Norge

Norske redere forsynte apartheidstaten med olje

40 prosent av Sør-Afrikas oljeimport mellom 1979 og 1987 kom på norsk kjøl. Politikerne ville ikke stanse transporten.

Skipet Bergebonde fotografert på vei ut fra Eriksbergs mekaniske verkstad i Gøteborg 1977
  • Martin Skjæraasen
Her ligger tre Bergesen-tankere i opplag i Holmestrand: Med en av verdens største tankflåter var Bergesen blant rederiene som fraktet mest olje til Sør-Afrika. Ifølge SRB fraktet rederiet nesten 10 prosent av Sør-Afrikas importolje.

Etter at Nelson Mandela døde sist torsdag, har norske parlamentarikere stått i kø for å hedre frigjøringshelten og vårt bidrag til kampen hans. Norge var en av ANCs viktigste støttespillere. Vi smuglet penger inn til grasrotorganisasjoner, støttet fagbevegelsen og hjalp flyktninger i Sør-Afrikas naboland.

Men historien har også en mindre ærerik side. Ingen transporterte mer olje til apartheidstaten enn norske redere. Og det lot politikerne dem fortsette med frem til 1987. Virksomheten bidro til å holde liv i raseregimet, mener historiker og Sør-Afrika-kjenner Tore Linné Eriksen

— Olje er ikke en hvilken som helst ressurs. Både apartheidregimet og motstandsbevegelsen anså olje som strategisk viktig, og informasjon om import og distribusjon var hemmelighetsstemplet, forteller han.

— Oljen var viktig for krigsmaskinen som førte krig mot landets egen befolkning og mot flere naboland.

Jakten på olje

Sør-Afrika var selvforsynt med mye. Våpen laget de selv, etter at Sikkerhetsrådet vedtok våpenembargo i 1977. Men oljen måtte de importere. Frem til 1979 kom 90 prosent av denne oljen fra Iran, hvor sjahen hadde lovet å forsyne sørafrikanerne så lenge han styrte. Men da ayatollah Khomeini kom til makten, stengte han kranene.

Les også

Fikk du ikke med deg Barack Obamas historiske tale?

Sør-Afrika var i trøbbel. Lagrene var i ferd med å gå tomme, og regimet måtte tenke nytt. De begynte å utvinne sort gull fra kull og bygde store reservoarer for å lagre oljen de fikk tak i. I tillegg fikk et eget statlig byrå i oppdrag å skaffe olje – koste hva det koste ville.Dette var ingen enkel oppgave. De arabiske OPEC-landene ville ikke selge olje til Sør-Afrika, blant annet fordi apartheidregimet hadde et militært samarbeid med Israel. FN frarådet også oljehandel med Sør-Afrika, og i Norge var det enighet om ikke å selge nordsjøolje til apartheidstaten.

Oljehandel fungerer imidlertid slik at lasten skifter eier mange ganger i løpet av en overfart, og eieren av lasten står ofte fritt til å disponere skipet. På denne måten kunne tankere omdirigeres til Sør-Afrika i dét de hadde forlatt havn.

I 1980 skrev Dagbladet at den norske supertankeren «Havdrott» fra rederiet A/S Havtor hadde transportert én million tonn olje fra Iran og Saudi-Arabia til Sør-Afrika. Myndighetene i disse landene hadde blitt fortalt at oljen skulle til Europa og Singapore.

— Kunne ikke si nei

— Norske redere tjente godt på slike oppdrag, sier Øystein Gudim.

Les også

Kongen og statsministeren hyller Mandela

På 1980-tallet jobbet han for Fellesrådet for det sørlige Afrika og den nederlandske aktivistgruppen Shipping Research Bureau (SRB), som begynte å kartlegge alle skipsanløp til Sør-Afrika da Den iranske revolusjon blottstilte apartheidregimets akilleshæl.I tidsrommet mellom 1979 og 1987 registrerte SRB 232 oljetransporter på norskkontrollerte eller norskeide tankere. Norske rederier, deriblant Mosvold, Høegh, Thor Dahl og John Fredriksen, fraktet så mye som 40 prosent av Sør-Afrikas importolje. Men ingen fraktet mer enn Sig. Bergesen.

