Mandag kveld, den første hele arbeidsuken med ny politisk ledelse i hovedstaden: På et kontor i et mørklagt og nesten folketomt Oslo rådhus begynner byens nye varaordfører å snakke om mannen som tvang henne til å løpe og deretter svømme for å redde sitt eget liv, mannen som 22. juli 2011 drepte flere av Khamshajiny Gunaratnams venner.

Det skjer slik:

— Hadia Tajik sa i et portrettintervju med Aftenposten at hun hater Anders Behring Breivik, men at hun i prinsippet mener at alle fortjener en ny sjanse. Forstår du at hun sa det, eller har du en annen mening?

— Delvis. Jeg hater ham ikke. Jeg klarer ikke å hate ham. Han ... hvis det hadde vært opp til meg, så hadde jeg sagt: «Nå går du ut i samfunnet, og så jobber du. Du jobber og betaler skatt.»

- Nå?

— Mhm, svarer Gunaratnam og nikker før hun fortsetter:

— Herre Gud, skal jeg betale skattepenger for at han skal sitte der inne og … enten råtne eller blomstre, liksom? Ikke faen.

- Tanken på å ha ham utenfor, mange vil jo...

Her avbryter Gunaratnam:- Altså, for å si det sånn, det er ikke vår trygghet som er i fare, det er hans trygghet som er i fare hvis han er ute. Jeg vet at han er farlig. Men jeg er ikke redd for hva han finner på. Og så synes jeg at vi bare fyller opp fengslene, det må vi snakke om. Men… Ja. Jeg skulle ønske justisvesenet bare sa: «Du er dømt til å jobbe resten av ditt liv her og her og betale skatt - for de flyktningene som kommer inn til dette landet».

- Under en slags form for overvåking?

— Ja, kanskje det.

- Jeg vil tro det ikke hadde vært så greit å møte ham på gaten?

— Nei. Det skal sies at jeg så ham aldri på Utøya. Hvis jeg hadde vært nysgjerrig på å se ham, så hadde jeg nok vært død. Nei, vet du hva: Jeg hater ham ikke, jeg synes synd på ham, håper han vet bedre om litt. Jeg ble glad da avisene skrev at han skal studere statsvitenskap. Alle vennene mine bare: «Yes, nå kan han endelig skjønne hva han drev med.» Og jeg synes synd på ham, det står jeg fast ved.

- Vil det beste være om han forstår hva han har gjort?

— Jo! Det er det jeg sier. Det beste hadde vært om han bare ble satt ut, og [fikk] masse pakistanske kolleger. Ja, han burde jobbe i flyktningmottaket nede i Råde. Det kunne han ha gjort. Det hadde vært en perfekt straff. Da kan han se alle disse menneskene som skal komme hit og være ressurser for oss. Jeg vet selvsagt at verden ikke fungerer slik, og jeg kjenner og respekterer det norske rettssystemet. Men i en ideell verden der «Kamzy» er president, ser jeg det slik.

— Mange vil at vi ikke skal trykke bilder av ham, vise ham frem eller skrive om ham?- Jeg har ikke tro på sensur, altså. Er det noe å skrive om ham, så skriver man, liksom.

- Jeg tenker på det siste «stuntet» hans: At han skulle sultestreike og mener at han har det veldig kjipt?

— Det er jo trist. Jeg vil ikke at han skal dø. Jeg unner ikke noen det. Men jeg tenker, media skriver om nyheter, og så er det en nyhet hvis han sultestreiker. Vi kan ikke drive og være hårsåre på det. Så må du huske at de som reagerer, kanskje har mistet barna sine, det er hakket verre enn «bare» å ha overlevd Utøya. Så får man vise forståelse for at de er frustrert. De kan aldri snakke med barna sine igjen.

- Du er ikke slik at du skvetter til hvis du ser bilde av ham i avisen?

— Nei.

Leste du denne?

Telefon fra toppen

Torsdag i forrige uke skvatt Khamshajiny Gunaratnam, «Kamzy» blant venner og kolleger. Hun sto på T-banestasjonen på Jernbanetorget da telefonen ringte. Skjult nummer. Vanligvis er det bare partikollega og byrådsleder Raymond Johansen som ringer fra skjult nummer. Men mannen som ringte sa: «Det er Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO som ringer til varaordfører Khamshajiny Gunaratnam».

— Der sto jeg på Jernbanetorget og hoppa og skreik som en «Belieber» mens jeg håpet at ingen rundt visste at jeg er varaordfører. Det var veldig, veldig kult. Og kleint.

- Tror du at du klarer å beholde dette…

— …drittungepreget?

- Ikke drittungepreg, men entusiasmen?

— Jeg håper det. Men jeg oppførte meg ikke profesjonelt da noen nevnte at jeg burde vurdere å bli varaordfører, medgir Gunaratnam.

Utenfor rådhuset i Oslo. - Fabian Stang var en populær ordfører, men han representerer ikke retningen Oslo skal i nå. Han gikk ikke ut med et tydelig politisk budskap. Der tror jeg (ordfører) Marianne (Borgen, SV) og jeg kommer til å være litt annerledes enn ham, sier Khamshajiny Gunaratnam.
Tor Stenersen

Hun er 27 år, men en erfaren politiker. Uten å ha vært på et eneste Arbeiderparti-møte ble hun kvotert inn på Oslo Ap sin nominasjonsliste som 18-åring og votert inn i Oslo bystyre som 19-åring. Veteranene Raymond Johansen og Jan Bøhler hadde oppdaget henne. Hun fikk sentrale verv, blant annet som leder av Oslo AUF. Hun ble nestleder i Oslo Arbeiderparti og var sentral i valgkampen da partiet fikk makt i hovedstaden for første gang siden midten av 1990-tallet. Men da forhandlingsutvalget tidlig i forrige uke fortalte at de ville ha henne som varaordfører, ble hun så satt ut at hun tok bussen hjem til Grorud, kjøpte én Snickers, én Troika og én Lion på veien, og la seg på sengen og hørte på R&B-musikk.— Jeg trodde at de «kødda». Jeg sa «nei, det får noen andre gjøre». Så fortalte de hvorfor: At jeg representerer noe nytt, noe ingen annen ordfører eller varaordfører i Oslo har representert. Det er ikke bare at jeg er ung og har minoritetsbakgrunn. Det handler om å være litt upolert. Ikke alltid opptatt av å holde en fasade. Jeg lar meg ikke kue av vedtatte sannheter. Jeg er flink til å se folk, og veldig ærlig.

«En upolert diamant»

En av medarbeiderne hennes omtaler henne som «en upolert diamant». Nå er nøkkelspørsmålene for Gunaratnam og folkene rundt: Hvordan skal de slipe profilen? Hvordan skal hun fremstå som byens varaordfører? Hvordan skal hun kombinere jobben med partiets og sine egne hjertesaker; byutvikling, boutvikling, rusomsorg, inkludering?

Ap-veteranen Rune Gerhardsen vil at Khamshajiny Gunaratnam skal opprettholde det uventede i seg.
Robert Veiåker Johansen

Oslo Arbeiderpartis partisekretær, Siri Gåsemyr Staalesen, mener at Gunaratnam er «et fyrverkeri, utrolig god på talerstolen og at hun er veldig flink til å se andre mennesker». De to jobbet tett sammen i valgkampen til stortingsvalget i 2013. Partiet hadde 180.000 roser å dele ut, men det tok en stund før de forsto hvorfor «Kamzy» ble hoven i ansiktet og rød i øynene: Hun led av roseallergi.Ap-nestoren Rune Gerhardsen (69), som i flere år har vært Gunaratnams mentor, sier: — Jeg kommer til å herje med henne, jeg vil at hun skal opprettholde det uventede i seg. En forutsigbar politiker er det kjedeligste som finnes. Hun må strekke seg etter ikke å være kjedelig, ellers skal hun få kjeft.

— Jeg skal fremstå som åpen. Åpen for en rasist som ønsker en kaffe med meg. Åpen for en eldre som vil fortelle hvordan det er på gamlehjemmet. Åpen for alt, også kritikk. Jeg skal være en lyttepost. Jeg vil være outspoken. Jeg skal ikke gå rundt og gjenta innholdet i partiprogrammet, sier den nye varaordføreren, trolig den første i landet som har fått trykket Snapchat-brukernavnet sitt på visittkortet.

- Marianne Borgen (SV) og du tar over etter en ordfører som var populær?

— Helt oppriktig: Fabian Stang ble valgt til ordfører på det første bystyremøtet jeg var på, da jeg var 19. Han er raus, morsom og laget liv på møtene. Nå må vi erkjenne at byen har fått et nytt politisk flertall.

- Stang fikk flere personstemmer enn MDG og SV fikk partistemmer til sammen i Oslo?

— Politikken og retningen Oslo skal ta er viktigere enn at Fabian er ordfører. Politikk handler om mer enn meg og Fabian. Folk som har kunnskap og mer mellom ørene må skjønne at ja, han var en populær ordfører, men han representerer ikke retningen Oslo skal i nå. Han gikk ikke ut med et tydelig politisk budskap. Der tror jeg Marianne og jeg kommer til å være litt annerledes enn ham.

— Hvor skal Oslo?

— Oslo skal bli mer samlende. Vi skal se hverandre. Vi kan ikke true med å legge ned fritidsklubber. Vi kan ikke bare bygge blokker et sted og villaer et annet sted. For det gjør ikke at ulike mennesker møter hverandre. Det er et mål for oss at alle forstår at det er bra for samfunnet når vi er i stand til å møte mennesker som er ulike oss selv, sier hun.

- Jeg ble terrorlistet

Khamshajiny Gunaratnam så dagslys på Jaffna sykehus nord i Sri Lanka 27. mars 1988. Hun ble født inn i den tamilske minoriteten i det borgerkrigsherjede landet hvor mellom 80.000 og 100.000 mennesker ble drept mellom 1982 og 2009.

«Det har vært en lang reise fra jeg som liten jente flyktet fra krigen i armkroken til mamma over ei elv med farlige slanger», skrev hun på Facebook den dagen hun ble varaordfører. Da Gunaratnam var tre år, dro hun, moren og broren etter faren, som hadde tilbrakt mange år utenfor Sri Lanka.

— Mamma har fortalt at den type elv krysser man bare ikke. Det var ikke bare slanger, men kryp, en ekkel, ekkel elv. Men hun var sent ute til bussen, og hadde ikke noe valg. Det var en kombinasjon av en flukt og en flytting. Om det ikke hadde vært for all diskrimineringen, harseleringen og krigen, så hadde de fortsatt bodd der. De sier at de vil flytte dit når de blir pensjonister. De var ikke lykkejegere.

Khamshajiny Gunaratnam i fars armer i Norge i mai 1991, sammen med moren og lillebroren Sananthan.
PRIVAT

«Kamzy» besøkte Jaffna og Sri Lanka i 1997, 2001, 2003 og 2005. Etterpå har hun ikke vært der. Hun forteller at det skjedde noe da Arbeiderpartiet nominerte henne til bystyret i 2006:— Jeg ble terrorlistet. En fetter av meg sendte en link. Jeg finner ikke den linken nå, men den var til hjemmesiden til forsvarsdepartementet der det sto at en tamilsk terrorist var nominert til det nasjonale partiets Oslo-liste – med bilde av meg.

- Hva betyr det?

— For meg betyr det at jeg ikke kan reise til Sri Lanka uten at de mest sannsynlig låser meg inne eller enda verre. Hvis en norsk journalist ringer ambassaden og spør «kan Khamshajiny Gunaratnam reise til Sri Lanka?», vil de sikkert svare ja. Men jeg husker en periode, og det skjer fortsatt, hvor folk bare forsvant. At krigen er over betyr ikke at konflikten er over.

- Hva tenker du om det?

— Det er tungt at familien på Sri Lanka sier at jeg ikke kan komme på besøk, fordi det ikke vil være trygt for dem heller. Men det forteller litt når din egen familie sier noe sånt, sier hun.

Hun vet ikke når hun kan reise tilbake. Men det kan være håp. Erik Solheim, som jobbet som fredsmekler på Sri Lanka i flere år og som lanserte boken To end a civil war denne uken, sier til Aftenposten: — Nå er det fritt frem å reise. Hun risikerer ingenting.

Vil bannlyse integreringsordet

Tilbake til 1991: Khamshajiny Gunaratnam og familien dro fra nord i Sri Lanka til Hammerfest nord i Norge, «der den tamilske befolkningen holdt liv i fiskeindustrien». Der var det «som i en eventyrbok», lyst halve året, mørkt halve året. Da hun var fem, flyttet de til Oslo. Foreldrene ville at hun skulle ha ett ben i hver kultur, og sendte henne på tamilsk skole i helgene. I 2007 uttalte Gunaratnam at «integrering er å ta vare på begge deler av det du er».

Åtte år senere gjør ordet integrering henne høyrøstet.

— Jeg har sagt til Raymond (Johansen) at vi bør bannlyse det. Integrering betyr at én minoritet tilpasser seg majoritetssamfunnet, og det er feil. Idéen folk har om at i Norge har vi norsk kultur, og at folk som kommer må tilpasse seg, er litt rar. Verden er i endring. Norge er i endring. Norsk kultur er i endring. Se på alle disse byene vi nordmenn tiltrekkes av – de er jo smeltedigler der folk gir, tar, endrer og forandrer seg med samfunnet. Jeg aksepterer ikke premisset om at «norsk er norsk og sånn blir det». Jeg tror ordet som beskriver prosessen vi skal gjennom er inkludering: At alle tilpasser seg alle, sier Gunaratnam og vet at mange nordmenn ikke mener det samme som henne:

— Det er greit at folk er uenige. Men jeg håper folk tar den diskusjonen høyt og oppi trynet på meg, ikke i et kommentarfelt. For mine foreldre, som flyttet fra krig, er det drømmen å leve et A4-liv med trygge rammer. For meg, som ser hvilke muligheter jeg har i det norske samfunnet er det bare en påminnelse om at jeg må gjøre enda mer - for at de som ikke har det bra skal få det bedre. Det verste vi gjør er å sette svake grupper opp mot hverandre. Jeg tror det handler om at folk som ikke har en trygg hverdag, et trygt arbeidsliv eller mangler grunnleggende utdannelse blir mer tilbøyelige til enkle løsninger: Det gjør det lett å si «hvorfor hjelper vi flyktninger når det ikke er penger til eldreomsorg?».

- Det er vel flere enn dem som har en utrygg hverdag som er bekymret over hva flyktningkrisen vil koste Norge?

— Jeg tror ingen vil ha på samvittigheten at vi lot millioner dø. Etter folkemord eller 22. juli for den saks skyld, har vi sagt «aldri mer». Jeg vil ikke ha på samvittigheten min at jeg ikke gjorde mitt beste.

Da nyheten om at hun ble varaordfører sprakk, ba venner og familie henne om å ligge unna kommentarfeltene. Folk skrev fæle ting der og på Facebook. Nordlys-kommentator Lasse Jangås oppsummerte: «Bermen bak skjermen har fått nok. Etter et demokratisk valg har Oslo fått en mørkhudet varaordfører. Og bermen bak skjermen holder det ikke ut – finner fram det verste skjellsordet de kan: Muslim!»

Khamshajiny Gunaratnam ble ikke sint for at noen kalte henne muslim, selv om hun ikke er det, hun ble sint fordi noen kunne tro at hun er religiøs. Hun kaller seg «ateist og så til de grader blasfemiker».

Og trollene på nettet? Hun inviterer dem på kaffe på Rådhuset når som helst. Hvis det kommer en som har skrevet «vi vil ikke ha en som deg», så vil hun svare: - Hva mener du med en som meg ? Hva er jeg? Jeg har betalt skatt i mange år og har aldri vært en belastning for det norske samfunnet, så hva er jeg?

På barneskolen var det to gutter som dynket henne i snø hver gang de fikk sjansen. Da hun møtte en av dem alene, slo hun ham på nesa. Hun angrer på at hun slo, men vet ikke om hun var utsatt for rasisme. Han fulle på gata som ropte, var det rasisme eller var han «bare» full? Den verste episoden var da AUF i Oslo hadde et antirasisme-arrangement på Tveita der de brukte maling. En voksen dame kom bort, sparket malingsspannet ut over «Kamzy» og sa: - Jeg stemmer FrP for å kaste slike som deg ut.

- Skal aldri ha barn

Å, så lite tid Khamshajiny Gunaratnam har lyst til å bruke på sånt! Det er så mange politiske slag å utkjempe: Alle barnehageplassene som mangler, for eksempel. Eller de altfor mange Oslo-barna som aldri får gå i barnehage fordi foreldrene velger muligheten bort. Hun hever stemmen igjen:

— Jeg skal ikke virke stalinistisk og si at alle skal i barnehage. Men hva skjer når du ikke går i barnehagen før du begynner på skolen? Hva skjer med norskkunnskapene og de sosiale kodene? Og nå snakker jeg uavhengig etnisk bakgrunn. Kontantstøtte er vår verste fiende. Det er valgfrihet, selvfølgelig, men det er ikke reell valgfrihet for barn som vokser opp og ser at moren deres er hjemme. Det legges noen premisser for hva slags syn det barnet får på resten av omverdenen, sier hun.

Og siden vi er inne på barn:

— Jeg skal aldri ha barn, sier Khamshajiny Gunaratnam.

— Hvis jeg skal ha barn, vil det skje gjennom adopsjon. Det er så mange barn som trenger et hjem. Som lengter etter trygge omgivelser. Og så er folk så jævla opptatt av å spre sin sperm og sine eggceller. Det skjønner jeg ikke. Gi heller et hjem til noen som er født og trenger trygghet. Når det er sagt: Jeg respekterer hva alle andre velger å gjøre, og kommer til å stå på barrikadene for at barn i Oslo skal få en flott oppvekst.

- Det kan hende du forandrer mening angående egne barn?

— Nå høres du ut som alle andre. De fleste venninnene mine i partiet er i 40-årene og fikk barn da de var rundt 30. De sier: «Å, det kommer til å endre seg». Men jeg har aldri hatt lyst på barn.

Det begynner å bli sent. Utenfor det mørke rådhuset lyser en nesten full måne over byen hun sier har «skapt henne». Hun skal gå gjennom sentrum og reise med tog til hybelen på Grorud. Utøya har ikke gjort henne engstelig. Etter kort tid sluttet hun hos psykologen som alle tvang henne til. Men hun måtte trene på å løpe og gå i skogen igjen, og tvang seg selv til å svømme mer enn før. Hun kan fortsatt få mareritt om nettene. Og hvis det går av en alarm, så tenker hun det verste.

— Jeg trodde bomben i Oslo var en gasslekkasje. Jeg trodde skuddene på Utøya var kinaputter. Så ingen skal fortelle meg at noe vondt ikke kan skje, for vi vet at det kan skje. En av mine jobber som politiker er å forebygge at en ny Anders Behring Breivik blir skapt. Han hadde en oppvekst og omgivelser og opplevelser som gjorde at han endte opp slik han endte opp. Allerede 24. juli sa jeg til NRK at jeg synes synd på ham. Og det synes jeg ennå.

Fotnote: Fredag ettermiddag, ett døgn etter at Khamshajiny Gunaratnam og hennes rådgiver hadde fått intervjuet til gjennomlesning og kommet med fire presiseringer som er i teksten, ønsket varaordføreren å presisere følgende:

— Han (Breivik) prøvde å drepe meg. Han klarte å drepe flere av vennene mine. Men jeg må få livet til å gå fremover og jeg har hatt behov for å tenke på han som en liten litt ynkelig person og ikke et farlig menneske som dominerer livet mitt.

— Jeg slites mellom å tenke at han selvsagt skal straffes for det forferdelige han har gjort, sitte i fengsel, berøvet for frihet, samtidig ville det kanskje være en verre straff for han at han ble tvunget til å bidra til det samme samfunnet han forakter så tydelig.

— Selvsagt kan vi ikke ha farlige mennesker frittgående på gaten.