• Det handler om nordmennene i Amerika på 1900-tallet.
  • Om hvordan det gikk med dem.
  • Om suksesser og om tragedier.
  • Og om det norske Amerika. I disse dager er Sverre Mørkhagens siste verk i trebindsserien om utvandringen til USA klar. Også forfatteren er klar – om våre utvandrede landsmenns rolle i «mulighetenes land»:

— Veldig mange av nordmennene i USA hadde nok med seg selv og sitt. Det er nemlig liten tvil om at mange av nordmennene som dro over, gjorde motstand mot den smeltedigelen noen liker å fremstille USA som. De var opptatt av å bygge det norske Amerika. Færre markerte seg i amerikansk samfunnsliv.

For rettskafne

Sett i forhold til det store antall nordmenn som fra 1825 og frem til 1960-tallet reiste over Atlanteren fra Norge – omkring én million – var det relativt få som gjorde noe vesentlig ut av seg utover den rollen eller posisjonen de måtte ha i det norske miljøet.

— Når vi skal forklare årsaken til det, så blir det et generelt svar – og dermed ikke presist. Men vi kan jo se noen trekk i den norske utvandrerbefolkningen, sier Mørkhagen. Han trekker frem to faktorer:

  • Nordmenn var rettskafne og oppriktige. Denne mentaliteten passet ikke inn i USA – spesielt ikke i det politiske sirkuset, der man ofte måtte gå på akkord både med sannheten og sin egen overbevisning for å kunne manøvrere seg frem og oppover.
  • I tillegg brukte nordmennene mye krefter på å bygge sine egne organisasjoner. I 1910 var det for eksempel dobbelt så mange norske kirker i USA enn det var i Norge.

Et lite stykke Norge

Mørkhagen tror det var slik mange nordmenn i USA ønsket å ha det.

De som ville sikre seg jord, dro dit nordmennene hadde dratt før dem; til Wisconsin, Minnesota og Nord-Dakota.

Det er trygt å være blant sine egne når man ferdes på prærien. Ingen tvil om at dette er et «Norsk Hotel» – i nærheten av Decorah, Iowa.
Norsk Utvandrermuseum

De som trivdes best i byen, samlet seg i noen kvartaler i Brooklyn , på andre siden av East River, bort fra Manhattans trengsel. Den norske kolonien der hadde to høykonjunkturer, én på slutten av 1800-tallet og én i glansperioden på 1950— og 60-tallet. Da hadde nordmennene alt det de trengte der; egne, norske butikker, frisører, kafeer, avis – og et utall av foreninger og klubber.- Når jeg møter nordmenn som bodde i Brooklyn på 50-tallet, får de fortsatt blanke øyne når de begynner å snakke om den tiden, sier Mørkhagen.

Lærte ikke engelsk

Faktisk gikk det godt an å leve i denne bydelen uten å kunne særlig engelsk. Mørkhagen forteller om en kvinne han møtte i forbindelse med arbeidet med boken. Hun bodde ti-tolv år av oppveksten sin i Brooklyn. Da familien flyttet tilbake til Norge, kunne foreldrene fortsatt ikke kommunisere på engelsk.

Man måtte rett og slett tilpasse seg. Og dette lå ikke for alle nordmenn.

Alle slike innvandrergrupper pådro seg en viss irritasjon hos dem som regnet seg selv for å være de «ekte» amerikanerne. Men ifølge Mørkhagen var de norske innvandrerne mindre utsatt for slik kritikk enn andre grupper. Tyskerne ble for eksempel møtt med stor mistenksomhet i perioder, spesielt under 1. verdenskrig.

— Jeg tror det var andre faktorer enn at de var norske som kunne føre til at nordmenn i USA følte seg utenfor – eller valgte å stå utenfor. Ville man bli rik og vellykket i USA, var det nærmest en forutsetning at man burde ligne dem som var det allerede. Man måtte rett og slett tilpasse seg. Og dette lå ikke for alle nordmenn.

Hundrevis på fattighus

Bildet av idyllen i Brooklyn – og for så vidt også av gårdene i Midtvesten – skapte kanskje et inntrykk av at det gikk bra med alle som utvandret til Amerika; at de fikk seg jobb og et godt liv – og at den amerikanske drømmen ble oppfylt. Slik var det selvsagt ikke.

— Inntrykket skyldes kanskje at også historikere liker suksesshistorier, påpeker Mørkhagen. Og det var jo også disse historiene som nådde Norge.

— Dem det gikk bra med ivret etter å fortelle dette og sendte brev hjem om sitt nye liv. Men det var også mange som de der hjemme aldri hørte noe fra, og det var som regel fordi det ikke gikk så bra.

Dansegruppen «Heimhug» fra Chicago opptrer under et stevne i utendørsmuseet Little Norway i Wisconsin. Bildet er tatt i 1937.
Norsk Utvandrermuseum

Ville tilbake til NorgeMørkhagen skriver for eksempel om nordmannen som arbeidet ved en mottaksstasjon for immigranter i New York. På slutten av 1800-tallet la han merke til at hans egne landsmenn var blant de dårligste til å finne seg jobb og klare seg i den store byen. Mange hadde knapt penger da de steg i land, de havnet bokstavelig talt på gaten – og endte sine liv i rennesteinen. Noen møtte opp og forsøkte å komme gratis hjem igjen. Dokumenter fra ulike fattighus i New York fra tiårene frem til 1920 inneholder navn på 454 personer født i Norge.

