De færreste har hørt om Lita Deinboll Jenssen.

Eller NSB-lokfører Gustav Bengtzon.

Eller Jacob Andreas Friis Jarøy.

Noen flere husker offiseren Ivar O. Hyldmo.

Dette er bare noen få av alle dem som nå er meldt inn til Forsvarsdepartementet etter at statsråd Ine Eriksen Søreide (H) i januar, i Aftenposten, gikk ut og etterlyste glemte helter fra annen verdenskrig.

Her kan du lese om historiene til Deinboll Jensen, til Bengtzon og kollegene, om Jarøy og Hyldmo.

Og til den tyske ubåtkapteinen Reinhard Hardegen.

Han torpederte og senket et stort antall allierte skip, men utførte også heltedåder ved å redde et betydelig antall nordmenn og andre fra drukningsdøden, ute på havet. Også Hardegen, som i år fyller 103 og som bor i Hamburg, ønskes dekorert av norske myndigheter.

Har meldt fra om over 400 glemte helter

— Det er kommet mange henvendelser etter artikkelen i Aftenposten og våre annonser rett etterpå, sier Kjell E. Henriksen. Han leder prosjektet i Forsvarsdepartementet med å finne frem til glemte helter.

— Alle skal ha ytet ulike former for sivil eller militær motstand. Jeg tror at alle forslagene som er kommet inn representerer innsats som det er verd å hedre på en eller annen måte, sier Henriksen.

— Hovedsakelig er det barn og barnebarn som har henvendt seg, og som mener at deres foreldre og besteforeldre fortjener en anerkjennelse de ikke har fått frem til i dag.

— Men ingen saker er likevel realitetsbehandlet med tanke på avgjørelse. Fristen for å søke går ut 1. juni, sier Henriksen.

Behov for å «lufte ut» i flere familier

— Mange av dem som henvender seg er vel så opptatt av at historiene blir fortalt, og bevart, som en bestemt krigsdekorasjon eller medalje. Medalje som symbol er viktig, men å fortelle historiene synes vel så viktig. Mange sier at «far snakket jo aldri, eller nesten aldri om dette», sier Henriksen.

— Det virker nærmest som om mange familier har et behov for å lufte ut, sier han.

- Hvorfor?

— Mitt inntrykk er at det i mange familier er en far eller mor som har vært så preget av sine opplevelser at de i liten grad har snakket om dem. Det har gjort noe med stemningen i familien, det finnes et slags traume. Som kan bearbeides ved at historiene nå blir fortalt, og bevart.

- Hva skjer videre nå?

— Saker der vi mener det kan være grunn til utmerkelse blir oversendt til Forsvarsdepartementets dekorasjonsråd. Så tar kongen i statsråd den endelige beslutningen, i praksis statsråden. Men det finnes ingen garanti for at det kommer noen krigsdekorasjon. De henger høyt.

— Samtidig er det fullt mulig å anerkjenne innsats på andre måter, som å ta vare på og fortelle historiene. Eller med minnemedalje for veteraner som er ny av året, og som deles ut på kommunalt nivå.

Historier man ikke har kjent til

- Får alle svar?

— Ja. Men vi kommer ikke til å gå inn på hva som forhindrer at vedkommende eventuelt ikke får noen medalje, sier Henriksen

- Er historikene som er kommet inn ukjent?

— Ja og nei. Vi kjenner til de fleste formene for motstand, fra holdningskamp til militær sabotasje. Men ikke til alle enkeltepisodene, spesielt innenfor sivil motstand. Vi ser en del ukjente aktører.

Kvinner sydde kamuflasjeuniformer under kamper i Narvik

- Hva har kvinner stått for?

— Det er flere eksempler. Som da det tyske angrepet traff Narvik 9. april. Forsvaret i denne landsdelen var bedre forberedt enn forsvaret i Sør-Norge. Men ikke alt var på plass.

— En som har henvendt seg forteller om sivile i Bones som sydde snøkamuflasjedrakter til de norske soldatene. Det bidro nok til adskillig større overlevelsesevne enn hva som ellers ville vært tilfelle, sier Henriksen.

