Motivet som aldri ble etterforsket
Selgeren forsikret «Scandinavian Star» for 24 millioner dollar. Så brant hun.
Nordens kanskje verste forbrytelse i moderne tid kan bli stående uløst. Hvis moderne brannekspertise har rett, vil gjerningsmannen som tente på brannen som tok 159 menneskeliv på «Scandinavian Star», ligge an til å slippe unna.
Brannen på «Scandinavian Star» ble påsatt. Det er det liten tvil om. Den eneste personen politiet mente kunne mistenkes å være gjerningsmann, døde selv i brannen. Eksperter slår fast at han ikke kan ha vært gjerningsmannen. Der står saken i dag.
Samtidig er det en kjensgjerning at andre motiver og mulige andre gjerningsmenn knapt er blitt etterforsket. Ekspertgruppen som nå krever ny etterforskning, mener fortsatt at mordbrannen var forsikringssvindel. Nå venter etterlatte og private granskere på at politiet og riksadvokaten enda en gang skal avgjøre om saken skal etterforskes på nytt. Sist riksadvokaten vurderte en slik begjæring, var i fjor. Den ble avvist.
Utenfor mandatet
Under etterforskningen i 1990 ble det aldri lagt særlig energi i å finne ut hvem som var skipets faktiske eiere. Tidligere er det blant annet vurdert som usannsynlig at en slik etterforskning kan gi resultater. Granskningsutvalget som sto bak NOU-rapporten etter brannen, slår fast at eierskapet var uklart og uoversiktlig, men at eierskapet i det vesentlige dreier seg om økonomiske forhold og rettigheter mellom private parter, og derfor åpenbart var utenfor utvalgets mandat.
Mannen som kjemper for alle
Etterforskningen i 1990 ble delt mellom Norge, Sverige og Danmark, der Danmark hadde ansvaret for å undersøke eierforholdet. Riksadvokaten i Norge har senere konkludert med at delingen var uheldig.Mye av shippingvirksomheten ble operert fra skatteparadiser, og skipsregistre oppga ikke hvem som var de faktiske eiere. Det var noe av grunnen til at det i 1998 ble innført nye lovregler som skal gjøre det mulig å avdekke hvem som eier og hvem som faktisk operer de enkelte skipene, både av forsikringsmessige og skattemessige hensyn og for å være i stand til å identifisere hvem som er ansvarlig hvis noe skulle skje.
Aldri avhørt
— Jeg har aldri forstått hvorfor jeg ikke ble avhørt, sier mannen som i Bahamas-registeret sto oppført som skipets eier.
Han ønsker ikke å si mer om sin rolle, annet enn at han ikke har mye å fortelle. Men det er ikke tvil om at han har kunnskap om forbindelsene og de raske transaksjonene knyttet til «Scandinavian Star» da hun skiftet hender i dagene forut for katastrofebrannen.
Mannen er danskamerikaner, bosatt i Miami. Han var administrativ toppsjef i selskapet Seaescape Cruises Ltd, selskapet som kjøpte og videresolgte «Scandinavian Star» like før katastrofebrannen i april 1990. Det er denne mannen som ble stående som skipets eier i skipsregisteret, selv om han nekter:
— Jeg har aldri hatt eierinteresser i «Scandinavian Star», sier mannen til Aftenposten.
Det har han gjentatt gang på gang siden 1990. Han er blitt utpekt som skipets egentlige eier ved flere anledninger, både i avisartikler, bøker og TV-reportasjer, og er blitt møtt med påstander om at han skal ha tjent store penger på dødsbrannen sammen med personer som blant annet er dømt for svindel.
Eierne
Om det var uoversiktlig i 1990, gjorde ikke danskamerikaneren det enklere når han administrerte to selskaper med nesten identiske navn, Seaescape Ltd og Seaescape Cruises Ltd, og attpåtil omtaler selskapene om hverandre på samme måte. Det førstnevnte selskapet ble avviklet i juni 1990, mens Seaescape Cruises Ltd fortsatte frem til 23. juli 1996, da restene av det ble solgt.
Det er ingen tvil om at danskamerikanerens navn sto oppført i Bahamas-registeret da «Scandinavian Star» brant natt til 7. april 1990. Men det har ikke lyktes Aftenposten å finne dokumentasjon på at mannen faktisk var medeier i Seaescape Cruises Ltd.
Derimot finnes det opplysninger som angir at eierne av Seaescape Cruises Ltd i stedet var de som hadde rettighetene til å drive som turoperatør, kasinoeier og restauratør om bord på «Scandinavian Star» og flere andre cruiseskip som ble operert av det ene eller begge Seaescape-selskapene i årene før salget av «Scandinavian Star», mens hun fortsatt var eid av Stena Cargo Line Ltd.
To disse er amerikanske statsborgere, begge er menn, begge med adresse i Miami. Den tredje eieren oppgis å være et selskap basert i Curaçao.
Det er dette trekløveret som kan ha fått utbetalt millionerstatning i dollar etter at "Scandinavian Star" brant.
Adresse I og II
Trekløveret skal ha kjøpt cruiseselskapet av det danske rederiet DFDS en gang mellom 1985 og 1989. Cruiseselskapet het da Scandinavian Seaways Ltd og skiftet senere navn til Star Cruises Ltd. Etter at trekløveret overtok, skiftet de navn på selskapet til Seaescape Cruises Ltd. Det skjedde 26. januar 1990.
Seaescape Cruises Ltd hadde en leieavtale med Stena Cargo Line Ltd for «Scandinavian Star». I leieavtalen inngikk det en opsjon på skipet, der Seaescape Cruises Ltd kunne kjøpe henne for 10 dollar, noe de benyttet seg av like før skjebneturen i påsken 1990. Under transaksjonen kvitterte selskapet med to forskjellige adresser:
Opsjonen på 10 dollar ble innløst av Seaescape Cruises Ltd på Bahamas 30. mars 1990. Samme dag ble skipet videresolgt av Seaescape Cruises Ltd i Miami til den danske skipsrederen Henrik Johansens selskap VR DaNo ApS, angivelig for 21,7 millioner dollar. En kvittering viser at Henrik Johansen betalte 126,5 millioner danske kroner.
Selger og eier
I et dokument som utgir seg for å være overenskomsten mellom partene, representeres VR DaNo ApS, av en britisk advokat. Den samme advokaten, som altså skal representere kjøperen, fører i stedet opp selgeren, representert ved Seaescapes administrative leder, som skipets eier i skipsregisteret etter salget. En omregistrering til kjøperen skjedde først lenge etterpå, og da med tilbakevirkende kraft.
Danskamerikaneren ble dermed stående både som selger og fortsatt eier av «Scandinavian Star». Men det var likevel Henrik Johansen som ble dømt etter reglene om eierskap.
Johansen betalte ikke inn hele kjøpesummen ved kontraktsinngåelsen. En mindre rest som gjensto skulle innfris før overdragelse. Men pengene kom ikke som avtalt. Ifølge den danskamerikanske Seaescape-sjefen skal det ha vært årsaken til at det ble tegnet en forsikring på skipet for 24 millioner dollar i det danske forsikringsselskapet Fjerde Sø, der Seaescape Cruises Ltd var begunstiget.
Danskamerikaneren sier at hensikten slett ikke var forsikringssvindel, men at kun han ville sikre eierne pant i skipet inntil salgssummen ble innfridd.
Brannen
Natt til 7. april 1990 ble det antent flere branner om bord på «Scandinavian Star» mens hun befant seg i Skagerrak på vei fra Oslo til Frederikshavn.
I og med at det ikke var gjennomført godkjente livbåtøvelser før hun la ut, var skipet ikke erklært sjødyktig. Brannen utløste likevel forsikringsutbetaling til trekløveret som eide Seaescape Cruises Ltd. Hvor mye av polisens pålydende på 24 millioner dollar som faktisk ble utbetalt, er ikke kjent, men skadene på skipet ble taksert til 14 millioner dollar.
Aftenposten har vært i kontakt med forsikringsagenten i Fjerde Sø som solgte kaskoforsikringen og spurt om det ble utbetalt forsikringspenger etter brannen, og i så fall hvor mye, og til hvem. Vi spurte også hvorfor selskapet tillot å tegne en såpass høy forsikring uten at skipet var sjødyktig. Forsikringsagenten vil ikke svare på spørsmålene, men viser til selskapets nye eiere: den danske forsikringsgiganten Codan.
Vil samarbeide med myndighetene
— Vi kan dessverre ikke gi opplysninger om forsikringen til pressen, men vi stiller naturligvis alle forsikringsmessige opplysninger om «Scandinavian Star» til rådighet for myndighetene hvis de ber om det, sier Jeanette Fangel Løgstrup. Hun er kommunikasjonsdirektør i Codan.
Forsikringspremien på "Scandinavian Star" var uvanlig høy: 0,64 prosent av forsikringssummen. Det vanlige er at premien ligger på rundt 0,20 prosent. Årsaken kan være at forsikringen kan ha blitt tegnet for en kort periode, og at forsikringsselskapet ville ha noe igjen for utstedelsen av poliser og annet papirarbeid. Men heller ikke dette vil forsikringsselskapet svare på.
Utpekt gjerningsmann
Både politiet og uavhengige branneksperter har konstatert at brannen ble påsatt.
De norske etterforskerne mente etterpå at gjerningsmannen var en dansk trailersjåfør, som tidligere var dømt for ildspåsettelse. Trailersjåføren døde i brannen og ble funnet i lugaren sin.
To svenske ingeniører ved Universitetet i Lund slår fast at trailersjåføren umulig kan ha vært gjerningsmannen – han måtte i så fall ha antent fire branner etter sin død. Sjåførens enke krever i dag erstatning og oppreisning for mannens minne.
Tørre kilder
Den norske ekspertgruppen som nå krever ny etterforskning, hevder å ha svaret på hvem brannstifterne var. De har samlet inn store mengder dokumentasjon og hentet inn eksperter som har bedre verktøy enn det man hadde til rådighet for 23 år siden. Mye av dette er allerede vurdert av påtalemyndighetene i Norge og Danmark, senest i januar i 2012, men avvist som grunnlag for ny etterforskning.
Samtidig er mange spor tørket ut og vitner er blitt borte. Et mulig vitne kan ha vært en mann som opptrer i et lydopptak som ble gjort for noen år tilbake. Der forteller han om en navngitt person som flere ganger skal ha antydet at han har kunnskap om brannen. Slik gjengir han personens uttalelser:
« Who should know that it would be that kind of fire? »
Lydopptaket er neppe mye verdt som bevis i strafferettslig sammenheng. Mannen kan like gjerne ha snakket om brannens utvikling etter at den ble oppdaget. Uansett er det for sent. Mannen som snakker på opptaket døde av kreft for to år siden. Han ble aldri avhørt av politiet.
Mannen som ble sitert, er imidlertid fortsatt i live.