Ifølge SRB transporterte rederiet 11,5 millioner råolje i denne perioden. Så lenge hverken FN eller norske myndigheter forbød den, var oljetransporten fullt lovlig.

— Vi hadde moralske betenkeligheter med å seile til Sør-Afrika, men også kontraktsforpliktelser overfor våre befraktere. Vi kunne ikke la være å seile til dit såfremt norske myndigheter ikke boikottet landet, sier Morten Sigval Bergesen, som over ledelsen av rederiet med Petter C.G. Sundt i 1976.

Ifølge Bergesen var ikke Sør-Afrika en viktig destinasjon i seg selv, men selskapet var tvunget til å konkurrere på lik linje med andre rederier og kunne ikke bare si «nei, vi seiler ikke til Sør-Afrika».

- Det var en politisk beslutning å boikotte Sør-Afrika. I den grad politikerne ikke valgte å boikotte, mente vi at de ikke kunne lempe de moralske og økonomiske konsekvensene over på det enkelte rederi. Vi kunne ikke gjennomføre en moralsk boikott, sier han.

Store deler av den norske opinionen var for en boikott, særlig studentene. Her demonstrerer de på Universitetsplassen i 1985.

Bombet norskstøttede flyktningeleire

Mens norske redere drev forretninger, brukte norske myndigheter stadig mer penger på motstandskampen. Nordmenn hadde for alvor fått opp øynene for Sør-Afrika i 1960, da 69 apartheidmotstandere ble drept i Sharpesville-massakren.

I 1963 begynte UD å gi støtte til sørafrikanske organisasjoner, fagforeninger og studenter. Fellesrådet for det sørlige Afrika samlet inn penger og inviterte ledere til Norge for å gjøre frihetskampen bedre kjent. Mellomkirkelig råd og Kirkens Nødhjelp smuglet dollar til grasrotbevegelsen i landet, mens LO støttet fagbevegelsen og oppfordret til kundeboikott. I tillegg var Norge med på en stor kultur— og idrettsboikott av Sør-Afrika.

I 1973 åpnet Stortinget for å sende humanitær hjelp til frigjøringsbevegelsene i Angola og Mosambik. ANC og PAC ble støttet i 1977. Pengene gikk blant annet til flyktningeleire i Sør-Afrikas naboland. Ifølge Tore Linné Eriksen var paradokset at flere av disse leirene, som apartheidregimet mente huset terrorister, ble angrepet av en sørafrikansk krigsmaskin som gikk på drivstoff norske redere hadde fraktet dit.

- Oljen ble brukt til å bombe flere av flyktningeleirene som Norge ga humanitær støtte til, sier han.

- Andre ville ta over

Kravet fra motstandsbevegelsen var tydelig: oljetransporten måtte stanses. ANC-leder Albert Luthuli ba sanksjoner da han mottok fredsprisen i Oslo i 1961, en oppfordring ANC gjentok gang på gang. I 1975 frarådet FN å sende olje til Sør-Afrika. Året etter startet Soweto-opprøret, som skulle koste 600 mennesker livet, mange av dem skolebarn. Det ble tatt til orde for utvidede sanksjoner mot Sør-Afrika, men her hjemme SV det eneste partiet som krevde full norsk boikott.

Theo Koritzinsky var stortingsrepresentant og sentralstyremedlem i SV, det eneste av partiene på Stortinget som gikk inn for boikott av Sør-Afrika på 1970- og 80-tallet. Han mener fortsatt at norsk næringsliv bidro til å forlenge apartheidperioden.

— Den norske regjeringen bidro til å smøre apartheidstaten, og det var pinlig at andre land var villig til å gå lengre i sanksjonene mot apartheiddiktaturet, sier Theo Koritzinsky, som var SVs leder fra 1983 til 1987.Sanksjonsspørsmålet var vanskelig for politikerne. Særlig i Høyre, som hadde tette forbindelser med Rederiforbundet. Shippingindustrien mente at en ensidig norsk boikott ville ramme næringen hardt.

— Ikke fordi Sør-Afrika som marked var og er viktig i seg selv, men fordi oljelaster i løpet av en reise kan skifte eier flere gangerogskipet bli omdirigert. Om norske rederier måtte reservere seg mot å seile på Sør-Afrika, eller et hvilket som helst annet land for den saks skyld, ville dette innebære et alvorlig markedsmessig lyte, forklarer Arild Wegener, som var ansvarlig for internasjonal avdeling i Rederiforbundet og sentral i forbundets arbeid med boikottloven på 1980-tallet.

Etter at KrF og Sp kom med i regjeringen i 1983, ble det innført noen mindre sanksjoner. Men regjeringen med Høyre i spissen, motsatte seg fortsatt SVs krav. Ifølge Kåre Willoch, som var statsminister fra 1981 til 1986, hadde ikke Høyre tro på at en norsk boikott var riktig virkemiddel.

- Om vi skulle forby norsk oljetransport til Sør-Afrika, regnet vi med at noen andre ta over. Vi så det også som urealistisk å tro at sanksjonene ville ramme militæret. Det sørafrikanske forsvaret hadde sikkert betydelige oljelagre, sier han.

Også Frp var imot sanksjoner. Senere er det kommet påstander om at apartheidregimet utbetalte pengestøtte til Frps forgjenger Anders Langes Parti under valgkampen i 1973, noe flere Frp-politikere har avvist.

Nelson Mandela talte i 1992 på et solidaritetsarrangement i Folkets Hus. Her langet han ut mot president F.W. de Klerk – og ba om mer økonomisk støtte til Sør-Afrika.

— Et stort dilemma

Høyresiden var uansett ikke alene om å være imot en ensidig norsk boikott.

— Det ville være vanskelig å innføre forbud kun for norske oljetankere. Den ville ikke vært effektiv, sier Thorvald Stoltenberg, som ble utenriksminister i den Brundtland-regjeringen som til slutt innførte boikottloven.

Det var særlig hensynet til norske arbeidsplasser som gjorde saken vanskelig for Ap og fagbevegelsen. Elkems smelteverk i Sauda og Porsgrunn var avhengig av sørafrikansk manganmalm, og Sør-Afrika var dessuten et viktig marked for fiskehermetikkindustrien på Vestlandet. Tusenvis av norske distriktsarbeidsplasser ville bli berørt av en boikott.

— Det var et stort dilemma, forteller tidligere bistandssekretær i LOs internasjonale avdeling, Vesla Vetlesen, som ble bistandsminister for Ap i 1986.

Aps utenriksminister la frem regjeringens lovforslag om økonomisk boikott 1986. Boikotten trådte i kraft året etter.

Sammen med Fellesrådet for det sørlige Afrika og Kirken, var LO var en viktig støttespiller for ANC. De jobbet også hardt for en bred, internasjonal boikott. Men organisasjonen nølte med å støtte en ensidig, norsk sanksjon.

— Det var viktig for fagbevegelsen at alle arbeidere, uansett hudfarge, skulle ha like rettigheter. Men for en organisasjon som LO er det de som betaler kontingent, som står nærmest, sier hun.

Fryktet sanksjoner fra fagbevegelsen

Vetlesen forteller om da en av grunnleggerne av Sør-Afrikas LO, Cyril Ramaphosa, ba fagforeningsmannen Arthur Svensson støtte en boikott. Han mente det burde være mulig for et rikt land som Norge å risikere noen få arbeidsplasser for å hjelpe flere millioner til å få sin frihet.

- Da svarte Svensson høflig: «nei, og om du var i min posisjon, ville du sagt det samme». Det sier litt om hvor vanskelig denne saken var, forteller hun.

Også SVs Theo Koritzinsky husker også at han gruet seg til å ta til orde for sanksjoner under 1. mai-tale i smelteverksamfunnet Sauda.

