Tegneren og reklamemannen Rudolf Næss drev illegalt motstandsarbeid under annen verdenskrig, ble arrestert i 1942 og satt i flere tyske leirer. Som «NN-fange» skulle han arbeide seg til døde, og ingen skulle vite hvor han var, eller om han var død eller levende.

Næss overlevde fangenskapet, og skildret etter krigen livet som fange i Natzweiler, Dachau og Dautmergen gjennom svært uttrykksfulle tegninger og akvareller. Det unike, sorte albumet har tittelen NN under SS.

En helt spesiell dokumentasjon

Det er mange som har delt erfaringene de gjorde i konsentrasjonsleirene i biografier og minnebøker. Det spesielle med Rudolf Næss’ album, som nå befinner seg i Nasjonalbibliotekets krigstrykksamling , er at minner og erfaringer fra leirene ikke er uttrykt med ord, men formidles direkte, følelsesmessig og sterkt med en serie bilder.

Nasjonalbiblioteket_fra_samlingen-lm2LvjiD7B.jpg

Albumet NN under SS er unikt fordi det representerer og dokumenterer viktige hendelser i Norges historie, og er derfor valgt ut til å være en del av Norges dokumentarv, som er etablert for å ta vare på og synliggjøre unike og uerstattelige dokumenter.Registeret er en del av FN-organisasjonen UNESCOs internasjonale arbeid. Rettighetene til bildene ivaretas av Natzweilerforeningen , som ble stiftet i august 1945 for etterkommere av fangene som satt i denne eneste leiren tyskerne etablerte på fransk jord.

Her presenteres noen av bildene, satt sammen med supplerende tekster skrevet av Næss og andre fanger. Hele albumet kan ses på Nasjonalbibliotekets nettsted bokhylla.no.

Rudolf Næss
Ukjent

Aktiv motstandsmannRudolf Næss var aktiv i den norske motstandsbevegelsen. Han bodde i Bergen og var med i CX-gruppen, som var en del av den illegale etterretningsorganisasjonen XU. En sentral oppgave for organisasjonen var å kartlegge og sende informasjon til utefronten i Sverige og England om Festung Norwegen – tyskernes festningsverk i Norge. Det var en del av Atlanterhavsvollen, som strakk seg fra Biscayabukta i sør til Russland i nord.

Vinteren 1941/42 og den påfølgende våren var de fleste tyske befestningene og leirene— i Hordaland avtegnet. CX-gruppen regi-strerte meget detaljerte opplysninger om kanonstillinger, depoter og magasiner. Rudolf Næss fotograferte anleggene, og dette billedmaterialet ga svært verdifull informasjon.

Våren 1942 ble gruppen infiltrert av Gestapo, og 25. juni 1942 ble Rudolf Næss arrestert sammen med en rekke medlemmer av forskjellige motstandsgrupper. Ti mann fra gruppen Næss tilhørte, havnet etter hvert i Natzweiler. Halvparten av dem kom tilbake, flesteparten med svært svekket helse.

Bilder fra fangelivet

Rudolf Næss tilhørte den gruppen overlevende fanger som ønsket å fortelle om fangelivet. Han var tegner, og det var derfor nærliggende å lage et billedalbum.

Umiddelbart etter hjemkomsten til Bergen skaffet han fotografier og annen detaljert informasjon om konsentrasjonsleirene, bl.a. fra den franske motstandsbevegelsen. Han kombinerte dette materialet med egne erindringer fra oppholdet i Natzweiler og de andre leirene, og laget 39 tegninger og akvareller.

Flere av bildene til Rudolf Næss viser tydelig at det var rått og kaldt. På dette mennesketomme bildet blåser vinden tvers gjennom brakkeveggene og inn på fangene, som ligger under tynne, skittengrå tepper.
Tegning: Rudolf Næss

«Å synke ned i glemsel i den absolutte natt og ugjennomtrengelige tåke»Bildene, som er limt opp på sort papp, viser bl.a. tegninger og kart av leiren i Natzweiler og brakkene der. Det mest gripende er de bildene som konkret viser den totale ydmykelsen, den bitende kulden, det umenneskelige slitet og den brutale volden fangene opplevde.

digimanus_191844_0034-Cn9Jdd_ZDZ.jpg
Tegninger: Rudolf Næss

Innimellom ser vi også glimt av håp om befrielse og drømmer om mat. I 1947 ga Næss bildene til Universitetsbiblioteket i Oslo med et uttrykt ønske om at de skulle brukes til å formidle hva som skjedde i konsentrasjonsleirene.