Få opplevde like mye som Lita Deinboll Jenssen (90) under krigen. Hun har hatt sine mareritt og depresjoner, men livet etterpå har likevel vært godt, sier Trondheims-damen. Ikke minst takket være en god ektemann og tre flotte sønner. Nå er hun foreslått til en utmerkelse for sin innsats.

Involvert i sabotasje fra hun var 18 årSå hvem er de, menneskene og historiene deres som nå er brakt inn til Forsvarsdepartementet? Aftenposten kan med tillatelse fra departementet og innsenderne selv by på flere spektakulære historier.

Som den om Lita Deinboll Jenssen, som fyller 91 år i sommer.

Vi treffer henne hjemme i leiligheten i Trondheim. Hun var 16 år da hun så en russisk krigsfange bli sparket ihjel, 18 da hun som kurer hjalp sin far og bror med å sabotere produksjon og eksport av svovelkis fra gruvene i Orkdal.

Hun var fortsatt bare ungdommen da familien levde tett på Kompani Linge-folk i Stockholm, og hun selv senere fylte flere roller for Norge i London.Gruveanleggene rundt Orkanger sto øverst på britenes liste over hva som måtte stoppes i starten av krigen. Foran tungtvannsfabrikken på Vemork i Rjukan.

Familien Deinboll får en nøkkelrolle i sabotasjeaksjonene

Natt til 4. mai 1942 smeller det første gang, på Bårdshaug i Orkdal. Det er den første offisielt godkjente sabotasjeaksjonen mot et industrimål i Norge. Sammen med to sabotører fra Kompani Linge sprenger Litas bror, Peter, en omformerstasjon. Broren oppdages av tyskerne og forfølges i syv timer. Han kommer seg etter hvert over til Sverige.

— Vi skjønte at han måtte være involvert i det. Mange snakket om det og sa; «bare det ikke er Peter». Få skjønte hvor farlig det kunne være for oss, sier Jenssen.

Faren, Peter Deinboll senior, skaffer norske myndigheter i England opplysninger om Thamshavnbanen og de elektriske anleggene i området.

— Vi snakket aldri om det vi gjorde. Jeg fortalte heller ingen om hva jeg hadde gjort eller gjorde, sier hun.

Havner i tyskernes søkelys

Familien havner i tyskernes søkelys. Huset undersøkes, faren forhøres, og den nazivennlige lensmannen dukker opp og spør seg for om de to brødrene hennes. Familien må bort før det skjer mer.

I januar 1943 flykter Lita med faren til Sverige, en strabasiøs tur i stor grad på ski, i 25–30 minusgrader. Begge har giftpiller i lommen.

— Pillene fikk vi nok av karer Linge-karene. Vi visste hva som ventet oss om vi ble tatt. Antagelig ville vi bli torturert og drept, sier hun.

Mens faren beordres til London, blir Lita og moren i Stockholm, en by hun beskriver som et spionreir. De bytter stadig bopel. Ett av stedene er hos Ann Waring på Djurgården, hun jobber ved den engelske legasjonen og er kjent som "tante" blant Linge-karene hun tar seg av. Mange av gjestene hennes er i dag kjent som krigshelter, som fra Oslogjengen, tungtvannssabotørene og Kompani Linge.

— Jeg ble kjent med mange av dem. De lærte meg blant annet å skyte med pistol. Og jeg var slett ikke dårlig til det, sier Lita Deinboll Jenssen og ler.

Går med totenschläger i kåpen - til eget forsvar

I Stockholm blir hun skygget. Hvem som fulgte etter henne vet hun fortsatt ikke, men hun humrer når hun forteller om hvordan hun kvittet seg med forfølgeren en dag ved å gjemme seg i en butikk for sysaker.

— Jeg ble der inne i to timer. Jeg fulgte med på hva han gjorde gjennom vinduet. Til slutt ga han opp, sier hun. I et erme på kåpen har hun en "totenschläger", en teleskopkølle, for å kunne forsvare seg.

Varslet Trygve Lie om Roosevelts død

Senere, i London, er hun innom faren, som i spesialavdelingen SOE jobber sammen med Leif Tronstad fra tungtvannsaksjonen. Selv blir hun et bindeledd til SOE, i Forsvarets overkommando. På en av vaktene her mottar hun melding om at USAs president Roosevelt er død. Hun sørger for å informere utenriksminister Trygve Lie.