— Flyet ble innstilt på grunn av dårlig vær. Jeg ble nesten lettet.

Les også

Smuglet for å frigjøre Sør-Afrika

I tillegg til norske egeninteresser til lands og vanns, ville man ikke risikere de diplomatiske forbindelsene til Sør-Afrika. Ifølge Knut Vollebæk, som var byråsjef i UD fra 1986 til 1989, kunne apartheidregimet i verste fall stenge det norske konsulatet i Cape Town.— Konsulatet skulle ivareta norske næringsinteresser, men var også viktig for å kanalisere penger inn til grasrotorganisasjoner inne i landet. Dette forsto ANC, sier han.

- Blodpenger

Ut over 1980-tallet ble presset på politikerne stadig sterkere. Situasjonen i Sør-Afrika var mer brutal enn noensinne, og stadig flere land gikk inn for sanksjoner. Da Desmond Tutu fikk fredsprisen i 1984, gjentok han Luthulis boikottkrav. Redernes profitt var blodpenger, sa han.

Men boikottloven ble ikke innført før i 1987, etter at Gro Harlem Brundtland ble statsminister for andre gang. Da hadde allerede Samveldelandene, EF og USA innført sanksjoner.

Trond Bakkevig, som i dag er prost i Oslo, både smuglet og hvitvasket penger for å hjelpe ANC. Han var også med i arbeidet med boikottloven, som også måtte ta hensyn til norske arbeidsplasser. -Våre kontakter i den sørafrikanske motstandsbevegelsen hadde forståelse for dette, sier han.

— Spørsmålet om boikott var svært vanskelig for AP, som måtte ta hensyn til norske arbeidsplasser. I 1987 var det en større bølge av sanksjoner, og man følte et større press for at noe måtte gjøres. Ved regjeringsskiftet bød muligheten seg, forteller Trond Bakkevig, som var utenriksminister Knut Frydenlunds personlige rådgiver og en av dem som smuglet penger inn til den sørafrikanske grasrota.Boikottloveninneholdt riktignok så mange hull at kritikere kalte den en «sveitserost». Frakt av råolje ble forbudt, men ikke av raffinerte oljeprodukter. Manganimporten fikk også fortsette, og den økte i året loven ble innført. Da Sauda smelteverk tilbød ANC penger som kompensasjon, fikk de blankt nei.

- Vi tar ikke imot slike penger. For oss er dette «bloody money», sa ANCs representant i Norge, Thandi Rankoe.

— Loven var et nødvendig kompromiss i en verden hvor det ikke var mulig å få til det beste, sier Trond Bakkevig.

Rederiene sluttet på sin side med råoljetransport, men frakten til gjengjeld mer raffinerte oljeprodukter. Ifølge Arild Wegener hadde Rederiforbundet foretrukket at det ikke ble vedtatt noen ensidig norsk boikott overhodet.

— Men loven slik den ble utformet til slutt, var tross alt noe mindre vidtrekkende enn andre alternativer som var blitt vurdert.

Virket sanksjonene?

I 1992, to år etter at Nelson Mandela slapp ut av fengsel, ble de norske sanksjonene gradvis hevet. To år senere holdt Sør-Afrika sitt første demokratiske valg. Om det var trass i eller takket være sanksjonene, er det fortsatt uenighet om.

Kåre Willoch mener det var riktig å vente med en norsk boikott. Høyre fryktet at ville ramme sivilbefolkningen, og føre til større arbeidsløshet, større motsetninger og mer voldsbruk.

- Alle norske regjeringer hadde frem til midten av 1980-tallet ment at et forbud ikke ville være noe godt middel til en fredelig avvikling av raseskillet, mener Kåre Willoch.

— Å kutte oljetilførselen tidligere kunne kanskje ha fremskyndet avviklingen av apartheid, men det kunne også ha ført til at overgangen til demokrati ville blitt mer voldelig. Det fantastiske resultatet i Sør-Afrika kan tyde på at Vesten valgte riktig linje, sier han.Det er tull, mener Theo Koritzinsky.

— Oljefrakten var med på å forlenge apartheidregimet. De fleste svarte, også ANC og Mandela, ønsket full boikott og var villige til å bære eventuelle ulemper ved sanksjoner. Norsk oljefrakt til rasistene skjedde ikke på grunn av redernes ønske om en fredelig og gradvis avskaffelse av apartheid. Willoch burde innrømme at det lå sterke økonomiske profittinteresser bak oljetransporten, og at både hans og Aps regjering lot rederne få forsyne Sør-Afrika med olje altfor lenge.

På spørsmål om næringslivsinteresser ikke var med i Høyres vurdering om å motsette seg boikott, svarer Kåre Willoch:

— Jo, men de kunne ikke avgjøre saken.

Ifølge Tore Linné Eriksen var det flere årsaker til at apartheiden kollapset.

Den sørafrikanske angrepskrigen i Angola ble slått tilbake av cubanske tropper. Inne i Sør-Afrika økte motstanden i bredde og styrke og slutten. Og slutten på den kalde krigen gjorde det vanskelig å si at Sovjet-støttede ANC var en brikke i spillet om Afrika. Men en av de viktigste grunnene, det var sanksjoner av typen Norge hadde ventet så lenge med å innføre.

- Det er ingen tvil om at sanksjoner bidro til at Nelson Mandela til slutt ble løslatt. Etter at han slapp ut, understreket han da også at han ville opprettholde sanksjonene helt frem til et flertallsstyre var kommet på plass. Han forsto hvor virkningsfulle de var.

Beklager ikke

Det kommer ingen beklagelse fra Rederiforbundet for valgene som ble tatt på 1970- og 80-tallet, men forbundets nåværende leder Sturla Henriksen erkjenner at næringslivets holdninger til samfunnsansvar har endret seg.

Les også

Hvorfor vant Nelson Mandela fredsprisen?

Rederiforbundets Sturla Henriksen hadde ikke tid til å snakke med Aftenposten på telefon torsdag. I en e-post skriver han at «det de siste tiårene har vært entydelig utvikling i næringslivets erkjennelse av sin samfunnsmessige rolle. Tidligere var nok bedriftenes fokus gjennomgående smalere rettet mot det rent kommersielle og legale, mens man overlot til politikerne å ta seg av de mer samfunnsmessige problemstillingene. Det preget mye av næringslivets holdning til debatten om Sør-Afrika på 1980-tallet»Han vil ikke svare på om Rederiforbundet i dag beklager frakten av olje til apartheidregimet i Sør-Afrika.

— Står for det vi gjorde

Arild Wegener var ansvarlig for internasjonal avdeling i Rederiforbundet og sentral i forbundets arbeid med boikottloven på 1980-tallet.

— Vi ga en beskrivelse av hvordan oljemarkedet faktisk fungerer. Vi tok ikke stilling til hvorvidt verdenssamfunnet skulle vedta en bindende internasjonal boikott. Vår beskrivelse holder fortsatt vann og Rederiforbundet kan stå inne for dette synspunktet. Vi hadde ikke gjort jobben vår om vi ikke hadde motsatt oss en ensidig norsk boikott.

- Diskuterte dere situasjonen inne i Sør-Afrika og måten landet ble styrt på?

— Rederiforbundet gikk ikke inn i politikken. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at folk i rederinæringen generelt hadde et annet syn på det som skjedde i Sør-Afrika enn folk flest.

- Beklager du frakten av olje til apartheidregimet?

— Det blir feil med selvpisking for det som skjedde på 1980-tallet. Rederiforbundet gjorde det vi kunne for å forsvare rederiene. Jeg gjorde det jeg med rak rygg, og gjorde det som hele næringen hadde drøftet. Jeg mener at vi som sto oppe i det den gangen, kan ha god samvittighet for måten saken ble håndtert på. Dette ble ikke gjort i det skjulte. Vi var åpne om alt, sier han.