Privat

Anna Bak

  • Stilling: Kvartermester
  • Posisjon: Offiserslugar 18
  • Alder: 24

(Bergens Tidende:) 24-åringen lå i sengen og leste da hun plutselig hørte den voldsomme lyden av metall som ble revet opp.

Hele lugaren pakket seg sammen rundt henne.

– Vegger, tak, andre senger, skap og vrakrester kom mot meg, forteller hun til Bergens Tidende.

– Dette skjer ikke. Det kan ikke skje. Nå dør jeg, tenkte jeg. Jeg ble dyttet inn til veggen av alt som lå i lugaren. Så stoppet det, sier Bak.

Det neste hun husker er følelsen av lettelse over at hun er i live.

– Hun som lå i sengen over meg ropte til meg og spurte om jeg hadde det bra.

24-åringen begynte å grave seg ut ut gjennom vrakrestene mot den retningen hun visste døren var. Hun ropte til romvenninnen at hun skulle følge etter henne.

LUGAREN: Det første bildet viser lugaren hennes før ulykken. Det andre viser lugaren etter at krigsskipet ble hevet.
Anna Bak

– Plutselig stod jeg midt på gulvet og så rett ut i sjøen. Åpningen var minst like høy som meg og strakk seg langt bak, sier Seth.

Det var nesten helt mørkt i rommet. Det eneste lyset hun så, kom fra tankskipet de nettopp hadde kollidert med. Hun vurderte å hoppe ut i sjøen.

– Men det hang så mange kabler i åpningen. Når jeg først hadde overlevd dette, ville jeg ikke dø av strøm, tenkte jeg.

Fra gangen hørte hun flere som ropte mot lugaren. Ropene ledet henne mot døren, men utgangen var sperret av et skap som hadde flyttet seg. De som stod i gangen begynte å sparke mot døren. Til slutt gjorde en sprekk det mulig for dem å dra de to ut. 24-åringen kom fra ulykken nesten uskadet.

– Jeg hadde bare mye blåmerker etter alt det som presset meg mot veggen i sengen.

Jostein Kjernaas

Privat
  • Stilling: Løytnant (våpentekniker)
  • Posisjon: Aktre offiserslugar
  • Alder: 26

Løytnanten våknet av et smell. 26-åringen skjønte umiddelbart alvoret, sier han.

– Jeg kjente adrenalinet med en gang jeg våknet. Skrikene kom temmelig fort etter smellet. Høye, ubehagelige skrik fra folk jeg kjente.

Han gikk ut av lugaren sin og ut på på tverrgangen. Da kjente han lukten av brent metall. Alt var knust. Rundt ham blinket røde lys og det gnistret fra avrevne kabler.

Han forsøkte å komme seg inn på lugaren der skrikene kom fra, men det var umulig å komme seg inn, forteller Kjernaas. 26-åringen følte at han ble delt i to, sier han.

– En del av meg ville bare komme meg ut og få kontroll på hva som hadde skjedd. Samtidig visste jeg hvor avgjørende innsatsen kan være de første minuttene, dermed ble valget enkelt.

– Det var som om hendene mine visste hva de skulle gjøre uten at jeg bevisst tenkte det. Jeg var redd og preget av kaoset, samtidig følte jeg at treningen jeg har bak meg gjorde meg skarp og fokusert i handlingene, sier 26-åringen.

Etter en stund var en sprekk inn til lugaren der skrikene kom fra, stor nok.

– Jeg kjente jeg fikk støt idet jeg stakk armene mine inn sprekken. Men det tenker du lite på når noen sitter fast og trenger hjelp.

Sammen med romkameraten sin greide han å dra ut de to som var der inne.

– Det jeg kommer til å ta med meg videre er at redsel ikke nødvendigvis fører til handlingslammelse. Det som avgjør hvorvidt du tar de rette valgene er hvor godt du kan jobben din.

Preben Ottesen

Bjørn Erik Larsen
  • Stilling: Skipssjef
  • Posisjon: Sjefslugaren
  • Alder: 49

Skipssjefen lå og sov da det plutselig smalt. Sammenstøtet var så kraftig at han ble kastet ut av sengen.

– Jeg våknet av at jeg ropte «nei», og skjønte med én gang at det var alvorlig. Det var en så brå sideveis bevegelse i fartøyet at vi måtte ha truffet noe, sier Ottesen.

