Gutt (1) ble funnet død - saken henlagt, ingen i hjelpeapparatet straffes
Den 15 måneder gamle gutten ble funnet død i hjemmet sitt. Mange etater visste han var utsatt, men ingen klarte å forhindre dødsfallet.
Ingen i hjelpeapparatet blir straffet, men Fylkesmannen konstaterer flere lovbrudd etter at en 15 måneder gammel gutt ble funnet død i sitt hjem i Vanvikan i Nord-Trøndelag i november i fjor. Han ble etterlatt alene hjemme.
Mange offentlige etater hadde hatt kontakt med den lille familien, allerede flere måneder før gutten ble født. Men ingen tok ansvar for smågutten før han ble funnet livløs hjemme.
Barnets far (30) og moren (26) hadde om morgenen etterlatt gutten alene for å dra til psykologtime, en halvtimes biltur unna. Da de kom tilbake til hjemmet klokken 11.30, fant de gutten livløs.
Ambulansepersonell ble tilkalt og politiet rykket ut og innledet en omfattende etterforskning, også med bistand fra Kripos.
Fengslet
Foreldrene ble varetektsfengslet, siktet for grov legemsbeskadigelse med døden til følge. Obduksjonen greide ikke å avdekke dødsårsaken. Statsadvokaten i Trøndelag har vurdert saken mot de to foreldrene og saken er henlagt.
Fylkesmennene i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag innledet etter dødsfallet flere tilsynssaker. Tilsynet viser at etatene hver for seg var informert om at situasjonen i familien var vanskelig, men uten at problemene ble vurdert samlet.
- Lærdommen som må trekkes av denne og andre tilsynssaker, er at alle har et ansvar for barn og unge. Mange er så opptatt av sitt delansvar, at helheten glipper. Det blir som et skip uten en kaptein på broen. Det er feil å tro at andre skal ta ansvar hele tiden. Man trenger ikke å være ansatt i barnevernet for å ta ansvar for barn og unge, sier velferdsdirektør Erik Stene hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
LES OGSÅ:
I Finland straffeforfølges de som ikke hindrer vold mot barn – men ikke i Norge
Ulike etater
Den lille familien hadde hatt kontakt med ulike etater og helsevesenet i tiden før gutten døde.
Nav oppfattet familiesituasjonen som vanskelig. Barnevernet var på besøk hjemme hos familien dagen før gutten døde, etter en bekymringsmelding fra en helsesøster.
Også barnehagen hvor gutten gikk, var bekymret for gutten. Foreldrene var også i kontakt med en psykolog ved St. Olavs Hospital og med fastlegen i tiden før dødsfallet.
Fylkesmennene har konkludert på denne måten:
- Psykologen ga ikke forsvarlig helsehjelp og varslet ikke barnevernet med en bekymringsmelding. Hun slipper innrapportering til Statens helsetilsyn fordi hun har tatt selvkritikk
- Fastlegen ga forsvarlig behandling, men får kritikk fordi han satt på viktig informasjon som skulle vært vurdert i forhold til barnet.
- Helsestasjonen hadde hatt kontakt med familien over tid og satt derfor med mye viktig informasjon. Høsten 2013 fikk helsestasjonen informasjon som måtte oppfattes som risiko overfor gutten. Dette ble ikke tatt opp med barnevernet, og det betraktes som et lovbrudd.
- Barnehagen var bekymret for situasjonen i familien. Barnehagen fulgte opp med veiledning og bidro til løsninger.
- Barnevernet oppsøkte familien dagen før dødsfallet og foretok en akuttvurdering etter varsel fra helsesøster. Fylkesmannen mener at akuttvurderingen kunne vært gjort mer grundig, men kan ikke fastslå noe lovbrudd.
- Nav var lenge bekymret for familien. Var ikke oppmerksomme nok på forhold som kunne føre til tiltak fra barnevernet, noe som er et lovbrudd.
Leksvik kommune har fått frist til februar neste år med å redegjøre for hvordan de vil sikre at de ansatte er kjent med opplysnings— og meldeplikten til barnevernet.
Kommunen må også sikre at det i fremtiden skjer et tverrfaglig samarbeid mellom ulike instanser når et barn er i risikosonen.
KRONIKK:
Hvorfor tåler du i stillhet at naboen denger sine egne unger uten at du melder ifra?
Rådmannen: — Beklagelig
Rådmann Kai Terje Dretvik i Leksvik kommune forteller at arbeidet med manglene rapporten påpeker, allerede er påbegynt.
