Norge

Skolene dropper programmene mot mobbing

Mobbeprogrammer har vært et av de viktigste tiltakene mot mobbing i norsk skole. Men nå har skolene mistet mye av interessen for dem.

Klasse 3D ved Greverud skole starter skoledagen med å snakke om hvordan man skal oppføre seg med mot hverandre. Skolen bruker mobbeprogrammet Zero. F.v: Elliot Berggrav, Hannah Leine, Nikolai Skotsvær, Marius Skallerud, Kiran Shahzed, Henny Juniszewski, Theo Lilleåsen og Sofia Stobbs. Lærer: Gunvor Frislid. Ingar Storfjell

  • Jørgen Svarstad

Ingar Storfjell

Tredjeklassingene på Greverud skole i Oppegård skal jobbe i grupper på stasjoner.

Men de første 20 minuttene er det «Zero-timen.» Elevene sitter i ring – oppå pultene for å unngå distraksjoner – og snakker om hvordan man skal oppføre seg.

For eksempel at man heller skal gi ros enn kjeft.

– Blir man bedre likt på gruppen når man tøffer seg for andre? spør lærer Gunvor Frislid.

– Nei, kommer det i kor.

Staten brukt over 200 millioner kroner på å bekjempe mobbing de siste ti årene.

Bruk av såkalte skolemiljøprogrammer eller mobbeprogrammer som Zero har vært en av de største utgiftspostene.

De fire programmene Zero, Respekt, Olweus og PALS har fått til sammen 65 millioner siden 2003, i tillegg har andre programmer har fått ti millioner.

  • Fikk du med deg Aftenpostens serie om mobbing? Mobbeoffer (65): «Etter snart 60 år er episoden like levende og brennende.»

Skulle utrydde mobbing

Mobbeprogrammer var et av de viktigste redskapene da daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) skulle utrydde mobbing tidlig på 2000-tallet. Men de som eier og driver programmene melder om synkende interesse fra skoler og kommuner de siste årene.

Siden 2003 har for eksempel 380 norske skoler startet opp med Zero-programmet, som eies av Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger.

Tilsiget har sunket år for år. Zero har fått null nye skoler siden 2013. Programmet Respekt, som også eies av Læringsmiljøsenteret, fikk heller ingen nye skoler i fjor.

Nå har Læringsmiljøsenteret fått en ny rolle i det nasjonale antimobbearbeidet. Det gjør at de ikke lenger kan søke om statlig støtte. Derfor legges de to programmene ned i sin nåværende form.

Derfor dropper de mobbeprogrammene

PALS og Olweus opplever også sviktende oppslutning.

– Vi hadde rundt 400 skoler i 2005, deretter har antallet nye skoler pr.år gått nedover, sier Andre Baraldsnes i Uni Research, selskapet som eier Olweus-programmet.

I dag er 88 skoler sertifiserte Olweusskoler. Programeierne begynte med en sertifiseringsordning i 2007, og antall Olweusskoler før dette er ikke direkte sammenlignbart med antall sertifiserte skoler i dag.

Overfor Aftenposten peker eierne av de fire store programmene på mulige årsaker til nedgangen:

  • Skolereformen Kunnskapsløftet og andre store utviklingsarbeider i skolen har gått på bekostning av skolers antimobbearbeid.
  • Utdanningsdirektoratet er mindre opptatt av programmene enn tidligere. Den økonomiske støtten til programmene har også blitt redusert.
  • Skoler synes det er for mye å forplikte seg til. Mange henter i stedet inn opplæringsmateriell fra ulike nettsteder på egen hånd.
  • Utdanningsdirektoratet har nå et eget tiltak – Læringsmiljøprosjektet – der skoler og kommuner med høye mobbetall får statlig hjelp.

I en spørreundersøkelse fra forskningsinstituttet NOVA i 2014 sa skoleledere ved nesten 40 prosent av skolene at de hadde brukt PALS, Olweus, Zero eller Respekt de siste fem årene.

I alt hadde åtte av ti hadde brukt et skolemiljøprogram.

Lærer ordet «zero» første skoledag

Greverud har vært en Zero-skole siden 2003. Det første nye førsteklassinger lærer er ordet «zero».

Før elevenes navn ropes opp, forteller rektor at zero betyr null og at det på denne skolen skal det være null mobbing.

I henhold til Zero-programmet har de en egen handlingsplan mot mobbing. Den sier for eksempel at mobbing skal tas opp i alle faste konferansetimer og elevsamtaler og gir prosedyrer i mobbesaker.

