Norge

En rapport for fremtiden

Vi gjennomlever begivenheter som er skjellsettende i nasjonens liv. Derfor er det viktig at det nedsettes en 22. juli-kommisjon.

BARE DAGER etter at det norske åpenhetssamfunnets grunnvoller rystes, er diskusjonen i gang om hva som kunne vært gjort for å hindre det som skjedde. Heldigvis har ikke dette så langt utartet til en uverdig jakt på syndebukker. Det skal et samlet politisk miljø – med statsminister Jens Stoltenberg som det naturlige og imponerende samlingspunkt – ha sin del av æren for.

Fra første uvirkelige minutt denne skjebnesvangre fredagen var det klart at de politiske institusjonene fungerte slik de skal ved en stor nasjonal krise. Alle var sterkt preget av sorg og fortvilelse, men vi så aldri tegn til handlingslammelse. Slik bidro nasjonens fremste ledere til ro og verdighet og forhindret ethvert tilløp til folkelig panikk og institusjonell rådvillhet.

Det samme gjorde effektiv og synlig innsats fra vårt samfunns beredskapsinstitusjoner, politi, brannvesen, forsvar og hele ambulanse— og sykehussektoren.

Nyanser.

Selvsagt er det nyanser i dette hovedbildet. Noe annet ville vært nærmest naturstridig. Eksempelvis diskuteres det om det tok for lang tid før beredskapstroppen var på plass på Utøya.

I Dagens Næringsliv antydes det nokså spekulativt at riksadvokaten nærmest har «fratatt» PST etterforskningsansvaret. NRK og andre har invitert til samtale om PST burde ha fanget opp Andreas Behring Breiviks grusomme planer før de ble sluppet løs på samfunnet. Og her i Aftenposten fortalte vi i går om at flere øvelser i det siste har påvist at terrorberedskapen burde bedres.

Varslingen av Utøya-tragedien har også vært et betent tema. Det samme har de delvis motstridende dødstallene som politiet har operert med.

Mest oppmerksomhet har likevel et enslig politihelikopter i feriemodus fått. Så sterkt har den virket på de ansvarlige i Oslo-politiet at man mener det er «uverdig» å la dette bli en debatt om ressursspørsmål og politihelikopter.

«Vi tåler å bli sett i kortene, men innenfor politiuniformen er det også et menneske av kjøtt og blod», var stabssjef Johan Fredriksens hjertesukk på en pressekonferanse tirsdag.

Ønske om svar.

Alt dette har en eneste ting til felles: Det peker mot at det kommer til å bli et sterkt samfunnsønske om å få svar på om vi var godt nok rustet da det utenkelige likevel ble til norsk virkelighet. Det kommer også til å reises nye spørsmål – noen saklige, andre sårende og ute av alle proporsjoner – når den nye norske hverdagen innhenter oss.

Det er derfor viktig at Regjeringen – med støtte fra alle stortingspartiene – allerede nå varsler at det vil bli satt ned en uavhengig undersøkelseskommisjon med et bredt mandat. Det bør også omfatte politisk og institusjonell krisehåndtering.

Totalbilde.

Et slikt arbeid skal kartlegge det faktiske hendelsesforløpet og gi oss et totalbilde av det som skjedde, forhåndsberedskapen og krisehåndteringen. Dette innebærer selvsagt at systemsvakheter må avdekkes hvis de finnes.

Dessuten kan statsminister Jens Stoltenberg ha rett i at en samlet fremstilling for mange pårørende vil bli en del av sorgarbeidet.

Like viktig er det at dette blir en rapport for fremtiden. Vi vet ikke i dag hvordan det norske samfunnet om ti og tyve år vil vurdere det vi nå gjennomlever. Men vi vet at et slikt nasjonalt sjokk vil bli objekt for bøker og filmer, teorier og historier, tolkninger og fakta.

Dessverre vet vi også at det vil virke som et fluepapir på konspirasjonsmakere av mange slag. En grundig og åpen gjennomgang kan forhindre de verste utslagene av dette. Den kan også bidra til å hindre at det utvikler seg nasjonale traumer, slik vi har eksempler på etter andre lands nasjonale sjokk.

Forpliktelse.

Dessuten ligger det en underliggende forpliktelse overfor landets historie i et slikt arbeid. Vi vet at 22. juli 2011 vil bli stående som en av de mørkeste merkedager i nyere tid. Da kjenner vi også fremtidens behov for at vi er ryddige i vårt eget «oppgjør».

Vi har da også en viss tradisjon her i landet for brede og faktaorienterte kommisjoner. Noen få har vært oppnevnt av Stortinget, de fleste av regjeringen.

Den mest kjente, og historisk mest betydningsfulle, er «Undersøkelseskommisjonen av 1945», oppnevnt av samlingsregjeringen. 18 år senere fikk Tønseth-kommisjonen avgjørende betydning for vår forståelse av Kings Bay-ulykken og dens følger, mens Lund-kommisjonen fra 1997 ble en nødvendig renselse etter tiårs misbruk av de hemmelige tjenestene. De omstridte stortingspensjonene er det siste eksemplet på Stortinget satte ned et utvalg for å granske en sak. Det skjedde i 2009.

Nå gjennomlever det norske samfunnet igjen kritiske dager. Og igjen vil det bli behov for å beskrive og oppsummere, lære og forbedre, fortelle og vurdere.

Relevante artikler

  1. NORGE

    Helseministeren vil ha «havarikommisjon» når noe går galt på sykehus

  2. DEBATT

    Beredskapssenteret skal trygge oss, ikke styrkene våre

  3. DEBATT

    22. juli-kommisjonen bør ikke brukes som blåkopi for koronautvalget

  4. KRONIKK

    Nasjonalisme og inkludering kan kombineres

  5. NORGE

    Politidirektøren fem år etter: – Jeg tenker på 22. juli hver dag

  6. NORGE

    Politiet og Forsvaret ikke i stand til å sikre bygg og objekter i en trusselsituasjon