Norge

Slik havnet de i Skolestua

Tilfeldigheter og ekstreme valg gjorde at 47 personer søkte ly i skolestua den 22. juli.

47 forsøkte å gjemme seg i den lille Skolestua mens gjerningsmannen herjet på Utøya.
  • Kjetil S. Østli

Les også:

Marta Svendsen (16): Det var noe med været den dagen. Det regnet og regnet som om det aldri skulle stoppe. Det var som om noe var i gjære.

I papiravisen i morgen kan du lese videre om de intense 2,5 timene i skolestua på Utøya.

Jorid Nordmelan (20): Jeg sto ved Skolestua og snakket i telefon med kjæresten min, da han sa Oi¿det har vært eksplosjon i Oslo. Hvis dette er en muslimsk selvmordsbomber, taper vi valget, tenkte jeg. Jeg løp inn, varslet og sa: Vi er trygge her! Båttrafikken mellom øya og land er dessuten stengt fordi bussene til Oslo ikke gikk. Marta Svendsen: Etter å ha hørt på Gro, gikk Silje og jeg til teltet. Vi sminket oss og pratet om diskoteket på kvelden da to venninner kom. De greide ikke snakke. De hvisket: terrorangrep i Oslo. De fikk ikke tak i foreldrene.

Sofie Røsten Løvdahl (17): Jeg var på foredrag. Jeg så sentralstyremedlemmer løpe inn og ut da jeg fikk SMS fra pappa, 15.57: Litt drama i Oslo nå, så du får holde telefonen i nærheten.” Jeg, 1558: Jaha. Pappa: Eksplosjon på Youngstorget, dere blir nok orientert.” Da kom meldingen på høyttalerne: Samling i Storsalen 16.30.

Marta Svendsen: Eskil, lederen vår, orienterte. Han var så emosjonell. Det var vondt, for vi er så glade i ham. Jeg begynte å gråte. Mange rundt meg gråt. Monica (Mor Utøya, drept minutter senere) så at vi var redde. Hun sa: Nå skal vi lage mat og kose oss!

Anna Fjalestad (19), Norsk Folkehjelp, (NF), mistet moren på Utøya: Jeg sto i Norsk Folkehjelp-leiren vår ved Skolestua, og sjekket Facebook for å se om kjente var berørt av bomben. Vi er på en øy, vi er trygge, sa vi. Alle sa det. Etter møtet i Storsalen ble mamma igjen der. Hun skulle være der for de som trengte det.

På nett i morgen får du videofortellingen minutt for minutt idet Anders Behring Breivik forsøker å skyte seg inn i Skolestua.

Jorid Nordmelan: Mange gråt etter møtet. Jeg kjempet mot tårene selv. Jeg visste jeg måtte trøste de minste, og gikk inn i skogen for å gråte for meg selv — for å bli en bedre støtteperson for de unge etterpå.

Aud Helen W. Øyen (23): Jeg spurte politimannen Trond (drept minutter senere) om eksplosjonen i Oslo. Så gikk jeg til Skolestua. Jeg var klissbløt og gikk for å skifte, for ikke å bli syk.

Marta Svendsen: Mobilen lå til lading i Info-huset, der Ms Thorbjørn lå. Jeg gikk dit og skrev til mamma: Har det fint. Faktisk er vi veldig heldige som er på øya, for båten ligger på vår side, og nå skal den over og hente Politiet som skal sikre øya. Han skal hjelpe oss. Da så jeg fergen kjøre.

Even Kleppen (32), NF: 16.30 er jeg på landsiden. En stor bil kjører ned, og en mann i politiuniform går ut. Han hadde en stor koffert og gikk bord i ferga. Jeg så på ham, det var noe med ham. Hva, forsto jeg jo ikke. På Utøya, idet jeg går til Norsk Folkehjelps leir ved Skolestua, prater han og Mor Utøya sammen.

Lars Vidar Brendeland (21): Etter møtet ble jeg fysisk urolig. Noe er på gang, men jeg klarte ikke sette fingeren på hva. Jeg trengte å prate og ba nestlederen vår Emilie på tur. Vi er ikke trygge her, følte jeg.

Pappa, sa jeg, en politimann skyter her. Han trodde meg ikke, og syntes det var en veldig dårlig spøk. Miriam Einangshaug (17)

Partap Singh (15): Ledelsen ba oss ringe hjem. Jeg ringte mamma. Men det var så bråkete, så jeg gikk ned mot Info-huset ved kaia. 20 meter unna så jeg to personer foran huset. Idet jeg sier hadet begynner han forreste å løpe. Han andre tar opp pistol og skyter to ganger etter ham. Han forreste bare løp og løp. Han med pistolen virket så opphisset. Så peker han våpenet mot bakken og skyter mot noe. Jeg trodde det var spøk med lekepistol, og ringte faktisk pappa: Går det bra i Oslo? Det går bra på Utøya. Da hører jeg to skudd til og ser flere løpe.

Marta Svendsen var en av de siste som gjemte seg i Skolestua. FOTO: TOM A. KOLSTAD

Marta Svendsen: Oi! Ka e det slags lyder? Sa venninna mi, vi var jo ganske nære. Jeg: Det hørtes nesten ut som skudd! Jeg vet ikke hvorfor, men jeg begynte å le. Så tenkte vi ikke mer på det. Det er alltid mye lyd på Utøya.

Emilie Bersaas (19): Lars Vidar og jeg satt ved Skolestua da lydene kom. Hadde ikke Lars Vidar blitt urolig og bedt meg gå med ham, ville jeg stått på hovedplassen der han nå skjøt. Hva er den lyden? Så kjente jeg lukten. Kruttlukt. Herregud! Og hva gjør nysgjerrige jeg? Jeg springer mot skuddlydene. Jeg får veldig ansvarsfølelse og må ha overblikk før jeg tar avgjørelser.

Morten Hellesø Johansen (18): Det hang en reiseradio i en grein. Jeg skulle til hovedplassen, der ”han” nå kom, men ble stående og høre nyheter om bomben. Det reddet vel meg. Så kom ”knatre”-lydene. Æ skjønt’ det! Sa jeg, æ visst nån kom te å kødde med kinaputta.

Jorid Nordmelan: Pistollyder. Det var ingen tvil. Jeg lyttet etter skrik, men hørte ingen. Det er skyting her, sa jeg på telefon. Sikkert jegere, tenkte jeg. Det var så absurd at jeg ikke sa det.

FS00027958.jpg

Morten Hellesø Johansen: Flokkinstinktet tok Utøya. Folk løp ved synet av andre som løp. Slapp av! sa jeg, som ikke hadde sett noe. Da kom fergeskipperen (mannen til Mor Utøya) vilt springandes i skogen. Ansiktet hans ... da skjønte jeg det. Jeg må unna lyden! Men smellene kom nærmere, jeg beiner med hodet lavt. Hvor? Alle var forvirret. Vi var jo på en øy.

Tonje Kristin Ø. Unosen (18): Jeg så beina hans, klærne hans, aldri ansiktet hans. Men jeg så tre venner bli skutt. Jeg løp, og tenkte plutselig: Skolestua.

Flere faller i gjørma og på sleipe trerøtter. En som datt sa: Redd dere selv! Sofie Røsten Løvdahl (17)

Miriam Einangshaug (17): Mens jeg sprang fra teltleiren, ringte jeg pappa. Jeg gjør alltid det i kriser. Pappa, sa jeg, en politimann skyter her. Han trodde meg ikke, og syntes det var en veldig dårlig spøk. Jeg falt, og måtte legge på.

Vegard G. Wennesland (27): Jeg står 30-40 meter unna og ser ham likvidere flere på plassen. Jeg ser alt, men det går ikke inn. Det er så absurd. Folk blir skutt. På Utøya. Helt uvirkelig. Jeg ringer likevel politiet, uten å få svar.

På nett i morgen kan du se videohistorien om de som reddet seg inn i Skolestua.

Emilie Bersaas: Jeg løp jo mot skuddene, rett mot gjerningsmannen, og ser heldigvis Vegard bak en busk. Han speidet og så redd ut. Hva skjer? Spør jeg. Han drar meg inntil seg, hvisker: Det er en som skyter, han er utkledd som politi. Da velter folk mot oss fra skogen. Vegard: Vi må løpe! Jeg: Hæ? Vi vet jo ikke hva som skjer? Da treffer kuler i bakken, og Vegard tar tak i meg, og vi løper. Hvorfor Skolestua? Jeg vet ikke. Men jeg tenkte at dette er et stort angrep. ”De” venter på oss i båt for å ta oss i vannet. Alle som la på svøm var drept eller tatt som gisler.

Marta Svendsen: Hva skjer, hva skjer? En venn fra Oslo (drept) ropte LØP! Det var noe i ansiktet hans. Pupillene var store og svarte. Jeg begynte å grine. Jeg sto bom stille, klarte ikke røre meg. Helt til en annen dyttet meg i ryggen og sa SPRING! Jeg sklei i crocksene i sørpa, men overlevelsesinstinktet hadde våknet.

Sofie Røsten Løvdahl: Lisa Marie roper: Løp til Skolestua! Flere faller i gjørma og på sleipe trerøtter. En som datt sa: Redd dere selv!

Miriam Einangshaug: Alle fra teltleiren løp mot Skolestua. Jeg ville ikke dit, men ble nesten jaget. Hvis jeg stoppet, ville jeg bli tråkket i hjel, følte jeg.

Hvorfor Skolestua? Jeg vet ikke. Men jeg tenkte at dette er et stort angrep. ”De” venter på oss i båt for å ta oss i vannet, sier Emilie Bersaas (19). FOTO: TOM A. KOLSTAD

Guttorm Skovly (46) , Beredskapsansvarlig: Menneskets reflekser er: angrip, flykt eller frys. Men vi kunne jo ikke flykte i hvite t-skjorter, refleksvester og røde jakker. Hjernen gikk i hvilemodus, ryggraden tok over: Evakuere, sikre, få med oss andre i sikker sone. Og så pustet jeg. Man har nesten alltid tid til å trekke pusten og tenke seg om. Etter et par terrorøvelser med politifolk, vet jeg at gjerningsmenn kvier seg for å gå inn der de ikke har kontroll. De er som reven i hønsegården, de tar det som er lettest. Skolestua, tenkte jeg. Aud Helen W. Øyen (23): De fra Norsk Folkehjelp reagerer så raskt. Så kommer ungdommen løpende fra skogen.