Kritisk til mobbeprogrammer

Bruk av mobbeprogrammer er ikke ukontroversielt.

– Disse programmene har én funksjon. Politikerne får vist verden at de gjør noe, sier pedagogikkprofessor Solveig Østrem ved Høgskolen i Lillehammer.

– Det er helt bortkastede penger, mener hun.

Solveig Østrem Høgskolen i Lillehammer

Hun mener de markedsføres som enkle løsninger på komplekse problemstillinger.

– Ved hjelp av belønningssystemer og regelmatriser får man barn til å innrette seg etter voksnes regler. Noen kan bli veldig gode på dette, samtidig som mobbingen finner mer subtile former, mener hun.

Mobbeombud i Buskerud Bodil J. Houg sier hun ikke har anbefalt noen skoler å bruke mobbeprogrammer.

– Det koster ofte veldig mye penger og ressurser, og det er ikke alltid det står i forhold til resultatene, sier hun.

I tillegg til at materiell og kurs koster penger, går det med mange arbeidstimer til programarbeidet.

Rapport: Programmer ga ikke mindre mobbing

Regjeringen har imidlertid fortsatt tro på programmene. Tidligere i år ble nye millioner –– fire millioner hvert år over tre år – lyst ut til mobbeprogrammer.

Men gir de mindre mobbing?

I en undersøkelse i 2010 fant forskningsinstituttet NIFU at det ikke var mindre mobbing på skoler som brukte Zero, Respekt, PALS og Olweus. Det førte til at Utdanningsdirektoratet anbefalte å fjerne millionstøtten til programmene, samt at «staten demper sin omtale av programmer som et viktig virkemiddel i kampen mot mobbing og for et godt læringsmiljø».

Utdanningsdirektoratet har senere gått tilbake på dette.

NIFU-rapporten har blitt heftig kritisert av programeierne for metodiske svakheter.

Om den synkende interessen for programmene sier professor Solveig Østrem:

– Det har nok sammenheng med at det er blitt mer kjent hvor omdiskutert programmene er, ut fra både faglige og etiske hensyn.

Ingen uavhengige

Ingen uavhengige aktører har målt effekten av de fire store mobbeprogrammene i Norge, det er det bare programeierne selv som har gjort. De har publisert artikler om positive resultater i anerkjente forskningstidsskrifter.

– At man både er forsker og selger, gjør at man har egeninteresse i det
resultatene man finner. Det gjør at man må ta resultatene med en klype salt, mener Østrem.

I 2014 gjennomgikk forskningsinstituttet NOVA egenevalueringene til de fire programmene.

«Selv om alle programmene kan vise til noen positive endringer i skolemiljøet, er det for flere av programmene usikkert om det er programmene i seg selv som har bidratt, eller om andre forhold har hatt betydning», oppsummerte oppdragsgiver Utdanningsdirektoratet.

De færreste skoler bruker nemlig programmet fullt ut slik det er tenkt. De kutter elementer og blander ingredienser fra flere programmer.

Dette gjør at det til at det er "vanskelig – for ikke å si umulig – å måle effektene av programmene alene", skrev NOVA.

Ifølge NOVA var dokumentasjonen fra Olweus-programmet mest overbevisende, de hadde evalueringer med høy kvalitet og kunne vise til de største effektene. Mest usikkerhet var det knyttet til effekten av PALS.

Fornøyde rektorer

Samtidig viste rapporten at fire av ti rektorer var fornøyde med mobbeprogrammene og resultatene de frembringer, og bare et fåtall var misfornøyde.

Greverud skole i Oppegård har ifølge Elevundersøkelsen de siste tre årene hatt litt mer mobbing enn resten av landet og Akershus fylke. Alle Oppegårds skoler er Zero-skoler, men de har mer rapportert mobbing enn landssnittet.

– Hadde vi ikke brukt et mobbeprogram, ville kanskje tallet vært høyere. Det føles godt for oss å ha et program, sier undervisningsinspektør Ellen Aas på Greverud.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Skole og utdanning
  2. Mobbing

Relevante artikler

  1. NORGE

    Eksperter mener mobilforbud på skoler bryter med grunnloven

  2. KRONIKK

    Det store mobbesviket

  3. NORGE

    - 39 indikatorer er mange å forholde seg til for en rektor.

  4. NORGE

    Slik presterer norske elever i matte og naturfag

  5. NORGE

    Forskning viser at mobbing gir like store senskader som vold

  6. NORGE

    Forteller om mobbing i Drangedal: – Jeg var ikke typen som sladret. Kanskje det var derfor de aldri sluttet.