Norge

«Kle Dem, det kommer en bil og henter Dem om fem minutter»

Som kontorsjef og ansvarlig for hvelvet i banken var Sverre Rokseth i faresonen.

  • Redaksjonen

Denne historien er skrevet ned 9. april 1977 av Sverre Rokseth som var 37 år gammel i 1940. Den er sendt inn av hans datter Solveig Rokseth:

afp000863780-n6TXXZOkU2.jpg

Underlig var det å våkne i natt, 9 april 1977, klokka var kvart over 4. Jeg var plutselig tilbake til klokka 4 om natta den 9. april 1940. Da våknet jeg av en eiendommelig og langvarig flydur. Jeg sto opp og så ut gjennom vinduet, et fly kretset i ring, lavt, nede ved havneområdet. Rart at mandrev med øvelsesflyging akkurat der, og på denne tid av døgnet, tenkte jeg. Ikke ante jeg at flyet overvåket ilandsettingen av tyske tropper, ankommet med krigsskip som lå ute på fjorden, de hadde lett kommet seg gjennom ved Agdenes.Jeg la meg igjen og døset litt av. Plutselig ringte telefonen, klokka var 6. Jeg sto opp, tok røret oghørte en iskald stemme: «Det er Stene, kle Dem, det kommer en bil og henter Dem om fem minutter». Klikk. Hva var hendt? Var det innbrudd i banken? Hærverk? Jeg gløttet inn til de andre — vi var fem den gangen -, jeg sa: «Jeg må avsted til banken, noe har hendt der, jeg vet ikke hva». Aldri har jeg kledd så skjødesløst på meg som da, i full fart. En slurk med vann som første måltid, ned trappa og ut i Harald Hårdrådes gate: Der sto allerede bilen.

Krig her, umulig!

Jeg prøvde å forklare meg til sjåføren, men han brøt av:«Tyskeran har inntatt byen». Samtidig så jeg en tysk soldat nede ved hjørnet til sykehuset. DA forsto jeg, isnende klart og brutalt, og det gikk et søkk i meg, det var som hjertet sto stille et fryktelig øyeblikk. Samme natt og morgen var det mange som forsto det som man til da ikke hadde trodd var mulig; hele det norske folk ble brått, og for mange tragisk, vekket av sin søvn. Vi hadde nok hørt og lest om andre land med invasjon og krig,men her , i vårt fredelige Norge--umulig! Like fullt mulig: I grålysningen kom de og satte seg fast på norsk jord.

I banken var det virvar. Tre svære kister var hentet ned fra loftet, og man var allerede i ferd med å stable bankens viktigste papirer ned i dem. I bakgården sto en lastebil klar. Da kistene var fullstappet, ble de båret ut og plassert på lasteplanet. To mann fra benken satte seg oppå kistene, og i vei bar det, ut av byen og opp til Strinda, til Dragvoll gård hvor kistene skulle settes på låven. Man anså det tryggere der enn i bankens hvelv; man fryktet bombing av midtbyen. Det svirret rykter i banken om at engelske fly ville komme på bombetokt. Fryktet? Javel, men man håpet det også, lengtet i grunnen etter det, selv om det var farlige saker man eventuelt sto overfor.

Måtte vekk

Noen vanlig bankdag ble det ikke den 9. april. Jeg for min del måtte utpå dagen gå ned til Thomas Angells gate, til Hospitset kafé, hvor jeg summet meg en stakket stund med en kopp kaffe og et rundstykke. Tankene gikk hjem. Hva nå? Jeg var i faresonen, som kontorsjefog ansvarlig for mye, også hvelvet i banken, også min bror Olaf Rokseth som var ordfører i Sandessjøen, og telegrafbestyrer der. Det sto klart for meg: Vi måtte ut av byen som så mange andre. Noe bestemt sted å evakuere hadde vi ikke, vi måtte bare komme oss vekk, og se hva som skjedde. Jeg satt der fortvilet og med dårlig tid. Etter en del funderinger kom jeg på at jeg hadde et søskenbarn på Melhus, Arne Rokseth på Havdalshaugen gård. Jeg ringte hjem og fortalte dette og ba dem pakke og stelle i stand, så skulle jeg bestille bil til om ettermiddagen. Hjemme hadde de hørt om okkupasjonen og om ryktene som gikk i byen, og de var nå lettet over utsiktene til hurtigst å komme seg vekk.

Drosjen kom sent på ettermiddagen, vi satte baggasjen bak i bilen og plasserte oss så godt vi kunne. Så kjørte vi av gårde. Det var uro og nervøsitet å merke i gatene. Alt var på et blunk blitt anderledes; tyske soldater overalt. En uvirkelig ferd, uhyggelig, ingen visste hva fremtiden ville bringe. Melhus var langt ute på landet den gang.På Havdalshaugen gårdble vi godt mottatt av av søskenbarnet Arne og kona, og andre slektninger som i likhet med oss hadde evakuert samme dag; Det var fullt hus, vi ble plassert overalt, og lille Solveig ble plassert i en kommodeskuff, for alle senger, madrasser og alt som kunne ligges på var fullt. Jeg sa til gårdsfolket at her var det fullt, at vi fikk se om vi kunne komme oss lenger opp i bygda. Men hu Krestine, kona til Arne, sa at «Di ska no få vær her så læng di trøng.»

Uhygge i luften

Men jeg selv måtte returnere samme kveld til byen, til mine plikter i banken dagen etter. Men den 10. april ble nok ingen vanlig bankdag; lange køer av redde mennesker som ville ta ut sine penger.

Det var rart å sitte alene i bilen på returen; det lå uhygge i luften, byen var mørklagt, tyske soldater var overalt som svarte skygger. Befrierne var ikke kommet og de kom heller ikke dagen etter.Begge dager var det stor vandring ut fra byen til evakueringssteder rundt om i Trøndelagsfylkene. Luften var ladet med spenning, men intet avgjørende skjedde. Det kom fem lange og tunge år før jerngrepet glapp. Jeg opplevde at tyske soldater spaserte inn i banken og grep fatt i mine kollegaer og tvang dem ut i en bil. Noen minutter senere hørte jeg skuddene fra Kristiansten Festning.

Les mer om

  1. Min 9 april