Uten kontroll på fremdrift eller styring drev KNM «Helge Ingstad» på grunn.

– Det var et veldig spesielt øyeblikk å stå på broen og se skipet gli inn i fjæresteinene. Synet og lyden var helt forferdelig. Det var noe som brenner seg fast på netthinnen, sier han.

I skutesiden var det en 45 meter lang flenge der vannet flommet inn. Skipssjefen har problemer med å huske rekkefølgen på hendelser, og hvor lang tid ting tok. Men én ting som har brent seg fast, er øyeblikket da han får beskjed om at hele besetningen på 137 personer var gjort rede for.

– Det er den beste meldingen som går an å få.

Christian Johnsen

Privat
  • Stilling: Orlogskaptein
  • Posisjon: Offiserslugar 13
  • Alder: 35

Johnsen bråvåknet av at han ble kastet rundt i sengen. Han skjønte med én gang at det ikke var snakk om en øvelse.

– Jeg trodde vi hadde grunnstøtt, det var det som virket mest logisk, sier 35-åringen.

Han fikk på seg klærne og skyndte seg mot det som kalles skipets hjerne, ops-rommet.

– Det var mye rot der. Ting var slengt i veggen og skuffer var tømt. Da skjønte jeg at omfanget av ulykken var større enn det jeg først hadde inntrykk av.

I ops-rommet var Johnsens rolle å være sjefens rådgiver. Sammen forsøkte de å danne seg et bilde av hva som hadde skjedd. Første prioritet var å få personellkontroll, sier han. Noe av det Johnsen husker best er beslutningen om å forlate skipet.

– Å stå der og kjenne at båten krenger mer og mer, var en veldig spesiell følelse. Å forlate skipet var ganske absurd. Man har trent på å komme til det punktet, men aldri forlatt fartøyet. Men det var riktig. Det var ikke noe annet vi kunne gjort uten å risikere personell.

Pål André Gustavson

Alice Bratshaug
  • Stilling: Kokkelærling
  • Posisjon: Lugaren
  • Alder: 21

21-åringen våknet av et høyt smell – etterfulgt av kraftig risting og et skarpt lys. Det var ved lugaren til Gustavson at oljetankeren traff. Lugaren ble fylt med vann, taket var borte.

– Jeg husker den intense lukten av drivstoff, saltvann og brente elektriske kabler. Jeg måtte svelge unna vann. De minnene henger fortsatt i meg, sier Gustavson.

Mens han flyktet var han redd for å komme i kontakt med høyspentkabler.

– En av kablene som gnistret var bare noen centimeter unna å treffe vannet vi sto i. Jeg ropte til de andre «få kroppen ut av vannet, ikke vær i vannet», forteller han.

Etter om lag fem minutter hadde alle på lugaren klart å komme seg til saniteten. De var dekket av helikopterdrivstoff og saltvann. Alle hadde kuttskader som måtte bandasjeres.

– Vi hadde aldri trodd at alle skulle komme fra det med livet i behold.

Tora Seth

Fred Ivar Utsi Klemetsen
  • Stilling: Visekonstabel
  • Posisjon: Messa
  • Alder: 23

Hun hadde gått av vakt bare noen minutter tidligere, og satt i messen og spiste tomatsuppe da det smalt. Lyden som fulgte kommer hun aldri til å glemme.

– Det var en høy, metallisk lyd, sier 23-åringen.

Lyden varte noen sekunder, så ble det stille.

– Jeg husker godt han som satt ved bordet framfor meg. Blikket hans gjorde at jeg skjønte hvor alvorlig det var. Man så i øynene hans at noe hadde gått til helvete.

Seth kjente adrenalinet i kroppen, det var ikke rom for å bare sette seg ned og krølle seg sammen, sier hun.

Hun gikk ut av messen og tok på seg utstyret sitt. Det var først da hun så omfanget av skadene. Skipet var nesten ugjenkjennelig.

– Det så ut som en slags grotte. Alt var sammenklemt. Det var mørkt og det dryppet vann over alt.

Etter hendelsen er det spesielt én ting som har brent seg fast: Øyeblikket hun hørte på sambandet at alle var i live.

– Det var et enormt lettelsesøyeblikk. Det er fremdeles rart å tenke på at det gikk så bra som det gikk