Hun forteller at hun underveis har vært deprimert. Og at hun helt til 1970-tallet våknet fra mareritt. Men livet har likevel vært bra. Med en god ektemann og tre flotte sønner.

Broren Peter mottokk Norges høyeste militære utmerkelse, Krigskorset med sverd, i 1942. Han døde i 1944 da flyet han satt i forsvant over Nordsjøen. De siste aksjonene mot Orkla i juni samme år ble utført av andre Linge-karer.

Et skip er torpedert. Mannen som har ledet torpederingen, ubåtkommandør Hardegen, sørger for å heise overlevende opp på ubåtdekket. Deretter blir nøytrale skip beordret til å føre mannskapet til nøytral havn.

Torpederte norske skip — foreslås til norsk krigsdekorasjonI Hamburg bor i dag Reinhard Hardegen, som i år vil fylle 103 år. Han var en usedvanlig suksessrik tysk ubåtkaptein, som bare på én dag senket åtte allierte skip utenfor kysten av USA. Ifølge nettstedet uboat.net senket han i alt 21 skip, hvorav to norske.

En ung ubåtkaptein Reinhard Hardegen med Jernkorset, som han fikk to av. Når er han foreslått til norsk dekorasjon.
Fra boken «Bak Hitlers rygg»

Han ble blant annet to ganger tildelt Jernkorset og flere andre dekorasjoner, fra tysk side. I april 1942 fikk han møte Adolf Hitler, i Wulfschanze, Ulvehiet, i Rastenburg i Øst-Preussen, der han ble tildelt utmerkelsen Eikeløvet.Et stort antall liv på alliert side gikk tapt under ubåtkapteinens torpederinger. Men Hardegen reddet også en rekke sjøfolk, også norske, fra drukningsdøden i Atlanterhavet.

Det er representanter for forlaget fra boken «Bak Hitlers rygg» som har foreslått Hardegen for Forsvarsdepartementet. I boken, skrevet av Eva Borgengaard og Odd Bækkevold, på Nova forlag, fortelles historien om den dramatiske dagen 26. januar 1942.

Da Hardegen torpederer den norske tankeren «Pan Norway».

Slik skildres dramatikken av en av de overlevende, Wilfred Larsen, som senere skulle treffe igjen Reinhard Hardegen:

«Er vi truffet styrbord akter? Vi snubler opp på dekk. Hvor er ubåten? Alt er svart. Himmelen ... havet ... Der ... en svart skygge like ved oss på babord side ... Den er virkelig nok: En tysk ubåt, som vi så vidt kan skimte i det mørke havet. Nå skjer det vi har vært redde for – og likevel regnet med...Tyskeren sender skudd på skudd inn i skipet, som skaker og rister, men den gamle kanonen på dekket skyter tappert fra seg.

Ubåtsjef Reinhard Hardegen mottar en av flere hedersbevisninger fra Adolf Hitler.
Fra boken «Bak Hitlers rygg»

— Vi fikk inn en treffer! Tyskeren er truffet! ...Men kanonen kiler seg fast! Vi er et lett bytte for den tyske ulven. ...En av gutta skriker: - Vi prøver maskinen! Kanskje vi kan få skipet i fart! Komme oss unna mens vi ennå er flytende!

Vi holder oss for munn og nese i branninfernoet. Et menneske ligger på dekket og er en brannfakkel. Han skriker av smerte og fekter med armene.

Fra brann om bord til et iskaldt hav

Alt brenner: Fottøyet, bukser og overtøy. Heten er uutholdelig, lenger fremme på dekket snubler vi over flere som ligger bevisstløse på de brennende dekksplan¬kene. Vi får uanede krefter, haler, sleper og drar med oss de bevisstløse, mens vi hyler av smerte.

Reinhard Hardegen var kaptein på U-båt. Her står mannskapet oppstilt på dekk.

Der? Livbåten! De bevisstløse blir hjulpet om bord, og så kravler vi etter. Får ikke låret båten! Stønn, hikst, gråt, banning ... Det er det siste jeg hører før jeg faller ned langs skipssiden og møter et iskaldt hav som denne natten holder ti–tolv grader.

