Norge

Herrejesus for et liv

Elias Akselsen er tater. Derfor ble han forfulgt allerede som barn. Av lærere, lensmenn, politi, barnevern og vanlig folk. Han rømte til Sverige, der han i 16 år holdt seg i live ved å gå på fylla. Så ble han frelst. Den 27. november blir han den første tater som synger i Nidarosdomen.

  • Forf>tor G. Jarild (foto)
  • <forf>finn Robert Jensen<

Josefine viseklubbi Oslo, onsdag 21. mai 2003: Elias Akselsen står på scenen. Stemmen er magisk, på sin måte. Noen av de nærmest banale tekstene blir knapt hørlige. Det er noe spesielt med den stemmen. — Mitt liv var stort sett fylt av politimenn og tømmermenn. Jesus var jo også tømmermann, sier han. Applausen runger.Ved svenskegrensen, lørdag 21. august 2004: Et 50-års selskap holdes like inntil de store skoger. Da vi kommer ut etter en omvisning og foredrag om livet i disse traktene for mange år siden, står Elias Akselsen på låvebrua som en av spleisegavene til 50-åringen.Noen visste at jubilanten hadde hørt Elias synge på Kongsvinger da hun var ti, han omtrent sytten. Stemmen satte seg fast i jentungen, like før han rømte til Sverige.Nå står han der og synger for henne og vennekretsen. Blant annet Cornelis Vreeswijks "Cecilia Lind", med en inderlighet det er fåfengt å beskrive. Åros i Hurum, fredag 17. september 2004: Elias Akselsen er blant sine - pinsevenner i Salem.- Ikke alle som er her i kveld, er frelst, sa en dame og så spørrende på meg. Så nikket hun mot et par damer ved samme bord, og la til at alle var velkommen, selv om det utelukkende var for å høre Elias Akselsens høye stemme. Som sa:- Guds fred! Det nytter å be. Vi har bedt for en familie i 19 år, og for noen dager siden ga de seg hen. Så det nytter. Gud svarer. Venter. Det har jeg erfart. Er et levende bevis på det. Levd et elendig liv, har jeg. Fyll har det vært. Narkotika. Kriminalitet. Var i helvete. Vil ikke dit igjen. Gud, takk og lov! Ser du etter et under, er det meg. Får Djevelen tak i deg, er det vanskelig, men han på Golgata sonet for oss alle. Det er predikanten Akselsen som taler. Om den norske offentlighet, hva den gjorde mot romanifolket, taterne. Hans folk, som Stortinget først i 1999 innlemmet som en nasjonal minoritet. Så synger han, og applausen runger i Salem. Hans hjemkomst etter seksten år på svensk sprit, øl og knark er nesten som en parafrase over sangen om den fortapte sønn som kommer hjem på julekvelden. Om han som kom hjem fra Amerika til mor og far i skogen med favnen full av gaver, etter ikke å ha gitt livstegn fra seg på fir'ogtyve år. Elias hadde bare vært borte i seksten. Han var blakk og full av abstinens da han kom hjem til foreldrene på Roverud, julaften 1981.- Jeg ser et hus der alle lys er slått på og inngangsdøra står åpen. Mor står på kjøkkenet med hendene rett ned langs kroppen og tar i mot meg, litt gråere i håret enn før. "Jaså", sier hun, "du kom til slutt."Elias hadde herjet rundt i svenske byer. Til å begynne med hadde han tro på fremtiden. En dame i Arvika ville bekoste studier på musikkhøyskolen, men han måtte skaffe seg noen papirer fra den siste skolen han gikk på. Han reiste hjem, fant frem til den da pensjonerte overlæreren, som sa at papirer kunne han se langt etter. De var brent. De pleide å gjøre det når det gjaldt tatere.Deretter gikk det ikke så bra. Stockholm, Göteborg og en rekke andre svenske byer sto for tur, i en orgie av fyll, dop, ran og biltyverier. - Hva var det verste du gjorde?Blikket flakker. - Det verste var å åpne lommebøker vi hadde ranet til oss, og se bilder av en kone, barn. Det var vondt, men vi tenkte ikke sånn da.