14 personer ble lagt på isolat med plager etter kontakt med ufarlig mel. Hva skjedde egentlig?

Jaime Collao skjønner fortsatt ikke hvorfor han følte seg dårlig etter kontakt med pulverpakken i Stokke. Det gjør eksperter på kropp og sinn.

Torsdagsskiftet ble ikke en helt vanlig kveld på jobben for Jaime Collao ved Postens terminal i Stokke i Vestfold.

Collao var mannen som plukket opp den mye omtalte pakken med pulver fra Postens terminalbånd. Fredag fortalte han media om hendelsen som involverte ambulansepersonell i vernedrakter, Oslopolitiets bombegruppe og Forsvarets forskningsinstitutt.

Over 40 personer fikk legebehandling, hvorav 14 personer ble lagt på isolat med fysiske plager.

Fryktet det verste

Lørdag rekapitulerer Collao hendelsen overfor Aftenposten:

– Jeg ser at dette pulveret renner ut. Jeg blir bekymret og roper på sjefen min som står rett ved. Han tar pakken. Han tar den med seg og isolerer den, sier Collao.

– Etter fem minutter begynner det å svi i nesen, men jeg jobber videre. Sjefen spør meg: «Går det bra?» Jeg svarer «nei» og forteller at det svir. Så sier sjefen at han kjenner svie i halsen, sier han.

Ikke så rart de ble redde. Man har jo hørt fæle historier tidligere. Den store frykten var at pakken kunne inneholde antrax (miltbrannsporer).

• Politiet: Pulveret var ufarlig

Klassisk nocebo

– Når man blir redd og bekymret på bakgrunn av negativ informasjon, blir vi veldig oppmerksom på ting som skjer i kroppen, sier Magne Arve Flaten, professor i biologisk psykologi ved NTNU.

– Små irritasjoner blir til kløe og svie. Vi finner små skavanker og overfortolker, overdriver symptomer som ikke er det, legger han til.

Mekanismen er velkjent innen psykologien. Det kalles nocebo – og er motsatsen til den mer berømte placeboeffekten.

Placebo handler om en følt forbedring selv om man ikke har fått medisinsk behandling. Nocebo er derimot en følt forverring av tilstanden – selv om det ikke er fysisk grunnlag for det.

– Dersom for eksempel legen sier at noe kommer til å gjøre vondt, føles det gjerne vondere enn det ellers ville gjort, sier Flaten.

• I fjor ble 425 nordmenn syke etter flåttbitt. Aldri er så mange blitt rammet av nevroborreliose i Norge.

Sveitsisk eksperiment i fjellet

Nocebo fikk sitt navn og formulerte betydning av Walter Kennedy i 1961. Likevel er det forsket relativt lite på fenomenet, av etiske grunner. Flaten anslår at det er gjennomført 10–15 eksperimentelle studier.

Et kjent tilfelle er likevel et forsøk som ble gjort med sveitsiske fjellfarere. I den ene gruppen ble det spredd et rykte om at man ville kunne oppleve høydesyke. Flere i gruppen rapporterte senere om svimmelhet, trøtthet og kvalme.

I den andre gruppen ble ikke et slikt rykte satt ut. Ingen opplevde noen plager.

Ifølge Flaten, kan folk som fort lar seg stresse lettere blir utsatt for nocebo. Stressreaksjonen vil raskt avta når man får korrekt informasjon.

Jaime Collao sier han følte seg bedre da han våknet på sykehuset fredag morgen. Først senere på dagen ble det kjent at pulveret var et melprodukt.

– Det var jo selvsagt bra at det ikke var noe farlig. Men samtidig tenkte jeg: Hva var det da som skjedde når så mange kjente noe?

Svaret er trolig altså nocebo.

Parallell til angst

Professor i biologi, Kristian Gundersen, sier effekten har en parallell i følelsen av angst.

– Evolusjonært kan man forklare det med at det er lurt å kjenne litt godt etter når man føler seg utsatt for fare eller risiko. Kroppens alarmberedskap settes i sving. Men her er det en balanse mellom å reagere og overreagere. Irrasjonell angst er ikke gunstig for å overleve, sier Gundersen.

Både Flaten og Gundersen sier noceboeffekten er beslektet med hypokondri eller «helseangst».

– Vi vet at det er mange innbilte sykdomstilfeller, som en del matallergier. Det er et fenomen de aller fleste, inkludert meg, kan forholde seg til.

Mer om hjernen og helse:

• Kroppen koser seg med fysisk aktivitet. Men hva skjer egentlig i hodet når du løper?
• Kan strøm på hjernen gjøre oss skarpere? Amerikanske dronepiloter mener det. Vi måtte teste
• Myter og fakta: Dette vet vi og dette vet vi ikke om hjernens liv