Som et fjell kommer ubåten mot meg der jeg forsøker å holde meg flytende i bølgene. Blir trukket ned og kastet opp igjen som om havet ikke vil ha meg. Ubåten er uhyggelig stor og truende og kommer stadig nærmere. Vil jeg bli trukket ned i dypet eller beskutt?

— Noe jeg aldri kommer til å glemme

_Jeg er nitten år og tenker at det er altfor tidlig å dø! Skal jeg la havet ta meg? Nå er ubåten like foran meg. Jeg greier ikke å se toppen, det er uendelig

Den 26. januar 1942 torpederte ubåtkaptein Reinhard Hardegen (t.v.) norske «Pan Norway», der Wilfred Larsen var om bord. Men Hardegen reddet også livet til Larsen og 29 andre besetningsmedlemmer. I 1981 traff de hverandre igjen. Mens Larsen gikk bort i 1993 lever Hardegen (102) fortsatt.

høyt her nede fra havflaten. Hvorfor skyter ikke djevelen? Hvorfor pine meg og de andre som ligger i vannet? Det er tanker som farer gjennom hodet._

Så skjer det noe som jeg aldri skal komme til å glemme. En stemme på tysk og deretter engelsk: — Dere som ligger i havet vil bli tatt opp på dekket til U-123. Vi firer nå ned et nett – kom dere opp i det. Hold ut, nettet kommer nå ... Et nøytralt skip er i nærheten, og dere vil bli tatt om bord der og satt i land i en nøytral havn. Den tyske kommandørens stemme er rolig, nesten vennlig. Ordene er uvirkelige, for stemmen sier at han vil redde oss – fienden?"

Hardegens praksis med å redde sjømenn på denne måten ble tatt ille opp i tysk ledelse, og ble rapportert helt opp til Hitler. Hardegen risikerte å bli skutt, men ble i stedet overført til landstyrker.

Det var i 1981 at Wilfred Larsen traff igjen Reinhard Hardegen, hans fiende og redningsmann. Larsen gikk bort i 1993.

Ifølge familie tar ikke Hardegen lenger imot besøk.

afp000495190-alzcaf81ZX.jpg
Scanpix/NTB scanpix

Var med ved Narvik — men bare toppoffiserene ble dekorert

Som Aftenposten skrev i januar var felttoget i Narvik i april-mai 1940 et godt eksempel på et fravær av hedersbevisninger for norske soldater som deltok.Bare to norske fikk Krigskorset, general Carl Gustav Fleischer og kommandør Per Askim, øverstkommanderende for de norske land— og sjøstridskreftene, mens flere titalls utlendinger fikk utmerkelsen, som franskmenn, briter og polakker.

Nå er major Ivar O. Hyldmo, sjef for Andre bataljon, og et tosifret antall andre fra samme felttog foreslått.

Hyldmo kjempet nettopp sammen med den franske fremmedlegionen, og hans bataljon gjorde en enestående innsats med å rydde fjellområder rundt Narvik for tyskere, under harde kamper.

Hyldet av general Carl Gustav Fleischer

Dette står det som Hyldmos innsats i dokumentet «Fra 9. april til 7. juni«, av Birger Gotaas, pressekonsulent i generalstaben:

«General Fleischer hadde ikke lovord nok for de engelske marinefolk og offiserer for deres koldblodige og dyktige manøvrering.

Men først og fremst var han begeistret over sine egne soldater, major Hyldmoes bataljon, som hadde hatt den tyngste jobben med å rydde opp i fjellet ovenfor og østenfor byen. Der kjempet tyskerne forbitret, og fjellet måtte erobres fot for fot. Det tok flere timer og kostet store tap. De norske soldatene gikk på med en tapperhet og en innbitt seiersvilje som intet kunne stanse.

Denne norske bataljonen har da også, sa han, vunnet de franske offiserers og

Fremmedlegionærenes respekt og beundring i en grad som efterpå gav seg uttrykk i de mest smigrende komplimenter, både til meg og til major Hyldmoe.»

Hyldmo, som havnet i krigsfangenskap, var oberst da han avsluttet sin militære karriere som norsk militærattaché i Storbritannia 1952-58.

Han er tidligere tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren og det franske Krigskors med palmegren. Han var Tysklandsbrigadens sjef fra 1951 til 1952.