Så viktig å bli trodd

Det var viktig for flere fanger å fortelle fra fangelivet. 6. oktober 1945 skrev Axel Middel-thon en artikkel i Göteborgs Handels— og Sjöfartstidning, der selve formidlingen var ett av temaene. « Hva vi (de politiske fangene) ønsker når det gjelder reportasjer fra fengslet og fangeleire, er at det bare gis eksakte, pålitelige opplysninger.»

Hvis det de skrev, var uriktig eller overdrevent, kunne det skapes tvil om alt som ble fortalt. Dette måtte forhindres, fordi det var viktig at verden lærte om hva som skjedde i de tyske konsentrasjonsleirene.

Bønn om tillit

Tillit og ikke mistro er ifølge Axel Middelthon vernet mot systematisk ondskap og avhumanisering: «Vi tidligere dødsdømte, som har sett våre beste venner råtne bort omkring oss, vi som har sett det kanskje verste ansikt verden kan vise, vi ber en bønn som kan synes paradoksal: Vis deres medmennesker større tillit. Vi krever en bedre verden. Mistro er et av de moment som bidrar til krig.»

Utstedt av Hitler

NN-Erlass ble utstedt av Adolf Hitler 7. desember 1941. Forordningen var i utgangspunktet rettet mot ungdom fra de okkuperte landene Norge, Belgia, Holland og Frankrike som fikk spesialutdannelse og oppfølging fra England for å drive politisk motivert motstandsarbeid i eget land.

Etter hvert ble forordningen utvidet til å gjelde dem som arbeidet aktivt mot den tyske okkupasjonsmakten. I motsetning til de militære hadde politiske fanger ingen hevdvunne rettigheter.

«Vi (dvs. NN-fanger, nordmenn, hollendere og franskmenn) er de lavtstående/bermen. Vi går med røde kryss og streker på fangedraktene, mens de som står over oss: rikstyskere, fanger fra Generalgouvernement Polen, Protektorat Bøhmen og Mähren, russere og ukrainere, går rundt med gule kryss og streker. Jøder finnes ikke i Natzweiler. Vi med rødmaling får de dårligste arbeidsoppdragene, den dårligste behandlingen, og vi får hverken motta pakker eller brev. Ingen skal vite noe som helst om oss», skrev Rudolf Næss i et notat datert 1995. Det oppbevares i Bergen Byarkiv.
Tegning: Rudolf Næss

NN-fangene skulle forsvinneSiden Rudolf Næss ble arrestert for å drive illegalt arbeid, kom han inn under kategorien NN-fange. Dette betød at han skulle arbeide seg til døde, og at ingen skulle vite hvor han var, eller om han var død eller levende. NN – nomen nescio – er latin og betyr «jeg kjenner ikke navnet». NN ble snart til «Nacht und Nebel», som er «natt og tåke» på norsk.

Trygve Wyller skriver i boken Fangeliv og fri tanke fra 1948: «NN-fangenes skjebne var nettopp å synke hen i glemselen og tape sin identitet gjennom den absolutte natt og en ugjennomtrengelig tåke». NN-merket var satt på draktene som et tegn på at de skulle sulte, fryse og slite seg til døde.

Ansvarlig for jødedrapene

SS står for Schutzstaffeln, som kan oversettes med sikkerhetsansvarlige eller livvakt. Organisasjonen, som ble opprettet i 1925, hadde ansvar for sikkerheten til Adolf Hitler og de andre toppene i det nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet NSDAP.

Etter at Heinrich Himmler overtok som leder i 1929, utviklet den seg til en kraftfull og effektiv organisasjon. I tillegg til å ha det øverste ansvaret for politiet hadde SS også det praktiske hovedansvaret for drapet på mange millioner jøder i og utenfor dødsleirer, og for konsentrasjonsleirer der NN-fangene skulle arbeide seg til døde. 800 av de 6000 norske politiske fangene døde i fangenskap i Tyskland.