- Du ble arrestert og mistenkt for drap?- Jeg ble satt fri etter noen uker. Jeg hadde ikke gjort det. Jeg var en av de første på åstedet, og så tok de meg. - Hva skjedde?- Han som var drept, hadde brutt gatas lov. Det var et strengt regime på gata.- Du brukte kniv i et annet tilfelle?- De var fire, jeg var alene og måtte beskytte meg. Jeg rispet han ene litt, så stakk de andre av.Han var jaget som barn. De få skolepapirene som kanskje kunne ha bidratt til en annen karrière, var brent, så flukten fortsatte, til bunns. Noen spillejobber her og der, jobb som nattevakt på et hotell, mens fylla regjerte.- Når tok du din siste dram?- I 1993.Da var han forlengst far til tre. For etter at han kom hjem, forelsket han seg i Mette fra Bergen. De fikk lån til hus. Misjon blant hjemløse stilte kausjon. Det gikk ikke så bra. Han hadde aldri hatt arbeid, barna ble tre. De ble kastet ut. Levde på sosialen. Han fikk ingen jobb, så han tok med seg familien til Sverige. Samme historie, for Nissen fra Norge fulgte med. Nissen var en dårlig følgesvenn, men Elias hadde begynt å se lyset. Takket være et ektepar i en kirke i Göteborg noen år tidligere. Så kom konas knallharde krav: familien eller flaska. Han måtte velge, valget var lett, sier han i dag.Frelsen inntok ham, og nå føler han seg fri. Fri til å snakke sitt folks sak. Om et folk som ble forfulgt, trakassert, lobotomert og herset med. Han stoler mest på Jesus.- Enda Kirken vel ikke var taternes beste venn?- Det var den som begynte å forfølge oss. Ikke var vi verd noe, ikke kunne vi begraves i kristen jord. Men det nytter ikke å skylde på Jesus, han ble jaget selv. Det var sjuke folk som drev dette frem. Folk som trodde de gjorde Gud en god gjerning ved å forsøke å utrydde oss. Men det eneste jeg savner fra kirken, er at den tar ansvar, for jeg har stor respekt for kirken, jeg. - Du er frelst, og sier at det var en hånd som tok fra deg flasken i sin tid. I dag er du en kjent sanger.- Jeg tror det er en plan i Guds store underverk, for jeg kan jo ingen ting. Kan synge litt, tre grep på gitaren. Men det har vært fantastiske mennesker som har trodd på meg, gitt meg anledning til å spille inn plater, til å opptre.- Med så beskjeden ballast har du åpenbart truffet mange mennesker der følelsen sitter?- Alle har vel noen lengsler i seg, som jeg kanskje treffer i mine fremførelser. En diamant er i utgangspunktet en kølabit, men hvis du gnir på'n, så skinner'n.Det er tirsdag den 21. september 2004, og vi møter ham hjemme på Skarnes.Elias Akselsen er stolt. Sitter hjemme i stua sammen med datteren Veronica, som skal synge sammen med ham på kirkekonsertene før jul. 18-åringen har fått noe av pappas stemme "i gave". Hun smiler og gleder seg.Et skjevt smil avdekker en stor pris snus hos pappa, som også får et godt synlig drag over øyene. De har akkurat fått bekreftelsen, de skal synge i Nidarosdomen 27. november. I Norges eneste katedral. Der skal han, tidligere narkoman, en forfyllet, kriminell fengselsfugl, synge! Om en uke kommer boken om hans liv, "Deilig er jorden. Historien om tateren Elias Akselsen", skrevet av VG-journalist Stein Østbø.- Her har vi det bra. Får være i fred. Ingen stirrer og glor, selv om jeg i blant lever som tater. På det forrige stedet vi bodde, ble ungene mobbet. Vi ble telefontruet og trakassert, og Eidskog ble kåret til den beste kommunen å vokse opp i noen år senere!- Hvordan lever du som tater?- Jeg er jo tater. Drar kanskje litt mange biler inn på gårdsplassen, campingvogn og slikt. Og så snakker vi ofte litt høyt, da. Men sånn er vi.Da han gikk ut av fjerde klasse som 16-åring, hadde han gått på 28 skoler. Fra han var femten begynte han å samle på sitt eget språk, romani. Men det var først da han var blitt voksen og fått barn som kunne lære ham å lese og skrive skikkelig, at han begynte å skrive ned tatervisene han hadde samlet på. Tatere er, var i hvert fall, et reisende folk. De holdt sammen, mens norske myndigheter gjorde alt de kunne for å splitte dem. De ble jaget. I 1952, da Elias var fem, tok de hestene fra dem slik at det ble vanskeligere å fortsette omstreiferlivet.- Det var første gang jeg så far og bestefar gråte. Store, sterke menn ble fratatt det kjæreste de eide. Mange tatere bukket rett og slett under, livet deres gikk i oppløsning. Rundt omkring i landskapet sto kjerrene igjen som symboler på en tapt tid. Deretter begynte de å hente ungene. Kvinner ble tvangssterilisert, barna ofte adoptert bort. Elias Akselsen snakker høyt, men noen ganger innhenter barndommen stemmen. Stemmen, som da den bare var ti år, gjorde så stort inntrykk på en av guttens utallige lærere, at han ville ha den på lydbånd. Første gang Elias sang, begynte det å ryke av båndet. Neste gang tok det fyr, ifølge ham selv. Elias elsket å lytte til taternes sang rundt bålet. Mange tatere var musikalske, melodiene var ofte triste og mollstemte: "Hvorfor blir jeg kalt en tater? Tater - forfulgt på denne jord/Stakkars den som engang får en tater kjær, /Gud hjelpe den som har han kjær!"En gang tok øvrigheten fullstendig innersvingen på taterne på et tilsynelatende fristed ved en liten elv. En lastebil og en hærskare buroer (nordmenn) som representerte barnevern og andre myndigheter, fanget ungene, satte dem på et lasteplan og kjørte av sted. Elias var også der, sammen med en bror. Men moren og en annen kvinne greide å snakke seg opp på lasteplanet, og uten at noen merket det, maktet de å sette av alle ungene, unntatt én. Han var plassert i førerhuset. Elias stakk til skogs sammen med broren, en flukt som skulle komme til å prege mye av hans voksne liv.Tatere har sitt eget språk. Merkelig nok var og er mange av dem gudfryktige, for mang en kirkens mann var blant deres verste fiender. Når en tater sier "Devel hilpra vorsus!", har det ingenting med djevelen å gjøre, snarer det motsatte. "Gud hjelp oss!" betyr det- Sving mot høyre her, mot Eidsvoll, sier Akselsen. Han vil vise meg en taterleir, ikke langt fra Skarnes hvor han har bodd de siste årene. Han sier noe om Oljeberget, trodde jeg.- Nei, nei. Det bodde en dame her oppe, Olia Berget. Hun hadde en husmannsplass. Plassen ble skilt ut fra storgården. Hun fikk et jordstøkke og det vart freda tel tatera. Der fikk tatere sette opp teltene. Ta tel høyre her - å, herrejesus!Vi er på Oliaberget. En gang var det åpent land. Nå er det gjengrodd. Her fikk taterne ligge i fred.

Foto: TOR JARILD

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    «Barna mine har vokst opp med at pappa er Elvis»

  2. A-MAGASINET

    For 50 år siden forutså en 92 år gammel kvinne flyktningstrømmen til Europa

  3. KRONIKK

    Juleevangeliet flytter ubehagelige realiteter inn i varme, norske julestuer | Helga H. Byfuglien

  4. NORGE

    Sunniva Ødegård (13) gravlagt: – Vi føler oss lammet og uendelig triste

  5. KULTUR

    Lise Davidsen omtales som «århundrets stemme». All verdens operascener vil ha henne. Det har sin pris.

  6. KULTUR

    Hvorfor heter det romjul? Vi sjekket med ekspertene.