Brødrene Jarøy avbildet rett før andre verdenskrig. Finn, nr. 1 fra venstre, havnet i tyske fangenskap, mens Jacob Andreas og Einar, nr. 2 og 3, gikk inn i Milorg. Til høyre Knut og Leif Jarøy.

Far, onkel og fetter — de deltok alleErik Friis Fæhn har foreslått sin far, Jacob Andreas Friis Jarøy.

Han skriver til Forsvarsdepartementet at han ikke er så opptatt av medaljespørsmålet, men at beretningen om faren blir fortalt.

Faren skrev selv ned sin historie som 80-åring, mellom 1994 og 1996.

Dette er hva Fæhn opplyser:

«Far gikk tidlig inn i Milorg, sammen med sin bror Einar Hagbarth Jarøy. Deres yngste bror Finn Jarøy var blant de norske studentene som ble arrestert og sendt til Tyskland. Nokså rett fra fangeleiren gikk han i tjeneste i den amerikanske hæren, ble senere amerikansk statsborger, arbeidet som skipshandler og var tilknyttet FBI.

Fars fetter Erik Friis kom seg til Little Norway og fløy en rekke tokter som navigatør på Mosquito.

Deltok i avhør av Gestapo-toppen Siegfried Fehmer

O nkel Einar kommanderte milorg-troppene, far var nestkommanderende. De mottok våpenslipp i Nordmarka den siste krigsvinteren, og grov containere ned under hovedløypa i Sørkedalen...De ble mobilisert ved frigjøringen, hentet våpnene og hadde som oppdrag å sikre Deichmanske bibliotek. Etter krigen arbeidet han i Landssvikavdelingen i Justisdepartementet, og deltok blant annet i avhør av Siegfried Fehmer (nøkkelperson for Gestapo i Oslo, vår. anm.)

Det var først da han ble eldre, over 70, at han begynte å fortelle. Blant hans venner var Spitfire-flyvere, sabotører, Grini-fanger og en overlevende fra panserskipene i Narvik.

Far var en forsiktig mann. Han så ikke på seg selv som modig eller sterk. Han sa at han gikk i krigen for ærens skyld — det vi i dag foretrekker å beskrive som for sin integritets skyld. Han var redd.»

Her utdrag fra Jacob Andreas Friis Jarøy egen beretning

Jarøy avtjente verneplikten ved kystvernartilleriet i Stavern. I dagene etter 9. april oppfatter han at en mobiliseringsordre er gått ut.

I sin beretning skriver han:

«Jeg mente derfor at jeg hadde plikt til å prøve å nå frem til et sted hvor jeg kunne melde meg. Men det beste ville være å ha følge med noen. Derfor ringte jeg, sannsynligvis allerede den 11. april, rundt til en del av dem jeg hadde avtjent verneplikten og/eller nøytralitetsvakten sammen med, med svært lite oppmuntrende resultat. Bare en av dem, Knut Thorn, ville slå følge, og vi avtale å møtes på Majorstuen stasjon om kvelden, antakelig 11. april, muligens den 12.

Jeg fortalte jeg dette til min mor, og begynte straks å pakke sekken...Idet jeg skulle til å gå, og med sekken på ryggen, slo frykten ned i meg, og jeg sa til min mor, som stod klar ved utgangsdøren at «jeg tror ikke jeg tør å dra», men mor sa da «Bare gå du gutten min». Vi visste selvsagt begge innerst inne at det var for sent å trekke seg tilbake.

Jeg troppet følgelig opp på Majorstuen stasjon med full oppakning med sovepose, og selvsagt med ski. Det var nemlig så meget sne den våren som jeg ikke kan huske å ha sett verken før eller senere. Det var med andre ord full vinter i Nordmarka. Trikken var full av passsasjerer, og folk forstod sikkert hvor vi skulle hen, for det var lite sannsynlig at tre ungdommer skulle gå aftens/nattetur i Nordmarka midt i uken. Men ingen sa noe, ikke engang et «lykke til».

Hentet to kanoner - som kom i bruk

For dagene 15.-20. april nøyer Jarøy seg med stikkord:

15-16. april : Hentet to kanoner på Raufoss, sluttet meg deretter til infanteriet. Samme kveld ble halvparten sendt til fronten på Jevnaker. Fronten brøt sammen og styrken vendte tilbake ut på natten.

