Napoleon visste hvem fienden var og hvor soldatene hans befant seg. Motstanderne var stilt opp på geledd på den andre siden av slagmarken. Generaler som Eisenhower og Rommel visste både hvem de kjempet mot og hvorfor.

Krigen i Irak er ikke slik. De norske offiserene som snart reiser dit for å delta i den internasjonale militære operasjonen mot IS, kommer til å møte helt andre utfordringer.

- Militær makt kan bli en del av problemet, ikke en del av løsningen, sier oberstløytnant Harald Høiback.
GUNNAR KAGGE

Har de i det hele tatt noe å lære av krigshistorien?— Ja, svarer oberstløytnant Harald Høiback, men på en måte som viser at det er med forbehold.

Han har akkurat gitt ut boken Krigskunstens historie, fra 1500 til i dag . Etter analyser av de store slagene, kongers og keiseres strategiske valg, taktikken under den amerikanske borgerkrigen, skyttergravene i første verdenskrig og amerikanernes hengemyr i Vietnam, kommer han til dagens kriger i Midtøsten.

Kriger med uklare mål

Høiback spør om den første Gulfkrigen var den «siste fortidskrigen eller den første fremtidskrig». Under krigen i 1991 fikk amerikanerne vist frem det nyeste og flotteste utstyret sitt. Etter en massiv bombing varte landkrigen bare 100 timer. Det hele virket som kirurgi, antiseptisk og etter planen.

Målet var klart, Irak skulle ut av Kuwait. Da det var nådd, var krigen over.

Vi militære er flinkest til å ødelegge ting. Det er ikke så lett å lage demokrati med dynamitt.

12 år senere gikk USA til angrep på Irak igjen. Første fase virket like overbevisende. Problemene meldte seg da Saddam Hussein var styrtet og amerikanerne satt der med et land de hadde lovet å gjøre demokratisk.

— Men vi militære er flinkest til å ødelegge ting. Det er ikke så lett å lage demokrati med dynamitt, sier Høiback.

Slaget om Fallujah viser problemene

Oberstløytnanten trekker frem slaget om Fallujah i 2004 som illustrasjon på hvor vanskelig soldatenes hverdag er blitt. Amerikanerne ville «rydde opp» i byen som var viktig for sunnimuslimske opprørere, etter at fire amerikanere ble drept der.

Likene ble mishandlet. Trolig var det en bevisst provokasjon for å lokke amerikanerne. Generalen for US Marines med ansvar for regionen advarte, men ble overstyrt. Soldatene la en slagplan for hvordan de skulle gå inn i byen, uten at noen høyere opp forklarte dem ordentlig hvorfor.

I Fallujah i 2004 visste ikke US Marines hvem som var fienden, hvor han gjemte seg eller hva målet med slaget egentlig var.
JOHN MOORE/AP/NTB SCANPIX

Høiback skriver at amerikanernes teknologiske forsprang betyr mest i åpent lende. I byene er det vanskeligere. Soldatene opplevde det de kalte å slåss mot fluer og jakte på spøkelser.Dersom opprørsgruppene ønsket å mobilisere sivilbefolkningen mot amerikanerne, fikk de god hjelp.

— Vi ser hvordan militær makt kan bli en del av problemet, ikke en del av løsningen, sier offiseren.

Han minner om at det ofte er de militære som advarer mot å bruke makt, men at de blir overstyrt av politikerne.

— Når man ser et stort humanitært problem, og har tilgang til så mye avansert utstyr som det militæret har, er det ikke lett ikke å bruke det. Ofte må politikerne ta stilling til situasjoner der det ikke er noen gode løsninger. Og i ettertid vet vi ikke hvordan det ville blitt om vi valgte annerledes. Ville for eksempel livet i Afghanistan vært enklere om Vesten hadde trukket seg ut i 2004? Det får vi aldri vite.

Kan lære av dem som tenkte nytt

Så, tilbake til utgangsspørsmålet, har dagens soldater noe å lære av historiens store hærførere?

Høiback mener fortsatt at svaret er ja.

