De pårørende må vite

ETTER TERROREN. En så detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet som mulig er ingen mirakelkur mot traumer og dyp sorg, men det er likevel uendelig viktig.

Under valgkampåpningen benyttet Carl I. Hagen anledningen til å sette spørsmålstegn ved politiets ressursbruk i etterforskningen av massedrapene og terroren 22. juli. Utsagnene er rystende, skriver Erika Flatland. FOTO: INGAR STORFJELL

Les også:

Mangel på empati. Søndag var vi mange som satte kaffen i vrangstrupen. Valgkampen er i gang, og Carl I. Hagen benyttet anledningen til å sette spørsmålstegn ved politiets ressursbruk i etterforskningen av massedrapene og terroren 22. juli.

«69 personer har han drept på Utøya. Om han, da han begynte å skyte, gikk til venstre og skjøt den unge jenta, eller til høyre og skjøt den unge gutten; at noen av foreldrene skal vite om rekkefølgen og nøyaktig sted og alt sånt noe, det begriper ikke jeg,» uttalte Hagen til VG.

Nei, er det så nøye da? Kan de ikke bare slå seg til tåls med at tenåringen deres ble drept av Norges verste massemorder gjennom tidene? Må de nå absolutt vite hvordan? Utsagnets mangel på empati og medmenneskelighet er så sjokkerende at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne.

Beslan.

I seks år nå har jeg arbeidet med ettervirkningene av terroraksjonen mot Skole nr. 1 i Beslan i Nord-Kaukasus. 333 mennesker, hvorav 186 barn, ble drept under det brutale gisseldramaet som varte i nesten tre dager.

Ikke alle foreldrene hadde anledning til å følge barna sine til årets første skoledag, derfor var det mange som aldri fikk se barna sine igjen i live etter at de hadde tatt farvel med dem om morgenen 1. september. I tre dager sto de utenfor den beleirede skolebygningen, uten mulighet til å komme i kontakt med barna som satt fanget i den varme, overfylte gymsalen.

Etterpå har disse foreldrene vært plaget av en forferdelig skyldfølelse og et enormt behov etter å få rede på alle detaljer. Selv de aller, aller minste. Var det noen som passet på datteren min mens hun satt der inne, alene? Hvor satt hun? Hvem satt ved siden av henne? Var hun redd? Var det noen som trøstet henne? Hva var det siste hun sa? Hvordan døde hun? Kjente hun smerte, eller gikk det fort? Da rettssaken mot den eneste overlevende terroristen satte i gang åtte måneder senere, møtte de tallrike opp, hver eneste dag, for å få med seg alle saksforhold og opplysninger.

De små detaljer.

Også mange av dem som selv var gisler og som overlevde, hadde i ettertid et stort behov for å få alle detaljer på bordet. Fra de aller, aller minste. De var naturligvis opptatt av de store spørsmålene, spørsmål rundt skyld og politikk, men de små detaljene var altså også av største betydning. De overlevende ville vite hvor vennene deres hadde sittet. Hvem som hadde gått ut på toalettet og når; de ville vite hvem som hadde sagt hva, og til hvem.

Hver eneste dag i mange år etter terroraksjonen snakket mange av de tidligere gislene sammen daglig om detaljene rundt tragedien. Hver gang husket de litt flere detaljer. Kanskje var dette deres måte å gjenvinne kontrollen over en situasjon hvor de hadde vært maktesløse. Hver dag falt nye, bitte små brikker på plass.

Innsikt.

En så detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet som mulig er ingen mirakelkur mot traumer og dyp sorg, men det er likevel uendelig viktig for svært mange av de etterlatte og de overlevende. Dessuten, som både den offisielle og de uoffisielle etterforskningsarbeidene har vist, er et slikt detaljnivå også nødvendig av rent kriminaltekniske grunner; ikke bare for å rekonstruere hendelsesforløp og dermed også ansvaret i detalj, men også for å få innsikt i gjerningsmennenes motiver og psyke, samt avdekke svakheter ved politiets og spesialstyrkenes respons på stedet.

Det fantes også i Beslan selvsagt dem som mente at hverdagen snarest mulig måtte «komme i gang igjen», og ikke ville dvele lengre enn høyst nødvendig ved det inntrufne. Det fantes selvsagt også flere som ikke kunne forstå hvorfor de etterlatte ikke nødvendigvis maktet å «gå videre» etter at to, tre, fire eller enda flere år var forløpt. Men i hele mitt arbeid i Beslan har jeg til gode å ha støtt på et tilsvarende tilfelle av direkte ufølsomhet, så kort tid etter tragedien, som det Carl I. Hagen her varter opp med.

Usmakelig.

Om Hagens utsagn er et ledd i Frps «forsiktige» tone i valgkampen, om de er et usmakelig forsøk på å score poeng om politiets budsjetter, eller om de rett og slett er uttrykk for alminnelig mangel på medmenneskelighet og skamfølelse hos Frps ordførerkandidat i Oslo, er ikke godt å si. Det samme kan det vel være. Utsagnene er like rystende, uansett fra hvilken vinkel man betrakter dem.