En av de nye steinene finner man utenfor Gulleråsveien 15b i Oslo.

Onsdag skal søstrene Else Ullmann og Sonja Marcus sette ned en stein for sin far, Benno Ramson, ved inngangen til barndomshjemmet sitt i Holmenkollen. Søstrene var åtte og seks år gamle da faren ble deportert til Tyskland i november 1942, mens gode naboer sørget for å få jentene og moren i sikkerhet i Sverige.

Da freden kom for 70 år siden, var Benno Ramson en av de 738 norske jødene som var drept i nazistenes konsentrasjonsleirer. Benno Ramsons velrenommerte kjolefabrikk i Hausmanns gate var borte, huset var ramponert av tyskerne, og den lille familien på tre måtte bygge livet på nytt med sorgen over ektemannen og faren i den store, felles gleden over freden og friheten.

Else Ullmann med et bilde av sin far Benno Ramson som student. På veggen henger malerier av hennes svigerforeldre, Isak og Ida Ullmann, og på flygelet står portrettet av hennes mann Bjørn. Familien var fra Moss og tre steiner skal settes ned der de drev Moss varehus.
Jan Tomas Espedal

Nye eiere er glad for steinen— Det betyr svært mye for meg at min far kan minnes gjennom en slik snublestein ved mitt og mine barns barndomshjem, sier Else Ullmann. - Jeg er veldig glad for at de som bor i huset nå også setter pris på å få en slik snublestein utenfor. Folk vil kanskje stoppe opp, for mange er det kanskje uventet å oppdage en snublestein i et villaområde.

Snublesteinen for Benno Ramson skal settes ned i Gulleråsveien 15b. Ramson var forretningsmann og drev en fabrikk der det ble sydd kjoler til Oslos mest fasjonable kvinner i tillegg til konfeksjonssøm.
Jan Tomas Espedal

Det er ikke den eneste steinen hun skal være med å sette ned. Samme dag skal hun og familien legge ned tre steiner i Moss der hennes mann Bjørn Ullmann vokste opp i en søskenflokk på syv. Foreldrene Ida og Isak Ullmann drev Moss varehus i Skoggaten inntil tyskerne arresterte faren og storebrødrene Paul og Rubin i desember 1941. Moren og de andre søsknene fikk hjelp av gode nordmenn og flyktet til Sør-Sverige.

Det er steiner over hele landet

Nathan Salomon Wainer (49).
Jødisk Museum i Oslo

Jødisk Museum i Oslo har siden 2010 koordinert nedleggelsen av 236 snublesteiner i Norge sammen med den tyske kunstneren Gunter Demnig. Flest er lagt ned i Oslo og Trondheim, som hadde de største jødiske miljøene, men også i Hønefoss, Mosjøen, Elverum, Larvik, Stavanger, Haugesund, Hurum, Tønsberg, Skien, Bergen, Narvik, Harstad og Tromsø er det satt ned steiner for å markere at her levde og arbeidet jøder og andre som ble tatt av nazistene og endte sitt liv i konsentrasjonsleirer som Sachsenhausen og Auschwitz.— Snublesteiner er en unik idé og et kraftfullt symbol, sier direktør Sidsel Levin ved Jødisk Museum i Oslo. - Hver stein representerer et enkeltmenneske, et individ. Når vi «snubler» over disse små minnesmerkene der vi bor eller arbeider, forstår vi at navnene representerer levende mennesker og ikke bare tall på døde. Snublesteinene er en påminnelse i lokalmiljøene om at Holocaust foregikk akkurat her og ikke bare et annet sted, langt vekk. For mange er det nytt at det bodde jødiske familier i nabolaget, det vekker stor interesse. Ofte bringer det frem ny kunnskap om jødiske familier i Norge.

Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) skal holde tale ved steinnedsettelsen i Hertzbergs gate.

Lina Rakel Wainer (47).

— Det er viktig at vi markerer dette mørke kapittelet i vår historie. Snublesteinene får oss til å reflektere over at det var mennesker som ble sendt til Auschwitz, de blir ikke bare et tall. Som by og samfunn kan vi ikke glemme det som skjedde under krigen. I dag opplever vi at antisemittismen fortsatt finnes blant oss. Det var ikke noe som oppsto i Tyskland på 30-tallet og forsvant etter krigen. Antisemittismen har levd i Europa i flere hundre år – og gjør det fortsatt. Les også: Aftenposten-lesernes egne historier fra 9. april 1940

En sterk seremoni

Gunter Demnig ønsker i den grad det er mulig å delta når steinene settes ned, slik at han kan finne den beste plasseringen. Ønsket om å få satt ned steiner er stort, han har over 300 reisedager i året og har satt ned steiner i 18 land.

— Det er en rørende seremoni. Først må asfalten brytes opp med bor og det blir asfaltsprut og støy. Så legges steinen ned og det blir stille. Veldig stille, forteller Levin, som er glad for at de har klart å få 110 steiner til Norge 70 år etter freden.

Hun er særlig opptatt av familiene som ble helt utslettet, som aldri kom tilbake til Norge for å

Johny Moritz Wainer (22).

fortsette sitt arbeid og skolegang.

I Kjølberggata 11 skal det settes ned fire snublesteiner som forteller at her bodde familien Wainer. Alle ble sendt med «Donau» 26. november 1942. Mor og datter, Lina Rakel og Pauli Anna, ble sendt rett i gasskammeret, mens faren Nathan Salomon og sønnen Johny Moritz døde i løpet av vinteren 1943.
Jan Tomas Espedal
Pauli Anna Wainer (17).

Familien Wainer, som bodde i Kjølberggata 11, er en av dem. Ekteparet Nathan Salomon og Lina Rakel Wainer drev en frukt— og grønnsaksbutikk i Hagegata på Tøyen. Datteren Pauli Anna gikk i 3. realklasse ved Wahl skole og hadde kanskje ambisjoner om å studere. Sønnen Johny Moritz hadde gått fem år i lære som verktøymaker ved Holmenkollbanen. Han hadde også studert ved aftenskole og var aktiv i idrett. Ledelsen ved Holmenkollbanen ba tyskerne om å løslate ham da han ble arrestert og forklarte at han var unnværlig for driften av banen.Det hjalp ikke, hele familien ble deportert til Auschwitz den 26. november 1942. Mor og datter ble sendt rett i gasskammeret, sønnen døde i januar og faren i april 1943.

— Gunter Demnig sier at et menneske først er glemt når navnet er glemt. De døde kommer ikke tilbake med snublesteinene, men de hentes inn igjen historien. Ofte gir fortellingene om dem ny innsikt og forståelse til dem som lever i dette nærmiljøet i dag, sier Sidsel Levin.