Parkert på en, to, tre

KÆM E’ KONGEN? Petter Northug er nok litt bedre enn meg til å spurte. Men det er også noe han kan lære av meg.

Aftenpostens utsendte, Erlend Nesje, utfordret Petter Northug til spurtduell i Seiser Alm i Nord-Italia. Foto: Trond Tandberg

– Jeg starter bak deg!

–Ikke på linje?

–Nei! Jeg liker å angripe bakfra. Det blir best slik.

–Det er taktikken?

–Ja, ofte. Men jeg pleier å se an motstanderen

Han: Petter Northug, dobbelt olympisk mester og fire ganger verdensmester. Klodens raskeste mann på langrennsski. Det er han mye skal handle om de neste ukene i Holmenkollen. Northugs rykk, Northugs spurt, Northugs arroganse, Northugs seiersbrøl. Vi kan elske ham, hate ham, én ting er i hvert fall sikkert: Ingen, absolutt ingen, vil ha et likegyldig forhold til 25-åringen de neste dagene.

Jeg: En utrent sportsjournalist på feil side av 30-årene. Som kastet skøyteskiene etter å ha blitt knust på en 10-kilometer – eller var det bare 5? – for 25 år siden. Mine overmenn, de som var så overlegne på Skaret skistadion utenfor Molde, følte heller ikke at de hadde noen fremtid i idretten som er så marginal på verdensbasis. De ble fotballspillere i eliteserien. Jeg ble best uten ski og ball. Stappmett og blid, en ener til å nyte livet.

Helt på jordet.

Her står vi da altså på 2000 meters høye i Seiser Alm i Nord-Italia.

En storkjeftet trønder.

Mot en ydmyk romsdaling.

Klar for verdens rareste spurtduell. Iscenesatt av Åge Skinstad, sportssjefen som noe uventet tok meg på ordet under Tour de Ski på nyåret:

Klart vi får til en spurtduell med Petter, ta med deg skøyteskia til Seiser Alm!

Det er på dette jordet, ved utgangen av en sving, og med drøye 100 meter frem til målstreken, at Northug insisterer på at han skal starte bak meg.

Ikke fordi han er høflig og vil gi meg det helt nødvendige forspranget. «Kong Spurt» tenker taktikk og konkurranse døgnet rundt.

«Gnien» er han også: Petter starter bare to meter bak meg. Jøss, han er redd for å tape.

Ikke farlig

–Den perfekte spurt bør helst skje i et løp på tre mil. Feltet bør ikke være for stort, det bør ikke være mer enn 10 mann. Er sporet bredt nok er det best å komme bakfra, det er ikke farlig å ligge som nummer fem eller seks når det er under én kilometer igjen. Men når det nærmer seg oppløpet gjelder det å skaffe seg en posisjon som gjør at du kommer forbi, forteller mesteren.

Min egen taktikk i et løp som ikke går over tre mil, men 120 meter?

Trekke inn magen og se best mulig ut på bildet.

Starte med enkeltdans, gli fort over på dobbeltdans i den slake motbakken, da har jeg funnet rytmen. Føttene skal jobbe som trommestikker. Sjokkstart er taktikken. Petter Northug skal skremmes.

Så kommer det som er ment å være et startskudd:

«Klaaaaaaaaaaar! Fæææææærdiiiii ...!»

Et skjærende trønderskrål ljomer gjennom dalen som sekunder tidligere minnet om et postkort signert Vår Herre.

Otto Ulseth. Pressesjef og forfatter for Northug. Startdommer, måldommer, overdommer.

Ute av rytme

De fem første meterne er noe urytmiske, men ikke verst. Overgangen til dobbeltdans er nesten perfekt.

Problemet er at jeg i den andre «banen» (kalles «korridor» på skispråket) skimter en mann i rødt. Han tar ikke i, går bare rundt og lunter, Petter Northug gliser. Det ser så enkelt ut! Lettere enn et barneskirenn.

Mens jeg er passert, føler meg passé, ute av rytmen jeg hadde i starten.

Northug slakker på tempoet de siste 50 meterne, jeg øyner en mulighet, men det er da jeg begynner å tenke på resultat – ikke prestasjon.

Jeg faller helt ut av en teknikk som ifølge nevnte Ulseth er «en kombinasjon av padling, dans og hoppende kjerringskøyting».

Den improviserte målstreken kan ikke komme fort nok. Der står den trønderske mester (Northug, ikke Ulseth) og venter. Det er mulig Northug har en god dag, for han ser hverken svett eller andpusten ut. Mest overbærende over duellanten som henger over stavene og angrer på snusboksen som gikk med etter frokosten .

Seiersmarginen? Den kan ha vært 10 meter.

Pappa John.

Mosvika-gutten har kontroll på spurter. Det samme kan ikke sies om årstall og fakta.

Han henviser til pappa og manager John.

–Å, du he spurta mot’n Petter? Hi-hi-hi!

–Ja. Jeg var nær. Men når vant han sin aller første spurt?

–Det må ha vært i 1998, da Petter var 12 år. Det var «kombileikene» i Steinkjer. Petter lå som nummer 17 etter hopprennet, men gikk seg opp i langrennet. Han vant spurten om fjerdeplassen.

–Hvorfor ble han en god spurter?

–Allerede i junioralder trente han bevisst på hurtighet. Han hadde fokus på detaljer og spurt var en del av det. Men han utviklet seg veldig de siste fem-seks årene, at han slo Tore Ruud Hofstad i NM-spurten på Kongsberg i 2006 var selve bekreftelsen på at han var en «spurter».

–Noen spesielle historier rundt spurttreningen?

–Det har gått veldig fort under rulleskitrening på asfalt og det har vært en veldig bekymret far i følgebilen. Det er utrolig at hjertet mitt har holdt!

–Andre ting?

–Petter avsluttet alltid dragene på trening med noen enorme taktomslag. Det gikk så fort. Selv etter lange turer på to og en halv til tre timer skulle han alltid avslutte med fartsøkning.

Northug junior er trygg. Han har vært med på dette før. Vet hva som venter i Kollen.

–Nevn tre du er mest redd for i en VM-spurt?

Ingen. Men i distanserenn er vel Axel Teichmann, Dario Cologna og Marcus Hellner de tre tøffeste utfordrerne.

Til dem som synes det er utklassing å bli slått med 10 meter av Petter Northug i en spurt?

Prøv selv!

Og til deg Petter Northug:

Du slår meg i skisporet. Men på banketten er du sjanseløs. Der slår jeg deg «lætt»!

Kæm e’ kongen, da?