Rudolf Næss tegnet det enkle korset som ble reist til minne om fangene som døde i Natzweiler.

Den aller verste leiren... Bildene i Rudolf Næss-albumet er fra Natzweiler, Dachau og Dautmergen. Natzweiler og Dachau var blant de største av 22 hovedleirer, og Dautmergen var satellittleir til Natzweiler. De første norske NN-fangene kom til Tyskland høsten 1942 og fikk midlertidig plass i Sachsenhausen, utenfor Berlin.

Fra sommeren 1943 ble NN-fanger fra hele Europa samlet i Natzweiler i Vogesene i Elsass-Lothringen. Næss kom til Natzweiler fra Grini 30. september 1943. Etter evakueringen av Natzweiler i begynnelsen av september 1944 ble han og andre fanger overført til Dachau, Ottobrunn og Dautmergen, og deretter tilbake til Dachau.Nacht und Nebel-leiren Natzweiler var det verste stedet politiske fanger kunne komme til.

258 av de 504 mannlige norske fangene som satt her, døde.

Store, sterke menn som slo kvinner — særlig de aller svakeste

I kvinneleiren Ravensbrück satt det 33 NN-fanger og 69 andre norske politiske fanger. Kvinnene som fikk motta pakker med mat, delte med NN-fangene. Dette ekstra kaloritilskuddet kunne være skillet mellom liv og død, og var en viktig årsak til at så mange som 23 av NN-fangene overlevde. Felles glede over god mat ga sikkert også nytt mot i en hard og rå hverdag.

NN-fangen Lise Børsum skriver i Speilbilder fra 1947 om hvordan de aldri kunne venne seg til å se store, sterke menn slå små, svake kvinner. Og det var som regel de svakeste som fikk mest, de ynkeligste, de som var kledd i filler, de skjelettmagre med barberte skaller:

... og de gråt, de gråt som små unger, hjelpeløst og fortvilet.

Også mannlige fanger forteller om medfanger som da de ble pint og plaget på det verste, « ga seg over til en hjelpeløs, sår, selvoppgivende barnegråt.»

Menneskelig «varmepumpe»

Bildene til Rudolf Næss og Trygve Wyllers tekst supplerer hverandre når de viser oss en dyster verden der det også er samhold og håp:

«... de skinnmagre, hutrende skikkelser klumpet seg sammen til «varmesylindere» for i fellesskap å fange inn den legemsvarme som den råkalde luft tappet dem for: To fanger stilte seg rygg mot rygg. Fire andre stilte seg med ryggen mot dem igjen. Så kom ytterligere åtte-ti utenfor dem. Og slik vokste det opp en bred sylinder på kanskje 30-40 mann, som hvilte med ryggen mot sentrum og presset kroppene tett sammen, mens de vugget og svingte sakte i knærne for å skape en rytmisk bevegelse. Den økte varmen under kroppspresset. Slik kunne de stå og rugge og rugge i en endeløs tålmodighet, mens de sang norske sanger. «Millom bakkar og berg», «Blant alle lande i øst og vest», «Å kjøre vatten, å kjøre ved» og alle våre gode norske nasjonalsanger og folkemelodier.»

Nattemørket og tåken som omhyller en tettpakket menneskegruppe, viser drømmen og håpet om å komme tilbake til Norge mer enn mange ord. Det samme gjør kontrasten mellom den lyse og fargerike norske naturen med de vaiende flaggene og mørket og tåken rundt fangene.
Tegning: Rudolf Næss

Tåke, regn og iskalde vinder Det var nødvendig å søke sammen for å skape og dele varme. Ifølge nettsiden til minnestedet for Natzweiler-leiren var det mellom 10 og 20 kuldegrader i området om vinteren. Kulden ble forsterket av isnende vind, og det var vanlig med én til halvannen meter snø. Høsten var fuktig med mye regn og tåke, og sommeren var svært varm.

