Norge

Da tåken kvalte London

Plutselig døde uvanlig mange mennesker. Halve byens bestand av kanarifugler omkom, likeså okser på fesjå. Alt mens veskenappere og butikktyver boltret seg.

Fra tåkedagene i London i desember 1952. En buss lar seg så vidt skimte. Foto: ?

  • Cato Guhnfeldt

For 60 år siden, i 1954, landet en uvanlig statistikk på bordet til britiske helsemyndigheter.

Statistikken fortalte at i desember to år tidligere hadde den ukentlige dødsraten blant Londons befolkning brått blitt fordoblet, for så å falle igjen. Svaret på de høye dødstallene satt man allerede med. For i desember 1952 var London blitt rammet av den verste tåken koblet med forurensning i manns minne. Allerede året etter ble det i parlamentet forkynt at tåken hadde krevd 6000 liv. Men myndighetene reagerte nølende.

Tåke og forurensning var ikke et nytt London-fenomen. Ufullstendig forbrenning av småkull i hundretusenvis av ovner foruten utslipp fra kraftverk skapte enorme mengder sot— og askepartikler. På 1800-tallet og utover på 1900-tallet ble storbyen stadig skitnere. Bygninger som opprinnelig var bygget i lysebrun sandstein, deriblant parlamentet med Big Ben, fremsto svarte.

Det ble vanlig for menn på jobb å skifte skjortekraven flere ganger om dagen på grunn av skitt. Mang en kriminell, med Jack the Ripper i spissen, hadde opp gjennom årene begått sine ugjerninger for så å unnslippe i tåken.

London er fortsatt kjent for tunge tåkedager. Her skimtes finans-området Canary Wharf og i bakgrunnen deler av London sentrum en marsdag i år. Foto: METROPLOITAN POLICE/REUTERS/NTB SCANPIX

En vegg av tåke ble et lokkMen det som rammet London om ettermiddagen 5. desember 1952, var noe helt spesielt. Da seg en vegg av fet, gulgrå og svovelluktende tåke ned over storbyen. Fra byens høyhus kunne man se tåken som en vegg som kom stadig nærmere. Tåken ble holdt på plass av et spesielt meteorologisk fenomen: stillestående, kjølige luftmasser som la seg som et lokk over byen. Samtidig bandt fuktigheten alle partikler i luften. Det ble snart målt en partikkelkonsentrasjon som var seks ganger høyere enn normalt.

Tåken seg ned til bakken og inn i alle bygninger. Den la seg over alt og alle. Selv inn i lukkede vitrineskap med utstilt porselen innendørs kom tåken og gjorde at servise siden måtte tas ut og vaskes i flere omganger.

Neste morgen våknet folk med tåke i soveværelsene og sot på dynene. Det sved i øyne og hals.

Fra stasjonen fulgte jeg et gjerde som jeg kjente for å finne rette veien hjem

Famlet seg frem langs gjerder og biler

En nordmann som opplevde denne morgenen, var daværende FN-stipendiat Ludvig Hertzberg på studietur i storbyen. Siden fortalte han:

«Vanligvis gikk jeg fra min hybel like ved British Museum til King's Cross, hvor jeg studerte generalplanlegging. Men denne morgenen måtte jeg ta undergrunnsbanen etter å ha famlet meg frem til stasjonen. På skolen ble imidlertid all undervisning avbrutt. Det gikk ikke engang å sitte og lese i biblioteket. Undergrunnsbanen på vei hjemover var overfylt av mennesker, mens gatene over oss var praktisk talt tomme for trafikk. Fra stasjonen fulgte jeg et gjerde som jeg kjente for å finne rette veien hjem. Plutselig kom jeg til en vegg. Men den virket så rar. Jeg følte med hendene og oppdaget at det faktisk var fronten på en bil.»

Geleidet busser i trafikktomme gater

Tåken rammet absolutt all trafikk på overflaten. Tog gikk med sneglefart eller sto stille. Overalt sto etterlatte biler som var blitt forlatt av folk som ikke fant veien. Snart var det bare noen få, modige bussjåfører som kjørte, men ikke uten at busskonduktøren gikk foran bussen med en lykt i den ene hånden og den andre hånden på motorpanseret. Slik ble bussene ledet gjennom gatene. Andre konduktører festet et hvitt tørkle til ryggen slik at sjåføren kunne se dem bedre. Man tok også i bruk fakler for å spre tåken der bussene kjørte.

Folk var omtrent like «blinde». Man talte gater, gatehjørner, postkasser og lykte— og gjerdestolper i et forsøk på å finne riktig vei. Mange rotet seg bort. Flere måtte til slutt be om å få overnatte hos vilt fremmede mennesker.

På byens storflyplass ble mer enn 500 flyavganger kansellert de tre første dagene. Det er kanskje ikke et stort antall i våre dager, men var et svært høyt tall i 1950-årene, da langt færre fløy.

Måtte la råtne bananer bli såpe

Midt på Piccadilly Circus kunne det vært like mørkt som midt på natten. Store deler av næringslivet – så vel som selskapslivet – stoppet opp. Kinoer og konsertlokaler stengte. Trafikken på havnen ble lammet. På en bananbåt råtnet hele lasten. Bananene endte til slutt opp i såpeproduksjon.

Politiet gikk rundt med lange stokker subbende langs bakken for å holde rede på hvor bryggekanten var

Skipsmannskap på land fant ikke tilbake til skipene sine. Flere nordmenn måtte overnatte i den norske sjømannskirken sør for Themsen. Neste dag geleidet daværende sjømannsprest Reidar Kobro sjøfolkene arm-i-arm gjennom en tunnel under elven og ned til havnen. Presten gikk først som kjentmann. Kobro fortalte siden:

«Jeg følte meg frem med den ene skoen langs fortauskanten. Sjøfolkene ble sluppet av i tre omganger og tatt imot av dokkpolitiet, som gikk rundt med lange stokker subbende langs bakken for å holde rede på hvor bryggekanten var. Forøvrig hopet en kvart million tonn uekspedert gods seg opp på havnen så lenge tåken varte.»

Tyver trodde at de ikke ble sett

Tåken førte til et mye høyere strømforbruk, noe som tvang myndighetene til å innføre restriksjoner. Samtidig skyllet en bølge av veske- og lommetyverier over byen, dessuten tyverier fra butikkene, alt mens politiets utrykningsbiler sto uvirksomme i garasjene.

Skjult av tåken smadret enkelte hele butikkvinduer og forsynte seg av varene. En murstein som ble kastet mot en glassrute, spratt imidlertid tilbake og traff lovbryteren i hodet. Mannen besvimte og fikk siden både sykehusopphold og et møte med dommeren. Tåken skjulte ikke bare forbryterne, men også politikonstablene. Således ble flere tyver pågrepet mens de ennå sto og forsynte seg av varene.

Både mennesker og dyr døde

De største konsekvenser fikk tåken likevel for mennesker og dyr.

For mennesker med astma og åndedrettsproblemer ble tåken direkte livstruende. Antall dødsfall steg dramatisk. Ambulanser med innkalte ekstramannskaper sneglet seg av sted gjennom gatene i en fart av to kilometer i timen, ofte med en mann gående foran bilen med en stor bjelle. Mange syke måtte selv ta seg til sykehusene.

Slik endte tallene:

  • London hadde normalt en dødelighet på rundt 2000 mennesker pr. uke.
  • Under tåkedagene i desember 1952 økte denne til nærmere 5000 pr. uke. Av disse hadde døde hele 4000 som følge av hjerte- eller luftveislidelser.
  • Da tåken omsider forsvant, sank dødsraten. Men i januar 1953 lå den fortsatt over det normale, med 2500 døde pr. uke.
  • Nyere forskning tyder på at så mange som 12.000 døde som følge av den ekstreme forurensningen. De fleste av disse var enten veldig unge eller eldre mennesker.
    På sykehusene slapp man raskt opp for oksygen. Mange døde av den grunn. Tåken seg selvsagt også inn i sykehusene. På Middlesex Hospital nær Oxford Circus kunne man ikke se fra den ene enden av en sykesal til den andre. Alt ble skittent, fra pasientenes sengetøy til sykehusantrekk. Leger og sykepleiere gikk konstant med munnbind. Det ble også et mer og mer vanlig syn ute i gatene.

Ikke bare mennesker, men også dyr og fugler bukket under. I løpet av de fire dagene tåken varte, bukket halvparten av Londons bestand av kanarifugler under.

I Earls Court pågikk det samtidig et fesjå. Her døde noen av premieoksene. Andre dyr ble reddet ved at man helte whisky i dem. Rundt om i parkene lå tusenvis av døde duer og spurver. Ender som hadde gått seg vill, lå utmattet på fortau og gatehjørner.

Førte til utslippsregulering

Hendelsen i desember 1952 ble ikke umiddelbart forstått, for ingen gikk rundt og talte antall døde. Men i ukene som fulgte ble økningen i dødelighet registrert. Så ble de offisielle tallene fra 1952 kjent i 1954, noe som for alvor åpnet folks og mange politikernes øyne. Det ble den direkte foranledningen til at parlamentet i 1956 vedtok «Clean Air Act» – loven som ga myndighetene adgang til å regulere utslipp til luft fra ovner og åpne ildsteder rundt om i millioner av hjem, både i London og i andre storbyer.

  • Loven introduserte påbud om bruk av røykfritt brensel i angitte byområder.
  • Førte til økt bruk av elektrisitet og gass. Bidro vesentlig til å redusere utslipp av svoveldioksid og røyk.
  • Kraftstasjoner ble siden bygget/flyttet lenger unna byene. Skorsteiners høyde ble økt.
  • Loven gjaldt til 1964.
    På slutten av 1900-tallet begynte britene så å rengjøre sine byer. Og historiske bygninger som i mannsaldre hadde fremstått svarte, fikk tilbake sin opprinnelige, lyse farge.

Men fortsatt er byen kjent for å være mye plaget av smog - blandingen av smoke (røyk, forurensning) og fog (tåke).

Les også:

Verden bruker enormt mye mer kull enn før

England rammet av smog

Londons gamle rettersted ligger midt i sentrum

Les mer om

  1. Historie