- Vi tar rapporten til etterretning, og har satt ned en faggruppe som jobber med å besvare den. Dessuten skal vi ha kompetanseutvikling og -heving på flere områder, sier Dretvik.
Han legger til at det alltid er beklagelig at kommunale tjenester får et negativt søkelys rettet mot seg.
— Selve saken er jo naturligvis også beklagelig. I all hovedsak er det politiet som har hatt den, og hva de har konkludert med kan jeg ikke kommentere. Nå er det viktig å se fremover, at vi skal lære og at det kanskje kan bidra til at flere lærer litt utover kommunegrensene. Det er naturligvis en utfordring å drive optimale helse- og omsorgstjenester til enhver tid, og å ha god samhandling mellom enhetene som er berørt. De er ganske mange, med forskjellige ansvarsområder, men det er absolutt en mulighet for oss til å bli enda bedre, sier Dretvik.
Barneombudet: - Kommuneledelsens ansvar
Barneombudet kjenner ikke til den konkrete saken, men seniorrådgiver Elin Saga Kjørholt sier på generelt grunnlag at det er kommuneledelsens ansvar at alle etater som har med barns beskyttelse og omsorg å gjøre har modige, kunnskapsrike voksne som snakker sammen.
- De ulike instansene i en kommune må ha kunnskap og innarbeidede rutiner for å ivareta det ansvaret de har. De må kunne se barnets behov og kunne snakke med dem. Og det er kommunepolitikernes ansvar at det prioriteres tilstrekkelig med ressurser til at det er mulig å få gjort dette, sier hun.
- Altfor ofte barnevernet som får skylden
— Kontaktpersoner i de ulike instansene må lett kunne komme i kontakt med hverandre og være trygge på hvordan de forholder seg til taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt. Kjørholt mener det altfor ofte er barnevernet som får skylden når noe går galt, og at ansvaret må plasseres der det hører hjemme.
Barneombudet er også spent på hvordan det går med lovforslaget som er ute på høring om at barnevernet kan pålegge foreldrene å ta imot hjelpetiltak. Det kan få stor betydning, fordi man kan gripe inn på et tidspunkt før omsorgssvikten er blitt alvorlig.
LES OGSÅ:
Advokater støtter straff av ansatte som svikter barn
Etterlyser ny lovbestemmelse for vold mot barn
Aftenposten har nylig skrevet om atingen i Norge er dømt for å ha unnlatt å varsle om sannsynlig vold og overgrep mot barn etter paragraf 139 i straffeloven.
– «Avvergeparagrafen» 139 er nokså ubrukelig slik den er i dag. Det er svært vanskelig for folk som ikke er jurister å tolke denne lovbestemmelsen, og forstå hvilke handlinger som er omfattet av plikten til å varsle om vold og overgrep, sier Elisabeth Gording Stang, jurist og forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Riksadvokaten konkluderer med at det skal rettes mer fokus mot paragraf 139 i etterforskningen av blant annet familievoldssaker, og vil ta det inn i mål— og prioritetsrundskrivet for 2015.– Det er fint at det settes søkelys på dette, men da må det mye opplæring til, sier Stang.
Kan sette barns liv og helse i fare
Hun understreker at det er forskjell på plikt til å anmelde og adgang til å anmelde. – I mange tilfeller er det romslig adgang for offentlig ansatte til å varsle eller anmelde saker til politiet uten at de bryter taushetsplikten. Det største problemet er at folk ikke kjenner innholdet i avvergeplikten, og lar være å melde i saker de er pålagt å melde, sier hun. – Det setter barns liv og helse i fare.
Stang påpeker at det er unyansert når Aftenposten nylig skrev at det er straffbart ikke å si fra når du tror at barn er utsatt for vold og overgrep. – Det er ikke alltid tilfelle. Paragraf 139 omfatter bare de straffebudene som eksplisitt er nevnt i lovbestemmelsen.
Omfatter ikke all vold
Flere forhold som gjelder vold mot barn og voksne er ikke nevnt her, påpeker hun. – Det samme gjelder noen typer av seksuelle overgrep mot barn. Dette gjør at man for hvert enkelt tilfelle må inn i bestemmelsen for å sjekke om det aktuelle forholdet omfattes, før man kan vite om man har plikt til å anmelde/avverge. I tillegg kreves det at man må være ganske sikker på at den voldelige handlingen skjer eller har skjedd – noe man svært ofte ikke er.
Stang etterlyser derfor en egen avvergebestemmelse om vold mot barn i straffeloven, og egen straffebestemmelse om vold mot barn. – Det ble vurdert å innføre en slik da straffeloven ble revidert, men det ble ikke gjort.
Les også:
