Derfor leser vi påskekrim

Et kreativt reklamestunt for over 80 år siden var alt som skulle til for å gjøre den norske påsken blodig og kriminell. Det sier i alle fall myten.

ILLUSTRASJON: CORBIS

Året var 1923. De unge bergensforfatterne Nordahl Grieg og Nils Lie hadde dårlig råd og bestemte seg for å skrive en kriminalroman for å dra inn litt penger. Under pseudonymet Jonathan Jerv forfattet de hvert sitt kapittel og fikk boken utgitt.

Palmelørdag kjørte Gyldendal en større reklamekampanje med bokens tittel «Bergenstoget plyndret i natt» i store bokstaver. Stuntet var så vellykket at mange ikke skjønte at dette faktisk var tittelen på en kriminalroman. De trodde at toget var robbet.

– Det er mange som mener at dette er opptakten til tradisjonen med påskekrim i Norge. Etter denne utgivelsen ble det vanlig å lansere kriminalbøker til påsken, sier informasjonssjef i Gyldendal, Bjarne Budal.

Bare i Norge

Mord og mysterier i helligdagene er i hvert fall et særnorsk fenomen. Selv om våre naboland bugner av dyktige kriminalforfattere, er det ikke noen spesiell tradisjon for å lese dem i påsken.

– Men hva er det egentlig med kriminalromanen som fenger så mange?

– Disse bøkene utgjør en veldig enkel form for underholdning. Det er dramatisk og spennende samtidig som vi er med på å løse en gåte. I skandinavisk krim er det dessuten blitt vanlig å skildre den sosiale virkeligheten rundt handlingen, sier Budal.

Når informasjonssjefen selv skal velge seg krimfavoritter, er det også viktig at historien er troverdig.

– For meg personlig er det viktig med et plott jeg kan identifisere meg med, som jeg tror på og lar meg rive med av. Originale karakterer er også veldig bra. Her er Stieg Larsson fantastisk flink. Heltene hans skiller seg veldig fra standardheltene. Jeg er ikke så glad i seriemordere. Det har med troverdigheten å gjøre. Jeg tror ikke det finnes så mange seriemordere, sier han.

Litteraturviter Kaja Andrine Hultgren har skrevet masteroppgave om krimlitteratur. Hun tror årsaken til genrens popularitet er sammensatt.

– Det kan være en tilfredsstillelse å lese om vold og drap. Men populariteten kan like godt henge sammen med at krim er lettere tilgjengelig rent intellektuelt enn mye annen litteratur. Det er en leselig tekst, der en gåte blir løst, sier hun.

Ulike ståsteder

Identifisering med helten er også viktig.

– Vi har etterforskere som er både forsofne, fedre, mødre og enslige. Dessuten skriver forfatterne mer om privatlivet deres. Kanskje nettopp fordi de har flere sider, blir de lettere å identifisere seg med enn den mer klassiske helten, sier Hultgren.

Litteraturviteren er selv en storforbruker av kriminallitteratur.

– Jeg leser krimbøker hele tiden. Den beste forfatteren i Norge er Karin Fossum. Det geniale med henne er at hun kombinerer et meget godt plott med en psykologisk dybde som er veldig troverdig. Jo Nesbø er nok den i Norge som skriver best innen den hardkokte tradisjonen. Fossum skriver mer analytisk. sier Hultgren.

TV-krim

Påskeferie er også grøssende stunder foran TV-skjermen. NRK startet sin tradisjon i 1976 med lord Peter Wimsey. I 1984 kom Dalgliesh, så fulgte Miss Marple i 1990, Poirot i 2000 og Foyle i 2003.

– Det er vanskelig å plukke ut noen favoritter. Seertallene er generelt høye og ganske jevnt fordelt mellom seriene. Både Poirot og Foyle er svært godt likt, hvis man skal dømme etter tallene, sier presseansvarlig i NRK, Cathrine Fongen.

Hun mener det er den spennende historien som gjør påskekrimmen god.

– En god påskekrim skal ha en spennende historie som engasjerer, den skal være variert og ha personer som seeren kan knytte seg til og gjerne gjenkjenne. Vi har gjennom årene etablert noen profiler som fungerer svært bra, sier hun.