Norge

Advokatens «nei-liste» over barnefaglig sakkyndige inneholder 13–14 navn

– Jeg kjenner til flere barnefaglig sakkyndige jeg absolutt ikke ønsker i en rettssak der jeg representerer mor eller far, sier advokat Thea Totland.

– De sakkyndige jeg absolutt ikke vil ha i en sak der jeg er prosessfullmektig, er ofte veldig bombastiske, sier advokat Thea Totland. Foto: Dan P. Neegaard

  • Lene Skogstrøm
    Lene Skogstrøm
    Journalist

Advokat Thea Totland forteller at hun har sin egen «nei-liste» over psykologisk sakkyndige hun ikke ønsker i rettssaker om foreldretvister eller barnevernssaker. Nei-listen inneholder 13–14 navn.

Lørdag skrev Aftenposten om en far, «Lars», som opplevde at han ble skjevt og usant fremstilt av en sakkyndig i en foreldretvistsak.

  • Faren vil advare andre foreldre: Psykologen vurderte ham som sær og selvsentrert. Moren fikk hovedomsorgen.

Både dommere ved Oslo tingrett og Norsk Psykologforening mener det finnes enkelte barnefaglig sakkyndige som ikke holder god nok kvalitet til å gjøre en tilfredsstillende jobb.

Det er 80 psykologisk sakkyndige i Oslo og Akershus som står på listen som sakkyndige velges fra, 232 for landet totalt.

Bombastiske og forutinntatte

– I årenes løp får man erfaring med mange barnefaglig sakkyndige. Jeg har laget meg både en nei-liste og ja-liste. De sakkyndige jeg absolutt ikke vil ha i en sak der jeg er prosessfullmektig, er ofte veldig bombastiske. De konkluderer med lite ydmykhet og driver det jeg kaller «hypotesebekreftende sakkyndigarbeid», sier Totland.

Hun utdyper:

– Dette er sakkyndige som kommer tidlig med en hypotese om at for eksempel mor eller far bør ha hovedomsorgen – og følger sin hypotese til siste slutt, uten å være åpen for andre mulige løsninger. Det gir sjelden et godt resultat, sier hun.

– Psykologene på min nei-liste fremstår som faglig svake, og sakkyndigrapportene de skriver er ofte svært like hverandre – det er ikke tillitvekkende.

– Noen har et spesielt rykte

Hun forteller også at noen sakkyndige har ord på seg for å være spesielt «pro-mor» eller «pro-far».

– Avhengig av hvilken forelder man er prosessfullmektig for ønsker man jo ikke slike inn i saken heller, sier hun. – Det er uansett ikke et kvalitetsstempel å være forutinntatt.

Advokaten presiserer at hun som prosessfullmektig for en av partene slett ikke behøver være enig i vurderingene psykologen gjør i rapporten som legges frem for retten. Det viktigste for henne er at det gjøres et godt stykke utredningsarbeid – til barnas beste i foreldretvistsaker eller barnevernssaker.

– Noen psykologer trekker konklusjoner på slutten av rapporten, for eksempel: «Barnet flyttes til mor.» Det bør de overlate til retten, det er ikke sakkyndiges oppgave, sier hun.

Sakkyndige psykologer har mye å si for utfallet av rettssaker der foreldre ikke blir enige om hvor barna skal bo etter samlivsbrudd. Foto: Tor Stenersen

Færre på ja-listen

– Hvordan kan du som advokat for en av partene påvirke hvem dommeren oppnevner som sakkyndig?

– Ofte har vi planmøter før rettssaken. Dukker det opp et navn på sakkyndig som jeg har dårlig erfaring med, sier jeg klart fra. Som oftest blir det lyttet til, sier hun. Totland er spesialist i barns rettigheter og har arbeidet som barneadvokat siden 2005.

Hun påpeker at ferske advokater ikke har det samme erfaringsgrunnlaget og i større grad «tar den de får».

Hun har færre på ja-listen sin, men understreker at det finnes mange gode sakkyndige også.

– Det som kjennetegner dem, er at han eller hun går inn i utredningen med et åpent sinn og har flere hypoteser som det arbeides ut fra.

Advokaten understreker at god kvalitet på sakkyndige er avgjørende for om retten til en rettferdig rettergang oppfylles, fordi dommeren som regel følger psykologens vurdering.

Dommere velger ut fra eget skjønn

I rapporten Kartlegging av foreldretvister som ble utarbeidet for Barne- og likestillingsdepartementet i 2016 er fire dommere i lagmannsretten og 12 dommere i tingrettene intervjuet, blant annet om sitt syn på sakkyndige i barnefordelingssaker.

Mange domstoler lager seg sin egne lister over sakkyndige de bruker. Hovedfunnet i rapporten er at det konkrete valget av sakkyndig i stor grad er basert på den enkelte dommers konkrete skjønn. Hvis en dommer ikke kjenner den aktuelle sakkyndige eller er litt i tvil, spør man gjerne en kollega om denne har erfaring med vedkommende.

Hovedinntrykket fra intervjuene er at dommerne, særlig i mer komplekse saker, er nøye med å vurdere kvaliteten på den sakkyndige. En konsekvens av det uformelle, erfaringsbaserte valget av sakkyndige er også at noen sakkyndige som står på domstolenes lister, ikke blir brukt.

Dommere i flere ulike domstoler sier i rapporten at de kjenner til flere sakkyndige som de ikke vil bruke igjen.

Les mer om

  1. Domstolene
  2. Foreldre
  3. Samliv
  4. Konflikt