Trygve Wyller skriver også om været, og mest om fuktigheten, som både sommer og vinter lå som en klam hånd over dem. Den lange vinteren var snøtung, blåsende og kald, og først i august kom følelsen av varme. Han husker ingen varme somre. Enten hadde fuktigheten kvalt all varme i hans erindring, eller så var været vekslende fra år til år.

Umenneskelig arbeid i s teinbruddet

Leiren ble lagt til Natzweiler-området fordi det var behov for arbeidere i steinbruddet som skulle levere kvalitetsstein til bygging av seiersmonumenter og praktbygg for å feire Det tredje rikets endelige seier.

Steinbruddskommandoen på vei til dagens arbeid.
Tegning: Rudolf Næss

Det viste seg imidlertid at steinen ikke var av den rene og førsteklasses kvaliteten som var nødvendig til prakt-arkitektur.Fangene i Natzweiler var oppdelt i ulike arbeidskommandoer, som varierte fra tre-fire og opp til mange hundre fanger. Nordmennene arbeidet i den største og hardeste av dem alle, steinbruddskommandoen.

Gruppene ble ledet av en kapo, en medfange, som ofte var brutal og nådeløs, spesielt mot svake og syke fanger.

Steinen måtte kvalitetssorteres, og store deler av den ble brukt til oppbygging av leiren, veier og fyllmasse. Det var rekvirert inn franske sprengningseksperter fra nærområdet, og fangenes arbeid var å hakke løs og frakte stein til oppsamlingshauger og videre til ulike steder innenfor piggtrådsperringene i leiren.
Tegning: Rudolf Næss

Næss, som var vektløfter før krigen, valgte å være med i en gruppe som skjøv tunge traller med stein. Han syntes tiden gikk fortere med dette arbeidet. Det gjaldt å holde seg i bevegelse og unngå å tenke på situasjonen de befant seg i. Næss tenkte ofte på polentagrøt med rød saus.

Måtte pusse skjeen med aske fra krematoriet

Kålsuppe, som ble fraktet av fangene i 50— litersspann, var middagsmaten i steinbruddet. Middagspausen varte en halv time, og da kunne fangene nyte suppen i ro og fred. De trengte ikke bruke halve tiden på å pusse skjeen, slik de måtte i hovedleiren.

Skjeene, som var av jern, ble misfarget av den rykende varme kålsuppen. De som ikke leverte inn blank skje, fikk ikke brød til kvelds. Skjeene ble pusset med sand og strøaske fra krematoriet.

Næss og de andre fangene som dro tunge vogner med stein i steinbruddet, fablet om 100 måter å tilberede ørret på og flotte middager med utsøkte viner.

Trygve Wyller skriver om hvordan spisingen foregikk. De fleste fangene fikk tak i et mer eller mindre hullete blikkfat, som ble tettet med papir, bek eller fingrene. De uheldige uten fat måtte dele restene i 50-litersgryten med andre sultne fanger. Dette endte ofte i vilt slagsmål eller med at den sterkeste skjøv de andre brutalt vekk. Middagen var en liter potet- eller kålsuppe. En sulten fange kunne få i seg to liter hvis han hadde sjansen til det.
Tegning: Rudolf Næss

Dagens matrasjon var fjern fra fangenes drømmerier. Frokosten var en skål dårlig kaffe, litt senere på morgenen fikk fangene et tynt stykke sort brød og en tynn skive pølse. Hovedmåltidet var potet— eller kålsuppe, og kveldsmaten et stykke svart brød. En gang i uken fikk de 50 gram marmelade.

Klærne reparert med ståltråd

Fangene fikk tildelt en skjorte, en bukse, en jakke og et par flip-flops i ull. I tillegg hadde de ofte en pysjamasstripete drakt. Den var ifølge Trygve Wyller laget av et tynt cellullstoff, som nesten var som farget papir. Underbuksene var ofte så fillete at det var umulig å se hva som var opp og ned. Huller og rifter ble reparert med ståltråd de fant rundt omkring i leiren.

Røde Kors-pakkene

Det kom ikke mange Røde Kors-pakker til NN-fangene i Natzweiler. Rudolf Næss var heldig og reddet trolig livet fordi det kom medisinpakker til leiren da han hadde lungebetennelse.

Fire mann fikk en pakke på ca. 8 kg på deling. Pakkene inneholdt bl.a. tranpiller, sukker, smør, havregryn, nypesyltetøy og til overmål en 20-pakning Lucky Strike. Den svært næringsrike maten styrket fangene, men den var uvant og førte også ofte til akutt diaré.

Pakkene med mat, vitaminer og annet var også svært kjærkomne. De ble fordelt blant de sykeste på sykestuen, men også blant de oppegående.Ingeniøren og motstandsmannen Haakon Sørbye fra Oslo forteller:

« En av pasientene, en nordmann som lå på samme stue som meg, var full av materie under huden i hele ansiktet. Han var tykk i kinnene, og pleierne presset hver dag materie ut av to hull i huden. En uke etter at pakkene var kommet, var han frisk! Pakkene gjorde underverker. Det var næringsstoffer som vi manglet. Vi hadde stort sett mangelsykdommer alle sammen. Det var mange norske som øynet redningen den dagen pakkene arriverte.»

Etter å ha vært flyttet rundt til forskjellige leirer etter evakueringen av Natzweiler i september 1944, ble de 258 overlevende av 504 norske NN-fanger fraktet til Norge via Sverige av «De hvite bussene».

Rudolf Næss ble berget 21. mars 1945.

Haakon Sørbye forteller: «En dag været var riktig fint med sol og blå himmel, hører vi en fjern dur. Den økte i styrke og fylte hele luftrommet. Alle kikket opp, til å begynne med uten å se noe, men så dukket det opp fly på fly, en hel armada, i retning øst inn over Tyskland. Vi begynte å telle, men måtte til slutt bare anslå antallet, mellom 500 og 1000, regnet vi med. Høyt der oppe sirklet jagerflyene rundt de store tunge bombeflyene. Hos oss var det ingen tvil. Det måtte være allierte fly på bombetokt over erkefienden. Vår tro på endelig seier ble sterkere etter slike opplevelser.»
Tegning: Rudolf Næss

De overlevende og de dødeI et notat datert 1995 skriver Næss, da 81 år gammel, om hvordan det var å overleve som NN-fange:

« Du ble faktisk sjelelig dypfryst, og da du kom hjem til Norge, følte du ikke den overstrømmende gleden. Du hadde mistet for mange av dine venner der nede, all kameratskapen. Du hadde gjennomgått altfor mye fælt, for mange grusomme overgrep. Det er grenser for mye et menneske kan gå igjennom uten å ta skade på sin sjel. Denne følelseskulden hos oss eks-fanger vil forfølge oss gjennom resten av våre liv, til skade både for oss selv og våre nærmeste.»

Artikkelforfatter Bente Lavold er forskningsbibliotekar historie og teologi i seksjon Bøker, kart og språk ved Nasjonalbiblioteket

I 1947, samme år som han overleverte NN under SS -albumet til Universitetsbiblioteket i Oslo, utga han også en rikt illustrert bok med tittelen Kroppskultur , som hadde fokus på vektløfting og kroppsbygging.Næss drev aktivt med sporten før krigen. På grunn av skader fra fangeoppholdet kunne han ikke lenger delta som aktiv utøver, men han utga flere bøker og var trener på internasjonalt nivå. Det parallelle arbeidet med å formidle erfaringer med oppbygging og nedbrytning av kroppen fungerte kan hende som terapi?

  • Les også:Unik dokumentasjon: I forbindelse med 75-årsmarkeringen av nazistenes invasjon av Norge 1940, oppfordret Aftenposten leserne til å dele sine opplevelser fra krigens første dager. Her finner du nærmere 200 historier: Min 9. april

De norske jødenes ufattelige skjebne:

Cover_06_2015_2-ZL6d6iRN7o.jpg

_Artikkelen er hentet

fra siste utgave av Aftenpostens

månedlige historiemagasin.

Du kan bestille abonnement på Aftenposten Historie

til introduksjonspris ved å ringe 05041,

eller sende SMS til 1905 med kodeord APH6 for 6 utgaver til kr 279

eller APH11 for 11 utgaver til kr 449._