Norge

«Vi kan ikke noe for at vi er vokst opp her og har det så bra»

I Europa får ikke høyt utdannede unge jobb. Samtidig mener norsk ungdom at det er mindre viktig å stå på for å sikre fremtiden enn tidligere.

Sverre Johnsen (f.v.), Ellen Schwenke, Ragna Sørlundsengen og Dennis Christensen reflekterer over at de vokser opp i en tid, i et land, i en familie hvor de ikke trenger anstrenge seg særlig. De mangler ikke noe. Men de vil stå på for å opprettholde livsstilen. FOTO: STEIN J. BJØRGE Bjørge Stein

  • Stein J. Bjørge (foto)

I rollespillet «Refugee Camp» tilbringer norsk ungdom et døgn som «flyktninger». De må gå til fots i terrenget og klare seg uten mobil, røyk eller egen seng. Det kan mange foreldre ikke leve med. Barna stiller med lapper hjemmefra om at de ikke tåler å bli fratatt hverken telefon eller sigaretter. Enkelte har hatt med både reiseseng på hjul og egen dyne for å klare «flyktningedøgnet».

Det er en liten illustrasjon på det mange mener er blitt en overbeskyttet, bortskjemt og giddeløs ungdomsgenerasjon. Som lever i en boble, fjernt fra krisen deres jevnaldrende i Europa står midt i.

– De er veldig seg selv nok, veldig vant til å få ting og veldig passiviserte. For eksempel mener de at flyktningers problemer ikke angår dem. De kunne jo bare gjort noe annet, sier Kenneth Johansen. Han jobber med rollespillet der 5000 norske ungdommer de siste årene har fått prøve tilværelsen som flyktninger i skogen ved Gardermoen. Mest overrasket er han over hvor overbeskyttet mange er.

– I ettertid får vi klager fra foreldrene. Over at barnet har fått for lite søvn og mat eller gått for langt. Det er jo foreldrene som skaper problemer, sier han.

Vi regner jo med å få jobb. At det er krise i andre land, er ikke noe vi tenker på. Her i Norge ordner det seg jo
Thomas Sørensen (19)

«Årner seg»

Å sukke over den forferdelige ungdommen har vært en yndet aktivitet helt siden antikken. En del unge sliter, mange jobber hardt for å oppnå sine mål. Men Aftenposten har snakket med en rekke fagfolk som jobber tett på ungdom. Påfallende mange beskriver nå en generasjon som er så selvbevisst, velfødd og bortskjemt at det gir grunn til bekymring. En av dem er Morten Evensen, ansvarlig for lærlinger hos rørleggerfirmaet Oras i 20 år.

– Enkelt sagt er de vant til å ligge på sofaen og spille Playstation. De blir veldig overrasket når de blir stilt overfor noen skikkelige krav og er ikke så veldig engasjerte. De er vant til at det «årner seg». Men sånn fungerer det ikke her, sier han, og plasserer raskt ansvaret hos foreldrene. Han forteller om foreldre som ringer på vegne av sønnen og spør om han kan begynne litt senere på jobb. Han er nemlig så trett om morgenen.

I Spania må ungdom stå opp grytidlig for å stille seg i jobbsøkerkø.

– De syr puter under armene på ungene. Og putene er gradvis bare blitt større, sier Evensen, som understreker at mange er flotte i utgangspunktet. Og at de fleste faktisk skikker seg etter hvert.

Rørleggerlærlingene Joachim Henriksen, Aleksander Hansen og Thomas Sørensen hadde et tøft første møte med arbeidslivet. FOTO: STEIN J. BJØRGE Bjørge Stein

På byggeplassen til Nydalen skole i Oslo tar tre av lærlingene hans en liten pause i solsteken. De skjønner godt hva sjefen mener.

– Klart jeg er bortskjemt. Jeg bor hjemme uten å betale. Har alltid blitt kjørt hit og dit og aldri hatt spesielt mye ansvar. På skolen var det heller ikke så nøye. Det var en utrolig overgang å begynne å jobbe, sier Aleksander Hansen (18).

Thomas Sørensen (19) nikker.

– Vi regner jo med å få jobb. At det er krise i andre land, er ikke noe vi tenker på. Her i Norge ordner det seg jo, sier han.

– Ja. Alle får jobb, alle har rett på skoleplass, vi har gode trygdeordninger. Jeg tror vi ville slitt utrolig hvis vi måtte taklet dårligere tider, sier Joachim Henriksen (22).

– Kanskje det hadde vært litt sunt. Å oppleve hvordan det var, undrer Aleksander.

I Latvia er ungdomsledigheten nå 45 prosent. I Spania 40 prosent. I Norge 9 prosent.

Tendensen Evensen ser hos lærlingene underbygges av markedsanalyseselskapet Synovates omfattende barne— og ungdomsundersøkelse. I ti år har analysefirmaet stilt norsk ungdom en rekke spørsmål. Blant annet om de føler de må stå på med utdanning for å sikre en brukbar fremtid. Klart færre sier at det er nødvendig i dag enn for tre år siden, før finanskrisen. Undersøkelsen viser også at interessen for temaer som miljøvern og skjebnen til mennesker i andre land går ned, mens klær, sminke og moter holder stand.

Skal nå langt

HR-direktør Sissel Sare i konsulentfirmaet Bluegarden har intervjuet flere tusen jobbsøkere for store bedrifter i 15 år. Hun mener tidsskillet kom litt etter årtusenskiftet. De unge søkerne har nå enorme forventninger om å nå høyt og langt. Fort. Og spør først om hva jobben kan tilby dem. Tendensen er bare forsterket de siste årene.

– Foreldre, barnehage og skole har vennet dem til en verden som er helt urealistisk. De må skrus kraftig ned i møtet med arbeidslivet, sier hun.

Hun beskriver en generasjon prinser og prinsesser som alltid har fått høre at de er helt fantastiske. En generasjon som aldri har fått en ordre i hele sitt liv. Som alltid er blitt spurt hva de vil. Og som har vokst opp med et skyhøyt servicenivå der foreldrene har vært sjåfør, kokk, advokat og manager for barna sine.

– Dette er den første generasjonen som har fått penger for å gå med søppelet. Internt har vi døpt dem «divagenerasjonen», sier hun.

Sare er ikke i tvil om at mange av dem vil takle arbeidslivets motgang og krav dårligere enn tidligere. Spesielt de som har vokst opp i hjem med store ressurser.

– Men vi må møte det. Vi kan ikke forandre en hel generasjon, sier hun, og påpeker at divaene også har med seg svært verdifulle ferdigheter og holdninger. Ikke minst at de er vant til å samarbeide og samhandle via nett, er omstillingsdyktige og kan håndtere mange oppgaver.

I Norge har 70 prosent av 20–24-åringene fullført videregående skole. Det er færre enn de fleste europeiske land.

Enkelt liv

I Bærum bekrefter 14-åringene Ellen Schwenke, Ragna Sørlundsengen, Sverre Johnsen og Dennis Christensen at de er godt vant, de har ikke så mange plikter. Snart reiser de på ferie til Spania, Kenya, Thailand og Sverige, men de tenker ikke så mye på økonomiske kriser og konflikter som raser utenfor Norge. Det hender de hører noe på nyhetene, men de tar det ikke inn. De lurer på hva de som ungdom kan gjøre med det.

Bortskjemte? Ja. De erkjenner straks at de tar goder for gitt, forhandler med foreldrene for å få det enda mer som de vil, hisser seg opp over småting som at PC-en streiker, kunne vært mer takknemlig for at de ikke mangler noen ting.

– Men vi kan ikke noe for at vi er vokst opp her og har det så bra. Noen tenker at hvis de ikke får jobb, får de trygd. Det gjør ikke jeg, sier Ragna.

– Vi har det enkelt, men hvis man har det bra, hvorfor gjøre det verre? spør Sverre.

– Snille foreldre som lar unge gjøre ting de ikke burde, gjør ungdommene en bjørnetjeneste, sier Ellen.

Dennis har de siste årene observert at mediene og skolen har vist hvor dårlig andre land har det, og dermed hjulpet ham til å stå på for å bruke sjansen sin godt. De fire inngår ikke i trenden der færre mener man må stå på for å sikre egen fremtid. Alle fire vil jobbe hardt for å opprettholde levestandarden de er født inn i. Ragna drømmer om å bli lege, Sverre rik, Dennis filmregissør, Ellen om ikke å mangle noe.

Hva brenner de for? Film, musikk, skisport, få et godt liv.

– Har norsk ungdom noe å slåss for?

– Slåss for hva da? Mener du konkurrere mot andre?

Khawar Sadiq har jobbet med ungdom i 22 år, blant annet på aktivitetshuset X-ray i Oslo. Han mener systemet lærer dem at det ikke er nødvendig å gjøre noe selv. - Da blir du bortskjemt og giddalaus, sier han. FOTO: STEIN J. BJØRGE Bjørge Stein

Penger uansett

Men det er slett ikke bare i ressurssterke familier i Bærum at engasjement og ansvar blir etterlyst. I ungdomshuset X-Ray i Grünerløkka bydel i Oslo forbereder danser og ungdomsarbeider Khawar Sadiq kveldens trening i Bollywood-dans. Etter over 20 år i nærkontakt med storbyungdom tegner han et nådeløst bilde av utviklingen.

– De får alt lagt til rette. Systemet er lagt opp til at de ikke trenger å gjøre noe selv, men får penger uansett. Det venner du deg fort til, sier han, uten å benekte at det finnes ungdom som virkelig sliter og trenger hjelp.

– Men tar vi bort dem, står vi igjen med veldig mye giddeløshet. I Norge får du faktisk jobb hvis du gidder.

Da han selv startet gruppen Dancing Youth på 80-tallet, måtte de øve på en ballplass og selv lære seg dansene fra MTV.

– Nå er gratis lokaler og proffe koreografer en selvfølge. Så kan du jo spørre hva du lærer mest av, å lage maten selv eller komme til dekket bord, sier han mens han håndhilser på de unge danserne som ankommer.

Når Siyyam Nabi Ahmad (22) hører hva som er tema, sier han:

– Problemet er at mange tror at alt kommer gratis. De skjønner ikke at skal du virkelig bli god, sånn som ham, sier han og nikker mot læreren, –så må du ofre noe. De vil bli stjerner med en gang.

I Latvia har mange foreldre kuttet ut lunsjen for å kunne holde barna på skole.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    «Bortskjemte ungdommer trenger ikke å plukke jordbær»

  2. NORGE

    – Det er et paradoks at ungdom blir stemplet som late, når man ser tall som dette

  3. NORGE

    Se bildene fra streiken her

  4. NORGE

    – Foreldrekurs bør bli obligatorisk for flyktninger

  5. NORGE

    Les Erna Solbergs nyttårstale i sin helhet

  6. SID

    Kurdiske foreldre, oppvokst i Norge: – Det er flaut når folk er for forsiktige