Da oljen på 1960-tallet tok over som den største energikilden – og gass ble stadig mer aktuelt – var det flere som spådde at kull snart ville høre historien til. De tok feil. I dag tar verdens gruvearbeidere opp over 20 millioner tonn av det svarte fossilet – hver dag.

— Kull er ikke et spor fra fortiden, men en del av fremtiden, sier den amerikanske energieksperten Graig Pirrong ved universitetet i Houston.

Penga rår

For verden har aldri produsert mer kull. Det nærmer seg 8000 millioner tonn i året. Selv om den ene kullgruven etter den andre er blitt lagt ned i Europa de siste tiårene, har andre land – først og fremst Kina og afrikanske land – økt produksjonen kraftig. Den økonomiske utviklingen i disse landene har medført økt etterspørsel etter elektrisitet, og kull er noe av det billigste man kan bruke.

— Kull er fortsatt hjørnesteinen i mange lands energiforsyning, spesielt i utviklingsland. Kull gir rimeligere energi enn noe annet, uttalte nylig sjefen i den mektige kullorganisasjonen World Coal Association, Milton Catelin.

Også europeiske kullforbrukere lar seg påvirke av prisen. Stigende gasspriser og billig kull fra USA har ført til at kraftverk, spesielt i Tyskland, har brukt mer kull. I perioder har kraftselskapene tjent betydelig mer pr. solgte kilowattime når de har fyrt med kull enn de ville ha gjort ved å bruke gass. Pengene har styrt valget.

Den kinesiske kullgruvearbeideren fra Huaibei i Anhui-provinsen er på vei ned i arbeidsdagens mørke. Den kinesiske gruveindustrien økte sin fortjeneste med 10,7 prosent fra mars i i fjor til mars i år.
NTB Scanpix

YtterpunkterUtviklingen vekker bekymring. I 2012 ble det sluppet ut 34,5 milliarder tonn karbondioksid fra fossilt brensel. Kull var den største bidragsyteren til dette utslippet.

I denne diskusjonen står ytterpunktene svært langt fra hverandre. På den ene siden de som er dypt bekymret for kullets effekt på verdens klima og menneskenes livsvilkår. De krever at samtlige kullgruver stenges umiddelbart. På den andre siden står de som hevder at verden både kan og bør fortsette å produsere kull som før.

Ingen av disse synene representerer en løsning, erkjente FNs klimasjef Christiana Figueres da hun i fjor møtte både kullindustrien og klimaforskere under et møte i Polen. Det første synet tar ikke i betraktning at kull gir elektrisitet til en raskt økende befolkning i fattige land. Det andre tar ikke hensyn til det umiddelbare behovet for å stabilisere verdens klimasituasjon. Men Figueres har overfor kullindustrien ikke lagt skjul på at det er nødvendig med en kull-revolusjon – for alles skyld:

— President John F. Kennedy la en ambisiøs plan for å sende mennesker til månen ti år før noen visste hvordan det skulle gjøres. Vi må endre kullindustrien med den samme besluttsomheten, mener hun – og har blant annet tatt til orde for å stenge gamle og umoderne kullkraftverk.

Responsen fra industrien ga lite håp om noen rask endring. - Hun ser det bare fra den ene siden, mener Milton Catelin i den internasjonale kullorganisasjonen.

I det sentrale Europa skjer mye av kullgruvedriften oppe i dagen – i dagbrudd. Som her i nærheten av den tyske byen Spremberg, i et område hvor det svenskeide energikonsernet Vattenfall utvinner rundt 60 millioner tonn brunkull årlig.
Tobias Schwarz/NTB Scanpix

Smog – fra London til Kina

Konfrontasjonen mellom kullindustrien og dem som er berørt av kullets negative sider er ikke av nyere dato. Allerede på slutten av 1600-tallet, da kull fra gruvene i Wales og Nord-England ble fraktet til London for gi den britiske hovedstaden varme, ble det klaget på både lukt og det mørke teppet av røyk som lå over London.

Senere skulle kullet forårsake den karakteristiske London-tåken – smogen. I desember 1952 skal et tykt lag av kulltåke ha ført til at 12.000 mennesker døde i løpet av de påfølgende månedene. Hendelsen ble starten på en massiv rensing av London, og noen år senere ble det nedlagt forbud mot å brenne kull i byen. Resultatet ble raskt synlig.

