Norge

Siste dag på Grini

  • Vislie Gerda
  1. mai 1945 på Grini. . . Et par dager før hadde vi hørt at Danmark var blitt fritt. Den nyheten var blitt banket i vegger, hvisket gjennom dørsprekker, fra øre til øre, overført via fingersproget, på utallige ulovlige måter var meldingen nådd over hele Grini: Danmark var blitt kvitt tyskerne! Og da visste vi. . . . det kan ikke ta lang tid før det blir vår tur. Men hva kom til å skje?

RYKTENE svirret som myggsvermer i luften i de dagene. Det var ingen grenser for hva som ble gjettet, mumlet, hvisket, fastslått. Et rykte sa at Milorg hadde styrker parat til å rykke inn på Grini. Andre gikk ut på at engelske fallskjermtropper skulle dale ned over konsentrasjonsleiren og befri oss, mens de mere uhyggelige spådde at tyskerne ville bruke Grinifangene som gisler for å få fritt leide ut av landet.

Alle var redde og nervøse for hva som kom til å skje. Vi hadde sittet innesperret i måneder og år, vi hadde opplevet sult og frost, fornedrelse, uvisshet — og en lengsel efter friheten og våre kjære som nesten ikke var til å holde ut. Og nå på slutten - redselen for hva som kom til å skje.

Og utenfor var det vår.

Jeg husker vi sto ved vinduene i de lyse kveldene, vi unge pikene, efter at det slitsomme arbeidet i vaskekjelleren var slutt for dagen. Vi stirret på de nyutsprungne trærne, på lysegrønne marker og fjerne åser, og vi lengtet så det gjorde vondt efter bare å gå der ute på en vårbløt sti, ikke måtte snu i hvert hjørne i en overfylt luftegård. Og kveldene var så vakre den våren, så lyse og løfterike. . . Men så - den 7. mai om eftermiddagen begynte det. . .

Uvante lyder nådde oss fra mannsavdelingen, bråk, stemmer; Gud, hva var det som skjedde? Plutselig kom løpepiken farende gjennom gangene og ropte at alle skulle ut i luftegården. "Kjerringene" , som vi kalte de tyske fangevokterskene, låste opp alle dørene, alle som satt på "Haft" kom ut. De gamle og syke ble hjulpet ut av oss andre. Alle rotet fortumlet om hverandre, alle spurte, ingen visste noe. . .

Plutselig sto en sivil mann i luftegården. En mann? På kvinneavdelingen? Hva i all verden. . . ! Mannen kom seg opp på en kasse og presenterte seg som Harry Söderman, svensk politimann. Han var kommet, sa han, for å fortelle oss at vi var fri. Tyskland hadde kapitulert.

— Från denna stund skal ni inte visa någon servilitet inför era tyska fångvaktare!

Et sekund var det dødsstille. Så steg et jubelskrik mot himmelen som måtte høres over halve Bærum. Vi kastet oss over den stakkars svensken, vi danset og omfavnet hverandre.

Efterpå fikk vi jo høre at tyskerne slett ikke hadde kapitulert ennå, det gjorde de først dagen efter, men Harry Söderman kom seg inn på Grini med denne kjempebløffen, og fortalte den tyske leirkommandanten at han hadde fullmakt til å befri fangene. Og det gikk, fordi situasjonen i de dagene ikke gav tyskerne noen grunn til å tvile på at nederlaget var nær.

Mange av fangene trodde at de bare kunne pakke sakene sine og si Grini farvel, men utskrivningen skulle gå ordentlig for seg efter en lenge utarbeidet hemmelig plan. De som hadde sittet lengst, skulle først ut, og de kriminelle og angiverne skulle holdes tilbake, alle måtte smøre seg med den ytterste tålmodighet. Det ble manet til ro og orden - et påbud som de fleste imponerende nok fulgte, og som gjorde at hele operasjonen kunne gå skikkelig for seg. For å være på den sikre siden ble dørene mellom manns og kvinneavdelingen holdt stengt - man ville ikke risikere noen litt for private feiringer!

Men jeg kjente en mannlig fange som hadde sittet på Grini i tre år. Han hadde fått ansvaret for nøklene, og han inviterte meg flott til en liten sightseeingtur på mannsavdelingen. "Har du lyst til å hilse på en mann som du sikkert har hørt mye om? " spurte min venn. Han åpnet en celledør, lyset blendet meg, jeg stirret mot en skikkelse med hvitt hår og skjegg, bandasjert fra skulder til fotsåle. Men et par knallblå, våkne øyne så rett på meg: Det var Lauritz Sand. Jeg ble stum. Hva kunne jeg si til denne mannen som har fått navnet sitt skrevet med gullbokstaver i vår okkupasjonshistorie, som var et eksempel for alle, med sitt mot og sin urokkelige stahet? Hvert ben i kroppen hans var blitt brukket flere ganger, han hadde gjennomgått den grusomste tortur, men hadde aldri røbet et eneste ord av det tyskerne ville vite, bare sagt det ene og ustanselige NEI!

— Det var moro å se en ung pike igjen, hvisket han, - nå er det sannelig lenge siden sist. Kom hit, jeg hadde nesten glemt hvordan dere ser ut! Han lo, øynene ble smale striper, bak meg smilte en hel kø av fanger som ville hilse på ham. Jeg gikk ut igjen, rystet og overveldet.

Ventingen overgikk all vår tålmodighet. Vi syntes ikke vi orket å bli på det forhatte stedet en eneste time til. Vi ville hjem! Tyskerne var som blåst bort, låst inne på celler og kontorer, fra de høyeste offiserene til vaktmannskaper og fangevoktere. Man tok ingen chanser på at oppsamlet raseri skulle få utløp.

Så ble det gitt ordre om appell - den siste. På den store appellplassen samlet de seg, alle de mannlige fangene. Vi på kvinneavdelingen hadde aldri hatt appeller, og vi fikk ikke være med på denne siste heller. Vi måtte finne utsiktsplasser hvor det falt seg. Selv klatret jeg opp på et høyt plankegjerde som skilte manns og kvinneavdelingen. Og der oppe opplevet jeg sammen med 5500 andre fanger en stund som senere i livet for alle som opplevet den er blitt stående som en av de aller største.

Det var ikke så mye som hendte. Bare at hakekorsmerket ble senket på flaggstangen, og det norske flagget heist. Bare det. Men for fangene var denne handlingen symbolet på selve friheten. Vi stirret på flagget mens det langsomt steg mot toppen av stangen og foldet seg ut i rødt, hvitt og blått mot den lyse maihimmelen.

Så begynte leirorkesteret å spille "Ja, vi elsker" . Det var ikke så mange stemmer å høre i begynnelsen, men efterhvert greide vi å synge, og sangen økte i styrke, og steg, og aldri før og aldri siden har vi sunget fedrelandssangen med større glød.

Les også

  1. Festung Norwegen: Kamp eller kapitulasjon?

  2. Frigjøringssymbol i knickers og selbustrømper

  3. Det Tredje Rikes fall

  4. Skjebnedag også for taperne

  5. Hans Majestet har den glede...

  6. Den lille mann og krigsheltene

  7. Hånens skarpe skudd

  8. Førstemann hjem med fly

  9. Spennende fredsdager for Regjeringen

  10. Kongen samlet hele Norge

  11. Malurt i gledens beger

  12. Kan det skje igjen?

  13. Dyp respekt for Sovjets kamp

  14. 47 radioagenter i 45

  15. Livsfarlig hemmelig tjeneste

  16. Gutta fra skauen

  17. Betagende hjemkomst til land i fred