17-18. april : Hele styrken på vei østover mot Raufoss og Gjøvik. Jeg ble tatt ut til å dekke veien med et Madsen maskingevær, men kalt tilbake snart etter.

19-20. april: Ankom Mustad gård i Vardal og bygget opp forskansninger for kanonene. Det var ingen tropp med luftvernfolk, bare Knut og jeg.

I kamp med tyskerne

«Lørdag 20. april ankommer tyskerne ca kl 16-17. Det var kamp resten av dagen. Vi var særlig utsatt for bombekasterne. Den andre kanonen ble satt ut av spill.

Vi så tyskerne da de kom. De gikk krumbøyd over geværet og løftet bena høyt mens de gikk. Det ble skutt for tidlig fra de norske stillingene, og tyskerne tok dekning. Det ble skutt med mitraljøser mot kanonstillingene. Skuddene gikk tvers gjennom forskansningene foran den andre kanonen, og en mann ble straks drept.

Vi krøp sammen i bunnen av stillingen. Etter en stund sa jeg «Vi kan ikke bare ligge her. Vi må skyte.» Jeg ble sittende under kanonen og temperte (tidsinnstilte) granatene. Halvdan ladet kanonen, og Knut siktet og skjøt. Vi prøvde å treffe panservognene, men de fleste skuddene gikk i sneen eller eksploderte for sent. Senere har jeg tenkt at vi skulle latt granatene eksplodere over veien der de tyske soldatene tok dekning bak brøytekantene.»

Ble tvunget til å overgi seg

«Søndag 21. april ble vi vekket kl 4 om morgenen. Halvparten av mannskapet ble holdt tilbake for å spise frokost, herunder vi tre. Tyskerne kastet nå granater mot grunnmuren på låven, slik at splintene rikosjetterte ned i kanonstillingen.

Jeg skjønte at jeg nå måtte overgi meg. Jeg topte «wir ubergeben uns» to ganger uten respons. Jeg la mitt lommetørkle på bøssepipen og løftet denne opp samtidig som jeg gjentok ropet. Som troll av eske spratt det opp noen tyskere som sikte på oss. Jeg slapp mitt gevær og reiste meg med hendene i været. Tyskerne rev av meg ryggsekken og slo geværet mot skigarden så kolben gikk av.»

Jacob Andreas Friis Jarøy gikk bort i 2009.

Thoralf Hansson er en av de modige fra NSB som inngår i Jernbanemuseets 8. mai utstilling.
jernbanemuseet

NSB-motstand på skinnerNettopp 8. mai åpner en utstilling ved Norsk Jernbanemuseum på Hamar. Lederen for utstillingen «Mørke spor», Bjørg Eva Aasen, har sendt inn navn på 13 jernbanefolk som var involvert i motstandsarbeid.

Gustav Bengtzon var lokfører på Ofotbanen, og dessuten XU-agent og flyktningetransportør.

Dette forteller Aasen: «Ved alle baner som hadde forbindelse til Sverige foregikk det en stor flyktningetrafikk ved at flyktninger ble gjemt i godsvogner, kullvogner og i vanntanken på lokomotivet. De kunne også sitte i passasjervogner med falske pass, eller konduktøren kunne gjemme dem i brekkvognen eller postsvognen om han så at grensepolitiet kom om bord.

I mange tilfeller kunne flyktninger også kles opp som jernbanepersonale og stå på lokomotivet som fyrbøtere eller være om bord som renholdere.

Kurerpost ble gjemt om bord på toget blant alt godset, informasjon skjult i toalettrommet....

Av en eller annen grunn holdt tyskerne mer oppsikt med Dovrebanen enn Rørosbanen, så troppe, våpen— og ammunisjonstransport ble mest systematisk rapportert fra jernbanepersonalet langs Rørosbanen.

Om lokfører Gustav Bengtzon heter det spesielt at han var lokfører på Ofotbanen, og dessuten XU-agent og flyktningetransportør. Blant annet smuglet han jødiske Oscar og Sara Bernstein over i ei godsvogn, Sara forkledd som NSB-renholder.

Her kan du lese om folk som er blitt tildelt Krigskorset.

Disse vil få utmerkelser 8. mai 2015: