Parwin og døtrene gjenforent etter tre års kamp

Afghanske Parwin (31) rømte med barna da ektemannen ville tvangsgifte 12 år gamle Shamina. Forrige helg kunne døtrene endelig gjenforenes med mamma i Oslo. Da var Shamina blitt 15 år.

– Jeg var så varm at du ville trodd jeg hadde feber.

Parwin, advokat Muhammad Saqib Rizwani og venninnene Mahmora og Malihe fra asylmottaket i Hemsedal har sett flere hundre fremmede passere sperreportene ved ankomst utland på Gardermoen.

Selv om flyet fra Islamabad, via København, lander før ankomsttid, har de stått der lenge. I blomsterbutikken har de valgt ut fire buketter. Parwin tripper urolig. Var de ikke med flyet?

• – Når du selv har opplevd å bli tvangsgiftet, ønsker man ikke det samme for sine døtre. Les Parwins historie og om kampen for å få døtrene hit.

Rømte fra tvangsekteskap

Det er over tre år siden hun forlot døtrene hos en slektning i Pakistan, etter at de hadde flyktet fra familien og landsbyen i Afghanistan.

Parwin fikk asyl i Norge fordi hun rømte fra et voldelig tvangsekteskap. Men norske myndigheter avslo søknaden om å hente jentene til Oslo. Norske myndigheter viste i sitt avslag til afghansk shariabasert lovgivning, som slår fast at barn automatisk blir mannens eiendom.

• Hvert år giftes 15 millioner jenter bort før fylte 18 år. Se Aftenpostens serie «STUCK»: Emilie møtte småjenter som blir giftet bort. Hun har aldri følt seg mer hjelpeløs.

Aftenpostens artikkel om Parwin førte til sterke reaksjoner og kritikk fra både politikere og fagfolk. I juni snudde Utlendingsnemnda. Lørdag kunne mor og døtre endelig gjenforenes i Norge.

Gråt av glede

På Gardermoen dukker jentene endelig opp. Bak noen digre kofferter ser Parwin fire kjente ansikter. Alle litt høyere enn sist.

Smilende løper hun mot dem. Da klarer ikke Shamina (15), Shewa (14), Waheeda (13) og Maryam (10) holde masken lenger.

– Hvorfor gråter de? Har det skjedd noe under flyreisen fra Islamabad. Jeg ble forvirret. Men de ble bare så glade for se meg at de gråt, forteller Parwin noen dager senere.

Syk og sliten uten jentene

Hun sitter omgitt av jentene i sengen på hybelen i Bjerke bydel i Oslo. Hun er utålmodig etter å finne skoleplass til døtrene og en større bolig. Men hun smiler.

– Jeg har vært igjennom mye vondt. Og problemene med å få jentene hit holdt på å knekke meg, jeg følte meg syk og sliten. Jeg flyktet jo for at de skulle kunne få et annet liv, ta utdannelse og forfølge sine drømmer.

• Afghanske kvinner om livet på flukt: Matmangel, tvangsekteskap og daglig juling.

Starter på nytt

Når 31-åringen får orden på dokumenter og bostedsregistrert døtrene – så de kan søke på en lokal skole – ser Parwin frem til selv å knekke norskkoden på introkurset, finne en praksisplass og komme seg ut i jobb.

– Denne uken sa jeg til jentene: Nå startet jeg det nye livet mitt. Om tre-fire måneder vil dere se en annen Parwin. Dere har fått skoleplass, vi har en større leilighet – og mamma har begynt å gå på treningssenteret.