De store strategene tenkte langsiktig, de forsøkte å sette seg i motstanderens situasjon, og de forsto utviklingen, både teknologisk og politisk.

Hærførerne han trekker frem tenkte nytt og så muligheter der andre fulgte gamle rutiner. For eksempel svenske Gustav II Adolf (1594-1632). Svenskekongen bygget på tanker utviklet av nederlandske Maurits av Nassau. Høiback skriver at han «blir ofte utpekt som den første moderne krigføreren i Europa». Han setter det på spissen og sier at Gustavs hær var den første i historien Aleksander den store ikke kunne ledet.

Gustav hadde ikke råd til leiesoldater og utkalte bønder til hæren sin. Han la vekt på mobilitet og forholdsvis små avdelinger, der både underoffiserer og den enkelte soldat fikk viktige roller. Mobilitet og ildkraft kunne seire over langt større styrker.

En annen læremester er Carl von Clausewitz (1780-1831), som var filosof og ikke hærfører. Det var han som sa at krig er fortsettelsen av politikk iblandet andre midler. Dette var ikke milde midler, krig er brutalt, og «de dumheter som følger med snillhet er de aller verste».

Han var opptatt av å forstå krigens mange ansikter, brutalitet, hat og fiendskap og verktøy for høyere politiske mål.

Denne delen av tankegodset hans lever videre. «Clausewitz' poeng er at om man tyr til militær vold, vil man alltid sette i gang prosesser som ingen kan overskue på forhånd eller kontrollere alene», skriver Høiback.

Lærte ingenting nytt av 60 slag

Noe av det mest overraskende han setter ord på i boken, er at hverken Gustav II Adolf, Napoleon eller de andre store hærførerne aktivt jobbet for å utvikle krigsteknologien. For oss som leser om dronekriger, nattkikkerter, smarte bomber og skuddsikre vester, er det rart.

Utviklingen var alltid bygget på å gjøre det samme som man alltid hadde gjort, men på bedre måter. Utstyret var i utgangspunktet som før, men ble gradvis bedre.

Da Napoleon kommanderte sine soldater ved Leipzig i 1813, var det på geledd og slik man hadde gjort i flere hundre år. Her er det skuespillere som opptrer ved markeringen i 2013.
FABRIZIO BENSCH/REUTERS/NTB SCANPIX

Napoleon sa at han hadde kjempet i 60 slag og ikke lært noe nytt. Først i 1830-årene begynte militære teoretikere å se systematisk på oppfinnelser og utvikling. Det skjøt fart under Krimkrigen og den amerikanske borgerkrigen.

Mange har hatt Napoleon som helt

På begge sider av fronten gikk generalene til krigen med solid teoretisk ballast, og gjerne med Napoleon som helt. Ett unntak var Nordstatenes Ulysses S. Grant. Han var ingen bokelsker og anklaget generalene sine for å tenke mer på hva Napoleon ville gjort enn på hva motstanderne deres faktisk gjorde.

«Krigskunsten er enkel nok, finn ut hvor fienden er, kom deg dit så fort du kan, slå ham så hardt du kan og dra videre», sa han.

Amerikanerne som sloss mot hverandre brukte farligere skytevåpen enn soldater noen gang var blitt utstyrt med. Før marsjerte de mot fienden «til de så det hvite i øyet hans». Nå kunne de drepe fiender de ikke så.

Dermed gravde de seg ned, akkurat som soldatene på Vestfronten for 100 år siden.

En av Grants aller mest brutale generaler, William Sherman – som videreutviklet den brente jords taktikk, oppsummerte:

«Jeg er dødstrett og kvalm av krig. Krigsære er rent sludder. Bare de som aldri har løsnet et skudd og aldri hørt de såredes skrik og stønn kan rope på mer blod, mer hevn, mer fortvilelse. Krig er helvete».

Kanskje er det også kunnskap å ha med seg i diskusjonen om strategi?

Les også:

Arven etter krigen: Fødes med genfeil

Fallujah: Al-Qaida har fjernet alle irakske flagg og brent dem

Napoleons russiske felttog: Strategier og nederlag