Sinte mødre lærer å slutte å slå på sinnemestringskurs

Syv mennesker sitter i ring på familievernkontoret i Fredrikstad. Alle er der fordi de er sinte og voldelige – og fordi de ønsker å bli bedre foreldre.

Litt for sent stormer «Lise» inn i gruppen. Når det blir hennes tur, eksploderer hun med sin historie om hva som har skjedd siden sist: – Jeg har klikka i vinkel flere ganger. Til helvete med å sette seg ned og puste rolig! Jeg har full jobb, to små barn, en superegoist av en narkoman mor, en kæll som ikke bruker hue og en bestemor som holder på å dø, og som jeg er mest glad i av alle i hele verden. Jeg er sint – hele tiden!

Slik fortsetter hun, uten stopp. Til terapeut Stein Knudsen sier:— Nå bygger du deg bare opp. Demp stemmen. Jeg skjønner det er mye for deg nå ...

Klinisk sosionom Anne Kloster spør rolig om bestemoren, og til slutt begynner Lise å gråte.

— Hva pleier bestemoren din å si til deg når ting er vanskelig?

— Hun pleier å si: dette klarer du ... sier Lise, gjennom tårene.

5000 flere familier og 10.000 flere barn per år kan oppleve at foreldre får hjelp til å kontrollere vold og sinne, blant annet gjennom sinnemestringskurs. Familievernet har nå vold og sinne som tema i 8 prosent av sakene, mot 3 prosent for to år siden.

Les også:

Verktøy når raseriet bobler

Forrige uke skrev helsesøster Solveig Ude kronikk i Aftensposten. Hun spør alle foreldre som kommer til kontroll på helsestasjonen om de slår, klyper, dasker eller knipser barna sine. Det satte i gang en debatt om et tabubelagt emne: foreldres sinne og vold overfor barn. Men det finnes hjelp. Mange familievernkontorer tilbyr individuell terapi eller sinnemestringsgrupper, slik som på Familievernkontoret Østfold sør.

En etter én i gruppen forteller om hvordan de har taklet vanskeligheter de har møtt i uken som gikk. Terapeutene peker på «sinnesirkelen» på veggen og oppmuntrer deltagerne til å gi seg selv en klapp på skulderen:

— Dette greide du fint. Du ble ikke sint. At du gråter istedenfor, er en del av prosessen videre.

På veggen rundt henger plakater med målene til hver enkelt. I lommen har de "magiske steiner" de kan holde rundt når raseriet melder seg. Og i vesken "gule kort" med en lynmelding som hjelper deltagerne til å mestre situasjonen uten å bli sint.

Les også:

Ble slått selv som barn

Det er niende gang de er samlet i det 15 uker lange kurset. Og de begynner å bli godt kjent med hverandre nå. Kurset er frivillig, et lavterskeltilbud der folk kan melde seg på selv — men de fleste henvises fra barnevernet,eller andre faginstanser. - De må ha en viss «egendrive» og motivasjon for å være med her, og det er et krav at de behersker norsk, sier leder for Familievernkontoret Østfold sør, Suzanne Walther.

— Vi har hatt kurs med hele seks nasjonaliteter representert. Mange med bakgrunn fra andre kulturer har blitt slått som barn.

Vanligvis er det helt rene manns- og kvinnegrupper, men i denne gruppen er det gjort et unntak for én far som er sammen med flere mødre.

- Utømmelig behov

Klinisk sosionom Anne Kloster sier at mødre som slår eller driver med psykisk vold, sliter med mye skam. - De opplever det som godt å få snakke om det med andre. Nesten alle har vært utsatt for vold selv, og har mange negative opplevelser fra egen oppvekst. Kvinnene som er her, er høymotivert for endring - de elsker ungene sine og ønsker så inderlig å bli en god mor.

Leder Suzanne Walther sier familievernkontoret Østfold sør driver mye med voldsarbeid, og at det er gitt overordende føringer på dette. - Mye av voldsarbeidet er imidlertid basert på tildeling av egne prosjektmidler. Behovet er nærmest utømmelig, og vi kunne gjort mye mer. Men da ville det gått ut over våre primæroppgaver, parterapi og megling ved samlivsbrudd, sier hun.

Bufdir:— Høyt på agendaen

— Hvordan håndtere følelser i konfliktfylte parforhold og overfor barn er kjernevirksomheten til familievernkontorene, sier Mari Trommald, direktør i Barne,- ungdoms og familiedirektoratet.

- Også uten at direkte vold er inne i bildet, kan barn ta skade av høyt konfliktnivå mellom foreldrene. Vi vet at de har høyere risiko for psykiske problemer som angst og depresjon, og at det kan gå ut over skolegang.

- Har familievernkontorene nok ressurser til å drive forebyggende arbeid, som sinnemestringskurs?

