Kartlagt: Markagrensen - ikke hugget i stein
Angrepene begynte så snart markagrensen var etablert med egen lov.
Kartet er fra 2. april 2009 og viser området markaloven skulle beskytte da den trådte i kraft 1. september samme år. Det markerte området dekker 1700 kvadratkilometer, med tusenvis av kilometer med stier, skiløyper og sykkelveier, for ikke å snakke om padlevann, badevann og, fiskevann.
Godseier Carl Otto Løvenskiold eier omtrent en tredjedel av området. Marka ligger i 19 kommuner fordelt over fem fylker.
Første grense fulgte vanntrykket
Den første «markagrensen» ble tegnet inn rundt Nordmarka i 1934. Den gikk langs kote 220, så høyt opp i terrenget som vannledningene kunne fylles med naturlig trykk. Høyere opp i skogen ville det bli uforholdsmessig dyrt å bygge boliger.
Men etterhvert ble grensen «en hellig svart strek» som friluftsfolket brukte i sin argumentasjon mot inngrep da det var snakk om å bygge hovedveier tvers gjennom Nordmarka og Krokskogen. Protestene mot kraftledninger var noen av Norgeshistoriens heftigste.
Tautrekking om grenseoppgang
Kravet om en egen lov for å gi en spesiell beskyttelse for rekreasjonsområdet som er viktig for over én million mennesker, sto sterkt lenge. Men prosessen var ikke bare enkel. Det som er beskyttelse av umistelige verdier for noen, er angrep på næringsveien for andre. Derfor måtte det bli tautrekking om både hvor grensen skulle gå og hva man skulle få gjøre på innsiden.
Siden 2009 er grensen blitt justert flere ganger, etter prinsippet om at tar man 100 kvadratmeter ut av Marka, skal 100 nye inn.
Men lenge før markaloven ble vedtatt, var det kritiske røster som argumenterte for at man måtte huske på at folk ikke bare trenger friluftsområder, de må også ha et sted å bo.
For tilhengerne av loven er nettopp befolkningsveksten et argument for å låse grensen der den går.
Artikkelen er del av innsikt-serien «Kartlagt» som trykkes i Aftenposten hver søndag.
Les flere «Kartlagt»-artikler:
