Kong Harald i ny bok: Ville ikke klart å holde talen som Maud Angelica Behn holdt for sin far
– Jeg kunne ikke greid å holde den talen. Det sier kong Harald om talen barnebarnet hans, Maud Angelica Behn, holdt i Oslo domkirke da Ari Behn ble bisatt.
«Vi var sammen da det skjedde. Det var et sjokk. Vi ble så overrasket, selv om vi visste at han hadde problemer. Det er smertefullt, og det tar lang tid å komme over. Det at vi var samlet da vi fikk vite om dødsfallet, gjorde at vi som besteforeldre fikk anledning til å komme nærmere barnebarna. Vi har kommet mye nærmere hverandre.»
Slik beskriver kong Harald familiens reaksjon på Ari Behns dødsfall 1. juledag i fjor. Beskrivelsen er gjengitt i boken Kongen forteller, som er skrevet av Harald Stanghelle.
Stanghelle er tidligere redaktør i Aftenposten.
Imponert over barnebarnet
I boken kommer det frem at kongen ikke nølte med å omtale selvmordet i nyttårstalen. Men at det mer var et spørsmål om hvordan han skulle formulere seg. Selv ble han mektig imponert over en annen tale: Maud Angelica Behns tale ved kisten til sin far i Oslo domkirke. Han fulgte den fra første benk.
Ifølge boken ble kongen slått av styrken 16-åringen viste. Og situasjonen brakte frem minner fra tiden da han selv mistet sin mor som 17-åring.
Hadde ikke klart å gjøre det samme
«Det var sterkt å høre den. Jeg hadde ikke hørt den på forhånd, men visste hun skulle gjøre det. Hun hadde holdt talen for en liten krets ved båren da den sto på Ullevål sykehus. Der var ikke jeg. Det var en sterk tale. Jeg var stolt over henne. ’At hun greier det’, tenkte jeg. Det hadde ikke jeg greid», forteller kongen.
Både dødsfallet til kronprinsesse Märtha og til Ari Behn etterlot seg en tenåring i dyp sorg.
«Jeg har tenkt på akkurat det», sier kong Harald.
«Det er derfor jeg sier at jeg ikke kunne greid å holde den talen.»
Maud Angelica ba på sine knær om at de som sliter, skal søke hjelp. Da må den hjelpen eksistere.
«Det å miste moren sin er ille»
Kongen legger ikke skjul på sorgen og tapet etter sin egen mor. Den gang var det ikke mange som snakket med ham om det og hjalp til med å bearbeide tapet.
Han beskriver den lange veien å gå bak kisten fra Slottet og til Oslo domkirke.
«Jeg har tenkt på hvor langt sønnene til prinsesse Diana måtte gå bak morens kiste. De var enda yngre enn jeg var da min mor døde. Nei, det var ikke greit. (...) Men livet måtte jo gå videre. Det måtte jo det. Det var tunge stunder, men verre for kong Olav, tror jeg. Det å miste moren sin er ille. Vi måtte jo leve gjennom det, måtte komme oss gjennom savnet på en eller annen måte.»
Flau over egne tårer i tale etter 22. juli
I boken avsløres det at kong Harald tvilte på om de skulle dra til Sundvollen etter terrorangrepet 22. juli 2011. Han var redd for å være i veien for dem som virkelig hadde noe å sørge over. De dro på kronprinsens initiativ.
Kongen holdt flere taler til nasjonen i forbindelse med terrorangrepet. En som huskes godt av mange, ble holdt i Oslo Spektrum 21. august. Stanghelle kaller den «selve bumerket på kong Haralds kongsgjerning».
Talen startet med ordene «nå er nesten alle ord brukt opp». I den spesielle stunden klarte han ikke å holde tårene tilbake. Det gjorde et sterkt inntrykk på mange, men selv var kongen lite stolt over det øyeblikket.
«Det var ikke meningen. Det var ikke skuespill i det hele tatt. Følelsene bare kom. Hele atmosfæren i Oslo Spektrum gjorde at det ble slik. Mange tusen mennesker. Og bare sørgende. Men jeg var ikke noe stolt over å stå på scenen og felle tårer. Jeg var litt flau. Jeg skulle liksom være barsk, jeg.»
«Håper klimaendringene er menneskeskapte, for da kan vi gjøre noe med dem»
Boken omhandler et vidt spekter av temaer. Den røper alt fra kongens langvarige aversjon mot å skaffe seg mobiltelefon til hans syn på noen politiserte temaer: klimaspørsmålet og aktiv dødshjelp. Det siste er han sterkt imot.
«Vi må likevel ikke bli grepet av en avmaktsfølelse,» sier han om klimaspørsmålet og fortsetter: «Vi må heller ikke fornekte det som skjer, slik enkelte gjør. Når det gjelder spørsmålet om menneskeskapte klimaendringer eller ikke, sier jeg at jeg håper de er menneskeskapte, for da kan vi gjøre noe med dem.»
Kongen gir uttrykk for at dagens barn er mer fornuftige enn hans generasjon og sier han forstår at klimastreikende unge har dårlig tid.
«Det er jo deres fremtid det handler om, ikke min generasjons. Fremtiden for dem kommer uansett. Det er de som skal ta over. De som skal komme etter oss,
er flinke. De har hastverk med å få dette på plass, for det er deres
verden de snakker om, ikke vår.»
Må anerkjenne oljenæringen
Kongen sier ikke bare ja til klimakampen. Han sier også ja til oljen:
«Det er et dilemma mellom oljeutvinning og klima. Men skal vi overlate oljeutvinningen til andre? Så lenge det er marked for olje, så vil det bli produsert olje..», sier han.
Han forteller at det var en virusinfeksjon – og ikke protester – som gjorde at han uteble fra åpningen av det nye Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen i januar i år.
«Johan Sverdrup-feltet, som jeg skulle vært med på åpningen av, vil være Norges største inntektskilde. Vi kan ikke la være å bli med på det. For øyeblikket er det jo Norges viktigste næring. Det går ikke an at landets konge ikke anerkjenner dette.»
Trekker paralleller til mellomkrigstiden: er bekymret
Kongen ser med bekymring på en utvikling preget av det som Stanghelle omtaler som «usunn nasjonalisme og økende populisme» i Europa.
«Jeg liker ikke det jeg ser. Det må jeg si. Jeg synes vi lever i en skremmende tid. Jeg har syntes det lenge. Jeg synes den ligner mer og mer på mellomkrigstiden. Jeg tenker på nasjonalisme og motsetninger ellers. Jeg er urolig for populisme og oppsplitting. Og for den gjenoppstandelse av ytterste høyre vi ser i enkelte land som kanskje ikke husker hvordan det var en gang. Mange land er ikke så opptatt av å finne internasjonale løsninger, man dyrker seg selv. Det minner ubehagelig om tiden mellom første og annen verdenskrig. Det er veldig mye likt, altså. Ubehagelig mye likt, men også ulikheter, selvfølgelig. Jeg liker ikke utviklingen i det hele tatt. Men vi får se hvordan den går.»
«Jeg ser ikke på det flerkulturelle Norge som
en trussel»
Ifølge boken, som er blitt til gjennom elleve lengre samtaler mellom Stanghelle og kongen, gir kong Harald uttrykk for at nordmenn er utrygge på eget kulturgrunnlag.
«Vi har mer å gå på med å være trygge på eget kulturgrunnlag. I møtet med andre tror jeg det er en fordel. Da blir man ikke så mistenksom og bidrar til trygghet på begge sider. Mange med et annet grunnlag enn vårt skjønner jo ikke noe av hvorfor vi ikke er trygge på vår basis. Jeg tror det hadde vært en fordel om vi var tryggere i vår egen kultur. Bruke den som grunnvollen i det hele. Er vi trygge på oss selv og vår egen forskjellighet, for å kalle det det, så er vi også tryggere på andres.»
Kongen mener vi lever i en folkevandringstid og gjentar tidligere utsagn om at vi ikke «kan ta imot alle» og at det gjelder å finne en riktig balanse.
«Jeg har for øvrig sett noen tegn på at innvandrere har lettere for å bli integrert i små samfunn enn i store. Jeg ser ikke på det flerkulturelle Norge som en trussel. Jeg ser på det som en fordel, i alle fall på lang sikt. Så skal vi holde fast ved egne verdier. Og ja, trygghet er et nøkkelord.»
Blir på sin post
Selv om kongen mange ganger har uttalt at han kunne blitt offiser, om han ikke hadde blitt konge, avslører han at han slett ikke er sikker på det. Han røper at han kunne blitt lærer og at han er glad i å undervise.
Kongen sier til Stanghelle at forgjengerne hans, kong Haakon og kong Olav, gjorde ting alene.
«Min far slapp meg ikke til i det hele tatt. Vi driver mer ut fra samarbeidstanken ...»
Han kaller hoffet, kronprinsparet og seg selv og dronningen for et team og beskriver kronprinsen som «venn og medarbeider».
«Jeg er så heldig at det er kronprins Haakon som skal føre dette videre», sier han.
Kong Harald, som nå nylig har kommet hjem etter en vellykket hjerteoperasjon, er flere ganger åpent blitt spurt om han har planer om å abdisere. I boken gjentar han budskapet om at han ikke har det.
«Når man har avlagt ed til Stortinget, så varer den livet ut. Så enkelt er det for meg. Vi holder på til «the bitter end». Det er noe med at Kongen er død, leve Kongen!»