— Det var mye elendighet. Mange dro på sviktende premisser. Det var stor dødelighet, uten at hverken jeg eller andre er i stand til å anslå omfanget, sier Mørkhagen.

Kafeen lå i Chicago, og annonsen sto i avisen <i>Skandinaven</i> den 22. desember 1917.
Norsk Utvandrermuseum

Helter og mordereMen mange nordmenn fikk jo også et godt liv. Og flere norskamerikanere gjorde seg også bemerket langt utenfor de norske miljøene. To ble visepresident: Hubert Humphrey og Walter Mondale , og én ble høyesterettsjustitiarius; Earl Warren . Men den kanskje største helten av alle norskamerikanere, er Knut Rockne fra Voss – en av de mest suksessrike trenerne i amerikansk fotballs historie. Bare 43 år gammel døde han i en flystyrt.

— Hadde han vært født i en annen tid, ville han nok hatt en høy stjerne i Norge også. Av magasinet Life ble Rockne kåret til den tredje mest betydningsfulle innvandrer i USA, bak Albert Einstein og finansmagnaten Andrew Carnegie. Men i dag tror jeg nordmenn flest vil peke på tidligere visepresident Walter Mondale som den mest kjente norskamerikaneren. Det tror jeg henger sammen med at han dro tilbake til Norge for å finne røttene sine da han var på høyden av sin karrière, sier Mørkhagen.

I gruppen av ikke så altfor mange kjente norskamerikanere finnes det også en mørk historie. den handler om Belle Gunness som var født i Selbu og opprinnelig het Brynhild Paulsdotter Størset. I 1881 reiste hun til USA. 27 år senere, i 1908, var det knapt noen i USA som ikke hadde hørt navnet. Da ble det antatt at hun døde i en brann, og etterforskningen avdekket at hun skal ha drept to ektemenn, flere barn og et utall friere. Forsikringspenger skal ha vært motivet.

— En tragisk historie. Jeg har gjort den så kort som mulig i boken, sier Mørkhagen.

Hilton uten våpen

Men det er hverken visepresidentenes, fotballtrenerens eller seriemorderens historie som har fascinert Sverre Mørkhagen mest blant alle beretningene om norskamerikanere han har vært gjennom de siste årene. Den som Mørkhagen har mest sans for, het August Halvorsen Hilton – faren til hotelleieren Conrad Hilton . Og tippoldefaren til modellen og skuespilleren Paris Hilton .

— Jeg synes historien hans er fantastisk. Vi vet jo også litt om hans liv – fra Conrad Hiltons selvbiografi. Som 16-åring, fra gården Hilton Søndre på Kløfta, kom August alene til Minnesota. Derfra dro han til New Mexico, ett av de få områdene som på den tiden, i årene rundt 1880, fortsatt må beskrives som Ville Vesten. I et nærmest lovløst samfunn begynte han sin handelsvirksomhet med å kjøpe og selge varer rundt på prærien. Det var ikke ufarlig, men han kom seg alltid ut av situasjonene med livet i behold.

— Hva var oppskriften?

— Han bar aldri våpen. Han mente det var større sjanse for å overleve uten. Det fikk han rett i.

FAKTA:

Den fellesnordiske høstfesten med det norske navnet ble startet i Nord-Dakota så sent som i 1978, og samler nå rundt 60.000 mennesker hvert år.
Norsk Høstfest, Norh Dakota, USA

Utvandringen til USA:

  • En og annen nordmann skal ha reist over til USA på 1600— og 1700-tallet, men den organiserte masseutvandringen startet i 1825.
  • Sluppen «Restauration» forlot Stavanger i juli 1825 med 52 emigranter om bord. Tre måneder senere ankom skipet New York etter en strabasiøs ferd.
  • Emigrasjonen skjøt ikke fart umiddelbart. De første utvandrerne møtte tøffe forhold og tilbakemeldingene fristet ikke mange. Men det endret seg.
  • Fra midten av 1800-tallet og frem til 2. verdenskrig utvandret det ca. 850.000 nordmenn til USA. På det meste, i 1880-årene, dro 30.000 nordmenn årlig til USA.
  • Ikke alle ble værende. Det er beregnet at ca. 15 prosent vendte tilbake til Norge. Spesielt blant dem som dro etter 1900, var det en betydelig andel som returnerte.
  • Mellom 1850 og 1900 var det bare i Irland emigrasjonen var større enn den var i Norge – i forhold til folketallet.
  • I dag er det anslått at det bor ca. 4,6 millioner norskættede i USA – 1,6 prosent av befolkningen. Halvparten bor i Midtvesten.
  • Det siste tiåret har det, ifølge Statistisk sentralbyrå, utvandret rundt tusen personer årlig fra Norge til USA. Kilder: Store norske leksikon, Statistisk sentralbyrå

Alle bildene er fra boken «Det norske Amerika – Nordmenn i USA og Canada 1900–1975».

Les også:

Den lite kjente historien om norsk utvandring til Australia:

Dagens unge utflyttere:

Dagens mest suksessrike «utvandrer»: Vinneren av A-magasinets kåring: