, skal Poulsson ha sagt:

«Hvorfor får jeg medalje? Var det for å spise reinkjøtt og mose noen måneder inne på vidda?»

– Det var dét han mente det dreide seg om, det var prestasjonen. Inne på Vemork var det bare smakk-smakk, sier Tor Nicolaysen og hakker hånden i resepsjonsbordet inne på Rjukan fjellstue.

Tor Nicolaysen ved tungtvannsrelikviene inne på Rjukan fjellstue. Ørn E. Borgen

Nicolaysen er en av dem som kan mest om aksjonen og hadde tett kontakt med flere av heltene. Han har også nyheter til oss her på 850 moh.

– Det er nesten for godt til å være sant. Det er akkurat kjørt en scooter nesten dit dere skal, sier han.

Nordmenns dragning til fjells

Vi haster oss klare til miniatyrheltereisen.

Hvis Nansen og Amundsens polbragder bidro til den unge nasjonens identitet, har tungtvannsheltenes enkle, men overlegne skiferd på Hardangervidda tråkket løype for nordmenns gemene dragning til fjell og karrig villmark.

At denne vinterkrigen mot stormaktens bombeplaner ble vunnet nettopp her i Telemark, noen dobbeltstavtak fra skisportens vugge, får heltedåden opp på et saganivå.

Blackout i snøhavet

Hunden er kanskje menneskets beste venn. Men snart må mennesket selv lage spor. Ørn E. Borgen

Jeg derimot, begynner som et dovent påheng. Fotografens ulende hundespann drar oss begge ivrig av gårde. Etter kort tid passerer vi krysset der sabotørstien tar av mot Fjøsbudalen, sprengningsteamets siste stopp før Vemork.

Men vi er på retretten alt.

Scootersporet suger oss inn i fjellet. Det er blitt ettermiddag. Fortsatt er vi omgitt av dvergbjørk og hytter. Det hvite landskapet rundt oss og de snøtunge skyer tett over gjør alt lysere.

Men idet sporene smalner opp og inn i villmarken, forsvinner lyset.

White-out blir blackout. Vi skrur på hodelykter, men mister raskt scootersporet .

I løssnøen sliter bikkjene og blir mer opptatt av å snuse på hverandre.

Nå må skiløperen ta ansvar. Kart og GPS hentes frem. Lett snødrev kveler sikten. Likevel ser vi langt der nede bak oss en kraftig neonglans fra Rjukan, Notodden eller et annet sted.

Vårt mål: Langsjå-hytta på Hardangervidda. Borgen, Ørn / Aftenposten

Flukten steg for steg

Da sabotørene nådde hit, hadde de krysset juv, antent dynamitt og klatret 1000 meter rett opp. Adrenalinet var oppbrent i motbakkene før snaufjellet. Og mildværet dagen før hadde slått over i en kald, kraftig vind fra nordvest.

«Langsomt, meget langsomt. I motvinden steg for steg», skriver Poulsson.

Men omslaget ga skaresnø som ikke etterlot spor, og de visste at ingen kom etter dem i slik storm.

Lommemann uten batteri

Jeg får lede an i en knapp kilometer før GPS-en slukner. Denne turen startet med nyinnkjøpt skalljakke – så høyteknologisk at det sikkert ligger kvantefysikk bak snitt, søm og stoff. Og forvirrende mange lommer. Hvor la jeg ekstrabatteriene? Kalde kontorlanker gir raskt opp og smetter tilbake i vottene.

Jeg lyser på kartet, fikler frem kompass og ser ut i natten. Utrolig nok gjenoppdager vi scootersporet. Vi er ville hunder over alle hauger.

Helt til jeg oppdager at vi går tilbake.

Vi snur, og famler oss etter hvert ned på noe som må være Langsjå. Men hvor er hytta? Det som tydelig ser ut som taket, viser seg flere ganger å være steiner.

Kan issvullene der være et naust? Teknologien kommer oss likevel til unnsetning. Fotografen har mobildekning. Etter en halvtimes googling ser vi naustet.

Upper Ten i eggeglass

Denne hytta ble sabotørenes hjem rett før aksjonen. Her hadde de også første stopp under flukten. Men låsene i hyttedøren sto imot både dynamitt og våpen. Løsningen ble å bruke avbitertang på vindusslåene.

Vi har nøkkel. I annekset fyrer vi plank i ovnen og spiser autentisk Grouse-mat: rakfisk, som de fant på hytter ved fjellvann. Etterpå tar jeg frem whiskyen. For det var her på Langsjå de ni sabotørene fant den berømte Upper Ten-flasken, som ble spart til etter oppdraget.

Tilbake ble aksjonen feiret med et par eggeglass hver, før hele gjengen sovnet.

Vi har mindre å triumfere over og lar det bli med ett eggeglass.

Halvautentisk heltemat. Sabotørene fant ofte en butt med rakfisk i hytter på Hardangervidda. Ørn E. Borgen

Stoppet av vær

Vinden ulte rundt disse hytteveggene neste dag. Sabotørene forsøkte å ta seg videre til Svensbu-hytta, men måtte snu etter et par hundre meter. Det blåste slik at skareflak kom seilende gjennom luften som rene kniver.

Vi slipper billigere, men vinden er såpass at vi skrinlegger et forsøk på å nå Svensbu.

Respekten for den konturløse, men lunefulle vidda har vokst. Det samme har aktelsen for dem som overlevde her.

Feil spor

Vi har ikke 3000 soldater i hælene og setter i stedet kurs mot Rjukan, men nå er sporet snødd ned, og jeg må brøyte løype for dem med små poter. Jeg trekker ned skibrillene, og det sterke lyset blir mykt og fint. Lenge glir jeg alene på toppen av verden.

Helt til jeg oppdager at jeg har forvekslet en høydekurve med sporet på GPS-en. Vi roter oss først fast i åpne elver, deretter inn i bjørkeskogen.

Vi fikk hjelp av firbente for å komme oss til Langsjå-hytta. Ørn Borgen / Aftenposten

«Ingen skiløper»

Hver gang hundene utålmodig tar meg igjen og tergende stikker snuten mellom bena mine, øker sympatien for hvordan jærbuen Kasper Idland hadde det på deres 50 mil lange skitur til Sverige.

Han hadde oppgitt ski som hobby i sin søknad til Kompani Linge.

«Ingen skiløper i det hele tatt», skrev Rønneberg i sin rapport etter aksjonen.

– Selv om han var dårlig på ski, så klarte han seg fordi han var råsterk, og så hadde han et jækla godt humør. Det kompenserer for dårlig skiferdigheter, forteller Tor Nicolaysen da vi sent på kvelden har sklidd skjelvende ned til fjellstuen.

– Hvor gode var skiferdighetene i gjengen?

– De sier jo selv at de var gjennomsnittet av norsk ungdom. Men det var jo en viss selektering. Ikke alle dro til England, og alle der havnet ikke i Kompani Linge. Den første gruppen ble plukket ut fordi de var fra Rjukan. De hadde vokst opp her og var vant til å gå på vidda, sier Nicolaysen.

– De bar tungt og hadde treski. Det var kanskje ikke noen Marit Bjørgen-teknikk?

– Nei, det gikk i et jevnt sig, Særlig den første gjengen hadde tøff fremmarsj. Tenk deg, de klarte bare å gå én kilometer første dagen.

Vår todagerskrig er over. Jeg rapporterer at jeg nok er klar for nye oppdrag, rundt påske.

Reimer sammen Amundsen-fjellskiene, der Roald konstant stirrer på meg med et oppgitt blikk.

Jeg trøster meg med at Amundsen feilet helt på vidda. Han og broren var faktisk døden nær i dette området da de forsøkte å krysse Hardangervidda i 1896.

Vår «todagerskrig» går mot slutten. Jeg trøster meg med at selv Roald Amundsen slet på Hardangervidda. Borgen, Ørn / Aftenposten

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Historie
  3. Hardangervidda
  4. Vinter
  5. Krigsveteraner
  6. Ski
  7. Kampen om tungtvannet

Relevante artikler

  1. NORGE

    Slik kan du prøve deg som tungtvannshelt

  2. NORGE

    Stordalen gir bort sabotørhytte

  3. NORGE

    Gikk i skisporene til bestefar og krigshelt Fredrik Kayser: Tidenes tøffeste vinterferietur

  4. A-MAGASINET

    Med skiskeil kan du krysse Hardangervidda på én dag: – Ubeskrivelig fascinerende å kunne utnytte naturens superkrefter

  5. NORGE

    I dette jublende menneskehavet fikk han øye på en helt spesiell dame

  6. NORGE

    Vi tester hva som er den beste jobbreisen fra Ski til Oslo