Norge

Det gir ingen ro

Gjerningsmannen er pågrepet.

22. juli 2011 vil blø i språket vårt, være et blodig blad i kalenderen og et blodbad i hukommelsen, skriver Lars Saabye Christensen. FOTO: INGAR STORFJELL Foto: Storfjell Ingar

  • Lars Saabye Christensen

Før og etter. Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22. juli 2011 vil blø i språket vårt, være et blodig blad i kalenderen og et blodbad i hukommelsen. Fra nå av er det før og etter.

Ordet som går igjen denne svarte helgen i norsk historie er dette: uvirkelig. Dette ordet er uten omriss, uten begrensning. Vi er ikke rammet av en naturkatastrofe. Dette har ikke bare hendt – det er gjort, begått, utført. Det er en menneskekatastrofe, en monumental forbrytelse, uvirkelig i den forstand at det er uten sidestykke, uten sammenligning:

Enorme ødeleggelser

Først sprenger gjerningsmannen Regjeringskvartalet i Oslo sentrum og rammer på den måten konstitusjonens kommandorom. Åtte mennesker omkommer. Et stort antall er alvorlig skadet. Ødeleggelsene er enorme. Så kjører han til Utøya, noen mil utenfor Oslo, hvor AUF, Arbeiderpartiets Ungdomsfylking, har sin tradisjonelle sommerleir. Der går han til angrep på vår neste generasjon. Han har valgt tid og sted med omhu. Utøya er ikke bare geografi, men hjerte i et politisk landskap. Han har rammet makthaverne, nå skal han ramme maktens arvtagere.

Henretter

I løpet av én time henretter han målrettet og nådeløst minst 68 forsvarsløse og panikkslagne ungdommer og barn som ikke har mulighet til å komme unna. De er fanget på en øy. Det er ikke til å tro. Det er ikke til å fatte. I lyset av denne uvirkeligheten er vi overlatt til oss selv, til vår forvirring, sorg, raseri, fortvilelse. Derfor er det viktigere enn noen gang å stå sammen. Det gjør vi. Vi opplever at en hel verden står sammen med oss. For dette er ikke bare et angrep på Norge. Det er et angrep på det vi setter aller høyest: vår menneskelighet, vår fornuft.

I dette blodige kaoset er gjerningsmannen pågrepet. Han har et navn og en adresse. Monsteret er et menneske. Han har tilstått. Det gir ingen ro. Det gir ingen orden. Snarere tvert imot.

Mistankene

De første mistankene, straks etter Regjeringskvartalet var sprengt, ble nærmest automatisk rettet mot internasjonale islamistiske terrorgrupper. Jeg rettet uvilkårlig mistanken i samme retning selv. Å peke ut de skyldige gir en viss mening. Raseriet blir målrettet. Noen islamistiske grupper tok til og med på seg skylden, som i deres øyne er æren. Når nyheten om skuddene på Utøya kommer, kommer også tvilen, tvilen på ens egen dømmekraft.

Vi er rystet

Hvem gjør dette? Hvem kan gjøre dette? Så viser det seg: Han er ikke en annen. Han vokste opp rett i nærheten. Han gikk på de samme skolene. Vi står så å si ansikt til ansikt med ham. Dette feige, grenseløse bakholdsangrepet rammer oss derfor på en måte som setter vår forstand og moral på den ytterste prøve. Det menneskelige innebærer også det umenneskelige. Vi er rystet i vårt vesen. Vi er gått i stykker i løpet av disse dagene.

Alt rykker nærmere

Jeg skriver dette i dyp sorg, mens jeg i ett sett hører ambulansehelikoptere gå inn for landing og ta av ved sykehuset ikke langt unna der jeg bor. Alt rykker nærmere. Jo nærmere alt kommer, desto mindre ser jeg. Dette gjør sterkest inntrykk: Bildene av ungdommene på Utøya, der de danser i regnværet og aner fred og ingen fare, for hva ellers kan de ellers ane, enn fred og ingen fare, bare to timer før døden går i land.

Forberedte sin udåd

Døden het Anders Behring Breivik. Han brukte flere år på å forberede sin udåd. Han forfattet et såkalt manifest på over 1500 sider hvor han ville rettferdiggjøre sine mål, nemlig å skade og ødelegge «de vesteuropeiske, multikulturelle regimene», og det skulle han gjøre ved å angripe makten og maktens arvtagere. På den måten ville han også rettferdiggjøre sine valg. Han hadde nemlig et valg. Han kunne hele tiden la være. Han hadde hele tiden sjansen til å la være. I stedet ventet han til tiden var inne. Han kjøpte seks tonn kunstgjødsel, ikke for å dyrke jorden, men sitt eget hat, helt til hatet hans vokste slik at det ikke rommet mer, og bare dette gjensto: den grufulle handlingen.

Luke bort hatet

Hvordan skal man klare å luke bort dette hatet, uten å oppfylle ugjerningens mål, nemlig at vi gir etter for frykten og mistenksomheten, og på den måten sakte, men sikkert undergraver det samfunnet og det fellesskapet vi av hele vårt hjerte ønsker å bevare og beskytte? Jeg har sett det i løpet av denne svarte helgen:

Jeg har sett ungdommene som kom seg i land fra Utøya, merket og i live. Deres hjerteskjærende vitnesbyrd bærer også bud om et mot, en uselviskhet, en styrke vi knapt kan fatte. Jeg har sett campinggjestene som med fare for egne liv uten å nøle dro ut i båtene for å berge dem som hadde lagt på svøm, og som fremdeles ble beskutt. I denne avgrunnen kom det mest dyrebare til syne: folks verdighet og mot.

Skal ta Utøya tilbake

Statsminister Jens Stoltenberg sa det med samme verdighet og innbitte fortvilelse: Utøya, mitt ungdoms paradis, ble forvandlet til et helvete. Eskil Pedersen, lederen for regjeringspartiets ungdom, som selv var til stede på Utøya, fullførte statsministerens tanke da han ukuelig sa: Vi skal ta Utøya tilbake.

Det skal vi. Det tar ikke en uke, en måned, et år. Det tar en fremtid.

Relevante artikler

  1. NORGE

    Støre på Utøya: – Må bekjempe ekstremisme med bred front

  2. NORGE

    Her er det nye nasjonale minnesmerket etter 22. juli

  3. DEBATT

    Sanner svarer Langerød: Uriktig at Regjeringen forsinker minnesmerkene

  4. KOMMENTAR

    Har du tid til seks spørsmål, Sanner?

  5. POLITIKK

    Erna Solberg: – Å markere denne dagen er alltid tungt

  6. FOTBALL

    Slik minnes RBK-spillerne 22. juli