Even Kleppen, NF: Jeg gikk ut på veien. Guttorm, lederen vår, er ekstremt god, og fikk oss til å handle slik vi har øvd på. På refleks. Målet var å få flest mulig inn i Skolestua.

Marta Svendsen: Det sprutet ting i søla mens jeg løp. Så kom to skygger opp på siden av meg. Han ene falt så unaturlig (drept), men jeg bare løp. Sekunder senere ble det stille. Hele øya var stille. Alle var borte. Jeg så meg rundt. Jeg var alene. Zoom, sa det plutselig, zoom zoom zoom. Noe suste rundt hodet mitt. Så var det som om noen slo meg i armen med et balltre. Men jeg falt heldigvis ikke. Mens jeg sprang så jeg et hull i armen og blod renne ut.

Pavel Jenssen (17): Jeg sto med hendene i lomma. Alt var uvirkelig. Helt til jeg så tårer i øynene på en venn. Så kom ... han. Å, politi! Vi er berget! Jeg så en kar gå bort til politimannen som da løftet pistolen og skjøt ham ned. Han ble skutt tre ganger liggende. Jeg snudde meg. Alle hadde løpt. I adrenalinrus hoppet jeg over telt, og kom fremst. På vei mot vannet ropte jeg: Vi går inn (Skolestua), det er tryggere! En svarte: Det er det dummeste du kan gjøre.

Elin Skovly (45), NF: Guttorm (ektemannen) roper: Få folk inn! Jeg sto vakt ved døren. Noen ville ut for å lete etter venner. Jeg gjorde meg streng og sa NEI!

Har det fint. Faktisk er vi veldig heldige som er på øya, for båten ligger på vår side, og nå skal den over og hente Politiet som skal sikre øya. Han skal hjelpe oss. SMS til mamma fra Marta Svendsen (16).

Jorid Nordmelan: I Skolestua virket alle så bekymret. Jeg himlet med øynene over faren denne pistolen kunne utgjøre. Jeg satte rolig mobilen til lading. Da kom de fra Norsk Folkehjelp løpende med ungdommer hylende etter seg.

Kristoffer Nicolaysen (17): Jeg er overrasket over roen. Jeg hadde sandaler, og tok meg tid til å skifte til joggesko, for å løpe bedre. Mens jeg løp, vurderte jeg å svømme. Jeg vurderte rommet under utedoen der avføringen faller ned. Da hørte jeg: Kom inn i Skolestua!

Anna Fjalestad (som mistet moren sin): Jeg står ute da flokker kommer mot oss. Håper mamma løper bak og jager dem, tenkte jeg. Men hun kom ikke. Guttorm ropte: Anna! Kom inn NÅ!

Guttorm Skovly: Jeg skrek: Kom dere inn! Men husker ikke at jeg selv kom inn. Hukommelsen er borte, og den ”våkner” først inne på et rom.

Gjengen fra Norsk Folkehjelp som reddet alle i Skolestua. FOTO: TOM A. KOLSTAD

Lars Vidar Brendeland: Det var som om han spilte lotto med livene våre den dagen. Bare at man ikke fikk vite spillereglene. Jeg gikk tur for å roe meg, havnet tilfeldigvis ved Skolestua, og fikk leve. Andre havnet andre steder. Det ble full pott ... for gjerningsmannen. Vegard G. Wennesland: Det bekymret meg at få visste hva som hadde skjedd. Jeg sa til en fra Folkehjelpa: Det er en politimann som skyter. Åfaen, svarte han. Jeg ble så usikker på Skolestua. Vi var et lett bytte, for ingen kan redde oss med det første. Jeg vurderte å stikke, men jeg ble. Ville ikke så tvil om valget som ble tatt.

Marta Svendsen: Jeg var alene i skogen. Da så jeg venninnen Frida. Jeg er skutt! Skreik jeg. Hysj, sa hun, og hvisket: Han er nær oss. Jeg ble svimmel og ville sette meg. Frida ble streng. Hun fikk meg til Folkehjelp-leiren. Men den var helt forlatt. Vi hvisket: Hallo? Da så jeg bevegelser i vinduet på Skolestua. En mann kom ut og sa lavt: Kom inn!

Even Kleppen: Da jeg så jenta skadd, ble jeg helt sikker: Det er han. Det er han i politiuniform jeg så på båten.

Marta Svendsen: Jeg tror jeg var den siste som kom inn i Skolestua. Alle stirret på meg. Jeg var i sjokk og skreik: Jeg er blitt skutt! Da skreik de i hele huset. Så dro noen meg inn på et rom.

Even Kleppen: Jeg låste døren og noen sa: Ikke lås opp! Selv ikke om de sier de er politi.

Les også

  1. «Utøya er så liten at man nå aner drapsmannens rekkevidde»