Nå oppstår denne smogen andre steder, først og fremst i Kina – som i dag er verdens største kullprodusent. En oktoberdag i fjor førte uvanlig høye temperaturer kombinert med kulldrevet oppvarming til at en bølge av smog la seg over byen Harbin i den nordøstlige delen av landet. Det var ikke mulig å se lenger enn 50 meter, og både skoler, flyplass og veier ble stengt. Mange fikk pusteproblemer.

I perioder har så mye som et nytt kinesisk kullkraftverk åpnet hver uke, og 70 prosent av landets elektrisitet kommer nå fra kullkraft. I Nord-Kina har kullbrenningen redusert levealderen med 5.5 år som følge av hjerte— og lungesykdommer.

Kullproduksjon «the american way»: Kullet fraktes ut av dagbruddet i Wyoming pr. transportbelter.
JIM URQUHART/NTB Scanpix

Rent kull?

Kull er billig og verden er avhengig av det. Men det er samtidig det skitneste av alle energikilder.

Å gjøre kullet rent er foreslått som en løsning, men både kullindustrien og miljøaktivister har erkjent at dette er utopisk. Spørsmålet er derfor: Hvor rent det er mulig å gjøre det?

Kullindustrien selv mener at mer effektive kullkraftverk kan redusere noe av forurensningen. Men dette vil neppe redusere utslippene mer enn 10–15 prosent, påpeker eksperter.

Det forskes også på ulike måter å behandle og brenne kullet, men de fleste peker på bare én effektiv løsning: Å fange og lagre CO2-utslippet. Teknologien finnes, men det er et kostnadsspørsmål. Det internasjonale energibyrået har anslått at det vil koste 20 milliarder dollar over en tiårsperiode dersom tiltakene skal ha den nødvendige effekten på verdens klima.

Ifølge kullindustrien selv vil derfor investorer – som det norske oljefondet – gjøre verden en bjørnetjeneste dersom de trekker seg ut av kullindustrien fordi den er «skitten».

Verdens kullorganisasjon formulerer det slik:

— Å forby investeringer i kullselskaper vil ikke redusere etterspørselen etter kull, men det vil redusere selskapenes muligheter til å kutte utslippene.

Kilder: National Geographic/NPR/Greenpeace/World Coal Association/FN

Tirsdag i forrige uke eksploderte en transformator i kullgruven i byen Soma i Tyrkia. Brannen som fulgte fylte gruvegangene med giftig røyk og satte heisene ut av spill. Katastrofen var et faktum.
NTB/Scanpix

Katastrofen i Tyrkia

Kull er ikke bare en belastning for miljøet, gruvedriften er også svært risikabel med store menneskelige omkostninger.

Tirsdag 13. mai eksploderte en transformator i en kullgruve i den tyrkiske byen Soma. 787 arbeidere befant seg i gruven. Rundt 300 er bekreftet omkommet, kvalt av giftig røyk, mens rundt 100 fortsatt er savnet.

Verdens verste kullgruveulykker:

Benxi-katastrofen: 1549 døde (Kina, 1942)

Courrieres-ulykken: 1099 døde (Frankrike, 1906)

Mitsubishi Hojyo-ulykken: 687 døde (Japan, 1914)

Laobaidong-katastrofen: 684 døde (Kina, 1960)

Mitsui Miike-eksplosjonen: 458 døde (Japan, 1963)

Senghenydd-katastrofen: 439 døde (Wales, 1913)

Coalbrook-kollapsen: 435 døde (Sør-Afrika, 1960)

Wankie-katastrofen: 426 døde (Zimbabwe, 1972)

Oaks-eksplosjonen: 388 døde (England, 1866)

Dhanbad-katastrofene: 375 og 372 døde (India, 1965 og 1975)

Monongah-katastrofen: 362 døde (USA, 1907)

Også Norge produserer kull - på Svalbard.
Berit Roald/NTB Scanpix

I Norge er eksplosjonen i Kings Bay på Svalbard 5. november 1962, den største gruveulykken. 21 gruvearbeidere mistet livet. Den manglende sikkerheten førte til regjeringskrise året etter. Regjeringen Gerhardsen måtte gå.

Les også: