Stemningen var spent. Politiet hadde sperret av store kvartaler i frykt for demonstrasjoner. Vesteuropeere ble avvist ved grensepasseringer i Berlin. Likevel var det neppe mange som den dagen trodde at begivenhetene i daværende Øst-Tyskland skulle akselerere så fort som de gjorde.

— Sett i ettertid er det utrolig at det hele tross alt gikk så fredfullt for seg, forteller Mandy Kaiser (35).

Mandy Kaiser (35) husker godt ryktene om masseflukten og det begynnende opprøret.
PRIVAT

Tobarnsmoren var bare ti år i 1989, men hun husker fortsatt opptakten til nasjonaldagen i 1989. Sammen med foreldrene og sin fire år yngre bror vokste hun opp i den lille byen Mittweida, vel 50 kilometer vest for Dresden – en by som fikk nasjonens og verdens øyne rettet mot seg i dagene før nasjonaldagen 7. oktober. Men massene var i bevegelse også utenfor storbyene.

Der og da skjønte vi nok ikke hva det ville bety for oss

— Jeg husker folk samlet seg i kirken i Mittweida fordi det var det største forsamlingslokalet i byen, forteller Kaiser – som nå jobber som direktør for et større revisor- og regnskapsfirma i byen. Ryktene om masseflukten via Ungarn – der familien selv hadde vært på ferie – hadde i noen uker vært et samtaletema blant venner og familiemedlemmer. Kaiser-familien valgte å bli, men situasjonen preget hverdagen.

— Vi fulgte med på TV, men der og da skjønte vi nok ikke hva det ville bety for oss, sier hun.

Opprørsk bakteppe

Spenningen var et resultat av to serier av hendelser som hadde skjedd i månedene før Øst-Tysklands 40-årsdag. Det ene var at DDR begynte å «lekke som en sil». Innbyggerne flyktet i hopetall som følge av et smutthull i Ungarn – som på den tiden var et yndet feriemål for østtyskerne. I september det året legaliserte ungarske myndigheter fri utreise for alle DDR-borgere over ungarske grenser.

Østtyske flyktninger tas imot på togstasjonen i den vesttyske byen Hof 5. oktober 1989. En drøy måned senere falt Berlinmuren og markerte begynnelsen på slutten for DDR.
WOLFGANG EILMES/DPA/NTB SCANPIX

Samtidig tok mange østtyskere seg inn i vesttyske ambassader, både i Budapest og i Praha. Disse ble gitt fritt leide til Vest-Tyskland. Mens verden via TV-sendinger så med forbløffelse på hva som skjedde, ble østtyskere fraktet i godt bevoktede transittog gjennom DDR til Vest-Tyskland. Det var selvsagt en transport som ikke gikk upåaktet hen i Øst-Tyskland – der myndighetene hele tiden hadde stemplet flyktninger og avhoppere som forrædere. Les også: Risikerte livet for friheten

Men også blant dem som ønsket å bli værende, ulmet det. Tiltagende massedemonstrasjoner hadde begynt å spre seg, mye på grunn av sinne etter påstått manipulering av resultatene i lokalvalgene våren 1989. Bare et par dager før nasjonaldagen samlet anslagsvis 5000 mennesker seg i Dresden – i misnøye mot regimet og i bitterhet over ikke å kunne dra ut med flyktningtogene. Det ble kastet stein, politibiler ble antent, og til slutt satte østtysk politi inn pansrede vannkanoner for å spre menneskemassen. Opptøyene varte i fem timer. Natten etter var det også sammenstøt, men foran 40-årsfeiringen forsøkte DDR-lederne å bagatellisere hendelsene:

– Alt er rolig i Leipzig og Dresden, folk er i arbeid, det er ingen grunn til å hisse seg opp over flyktningene, sa DDRs statsleder Erich Honecker i en kommentar til vestlig presse.

Smittsom glasnost

Begivenhetene i DDR var sterkt knyttet til det som hadde skjedd i Sovjetunionen og til de nye tonene fra lederskapet i Moskva. Bare noen måneder tidligere, i juli 1989, hadde Sovjet kvittet seg med den såkalte «Brezjnev-doktrinen» som innebar at Sovjetunionen påberopte seg retten til å intervenere militært der de mente sosialismen var truet. Dette åpnet for nye forhold i østblokken – ikke minst i relasjonene mellom statene.

Endringene i Sovjetunionen ble personifisert gjennom president Mikhail Gorbatsjov. Han mente at både økonomiske og politiske forhold tvang frem reformer, og «glasnost» og «perestrojka» ble nøkkelordene. Det innebar større meningsfrihet og innføring av markedsøkonomiske elementer. Gorbatsjov hadde meldt sin ankomst til Øst-Berlin for å feire DDRs 40-årsdag, og demonstrantene i Øst-Tyskland følte at de nærmest hadde en alliert i Sovjet – i kampen mot DDR-lederne.

— Hans freds- og reformpolitikk avtvinger stor respekt. Jeg tror han kan gjøre noe også her. Han har stor erfaring med reformer, selv om det er meget vanskelig for ham hjemme, sa en 21 år gammel elektriker til Aftenposten dagen før nasjonaldagen.

Elektrikeren hadde stilt seg opp ved minnesmerket over fascismens ofre, ved hovedgaten Unter den Linden, da Gorbatsjov sammen med sin kone kom dit for å legge ned en krans. Det var et rent sammentreff. For å unngå demonstrasjoner og folkemasser var ingenting av programmet i forbindelse med nasjonaldagen blitt offentliggjort. Gorbie ble møtt med tilrop fra begge leire – og svarte tilbake til dem som var skeptiske til endringer:

— Dere må ikke få panikk. Dere må ikke spre mismot.

50 år berlin.pdf

Tviholdt på egne midlerDDR-lederen Erich Honecker var imidlertid ikke bestevenn med Gorbatsjov. Sammen med lederne i Romania, Bulgaria og Tsjekkoslovakia var Honecker lite villig til å følge Sovjet-presidentens anmodning om reformer. Honecker skal blant annet ha sørget for at Sovjets offisielle dokumenter om perestrojka ikke ble oversatt til tysk eller gjort tilgjengelige i Øst-Tyskland.

— Vi kan løse våre problemer på egen hånd med sosialistiske midler, skal han sagt til Gorbatsjov da de to møttes i forbindelse med nasjonaldagen 7. oktober. Til dette skal det ha kommet et klart svar fra Sovjet-lederen: Den som reagerer for sent, straffes av utviklingen. Det skulle vise seg, bare noen dager senere, at Gorbatsjov fikk rett.

I mellomtiden tok den tilsynelatende upåvirkede, syke og aldrende Honecker sin sedvanlige plass på podiet da Øst-Tyskland demonstrerte sin makt for siste gang – med en militærparade. Men i Leipzig, Dresden, Øst-Berlin og andre byer fortsatte demonstrasjonene. Honecker svarte med å sende opprørspoliti etter dem. og i løpet av DDRs 40-årsjubileum ble over tusen personer arrestert. Mange ble i ekspressfart dømt til fengselsstraffer på opptil seks måneder.

— De gikk løs på demonstrantene med køller og hunder, fortalte et øyenvitne da Aftenposten kjørte gjennom Øst-Berlin om kvelden dagen etter 40-årsmarkeringen. Representanter fra sikkerhetspolitiet nektet å kommentere noe som helst om det som hadde skjedd i gatene den helgen – bortsett fra følgende:

— Det har vært en folkefest her. Vi har ikke sett noe uvanlig.

Kilder: Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Aftenposten fra 6. til 9. oktober 1989

Les også:

25 år siden Murens fall: Frihetens høst i øst

Nå kan vi få vite hvem de norske Stasi-agentene var

Mirakelåret 1989