— Alle familievernkontorer skal styrke det forebyggende foreldrearbeidet. Vi er opptatt av å gi tilbud til foreldre som ennå ikke er i faresonen gjennom foreldreveiledningskurs, eller mer spissede tiltak som sinnemestringskurs, sier hun.

- Både den forrige og nåværende regjeringen har dette høyt oppe på agendaen gjennom blant annet Handlingsplan mot vold i nære relasjoner.Vi er spent på hvordan den ønskede satsingen blir fulgt opp i statsbudsjettet for neste år, sier Trommald.

Kurs er ikke alltid nok

Sinnemestringskurs er ikke tilstrekkelig for folk med alvorlige problemer, påpeker psykologspesialist Per Isdal, grunnleggeren av stiftelsen Alternativ til vold og leder for Stavanger-kontoret. Han er glad for at flere familievernkontorer kan tilby sinnemestringskurs til befolkningen.

– Det er god dokumentasjon for at kognitiv adferdsterapi hjelper mange med vanlige aggresjonsproblemer.

Men det er betenkelig og naivt hvis politikere og andre tror at slike kurs er tilstrekkelig til å ta seg av alle typer vold i nære relasjoner. For folk med mer omfattende problemer kreves annen behandling - ellers blir det som å gi paracet som smertestillende til en kreftpasient, påpeker Isdal.

God nok kompetanse?

Han stiller spørsmål ved om familieverntjenesten ennå har fått god nok kompetanse på å skille ut hvem som trenger hvilken behandling.

— Familievernet sliter med for mange oppgaver og for få ressurser. Til ATVs 11 kontorer får vi mange henvendelser fra foreldre som er bekymret over sitt eget sinne. 25 prosent av alle foreldre har en oppdrageradferd med bruk av fysisk avstraffelse, noe vi vet ikke er bra for barn. Behovet er med andre ord stort, sier Isdal.

Om kritikken sier Trommald i direktoratet følgende:

— Sinnemestringskursene er et lavterskeltilbud. Det har over tid blitt bygget kompetanse på sinnemestring i familievernet over hele landet. For de mest komplekse problemstillingene trengs andre tjenester. Dette er en problematikk som det har blitt mer oppmerksomhet på ved Bufetats familievernkontorer og som familievernet vil fortsette å styrke seg på.

Tre historier om sinne

Trigges av barneskrik

«Urettferdighet takler jeg ikke. Eller barn som skriker. Det trigger noe i meg, og jeg blir sinna og farlig. Her om dagen var jeg i et selskap der det ikke skulle være barn, men så kom det to likevel. Det irriterte meg. Den ene ungen begynte å hylskrike. Jeg ble voldsomt sint og måtte flykte ut for å ta en "timeout." Etterpå måtte jeg være "klovnen" i selskapet for å skjule kampen som foregikk inni meg. Jeg tror ikke noen merket noe. Barna kom til og med og satte seg på fanget mitt. Men da var det greit – jeg hadde klart å roe meg ned. Jeg tror jeg har skjønt nå hvorfor jeg blir så sint av barn som gråter: fordi de får oppmerksomhet av foreldrene, og jeg blir sjalu fordi jeg selv ikke fikk slik oppmerksomhet som barn. »

Kvinne, 34

Dasket til sønnen

«Ekskona og jeg har delt omsorg for barna etter at vi brøt opp for ett år siden. Jeg har alltid kjeftet og vært sint på ungene. Men en dag toppet det seg – gutten på fem slo til søsteren på tre så neseblodet sprutet, etter at de hadde kranglet hele dagen. Da dasket jeg til ham på kinnet. Lillesøsteren fortalte det både til moren sin og de voksne i barnehagen, og ekskona sendte bekymringsmelding til barnevernet. Da begynte jeg på dette kurset, og fikk ungene tilbake etter tre uker. Jeg har merket stor forandring – "verktøyene" vi får, virker! Nå er det meg selv jeg setter på "time out" når jeg merker jeg blir sint, ikke ungene. Jeg går ut på kjøkkenet til jeg har roet meg, og føler selv at jeg har kommet meg videre. »

Mann, 40

Gråt istedenfor sinne

«Det oppsto en situasjon denne uken der jeg kunne blitt veldig sint. Sønnen min kom ikke rett hjem etter skolen. Jeg så på mobilen at moren til en gutt i klassen ringte, og det ante meg at noe hadde skjedd. Da sønnen min kom, snakket vi rolig sammen – og han fortalte etter hvert at han hadde slått og sparket denne gutten. Han hadde blitt veldig lei seg for noe gutten hadde sagt. Hvis dette hadde skjedd tidligere, hadde jeg bare skreket til sønnen min og blitt kjempesint fordi han roter seg opp i slike problemer – nå klarte jeg å la være. Etterpå hadde jeg en samtale med moren til gutten, som var forståelsesfull. Istedenfor å bli sint, gråt og gråt jeg i flere timer, jeg klarte ikke å stoppe. Jeg merker at det skjer noe med meg.»

Kvinne, 33

Les også