Norge

Misbrukernes støttespiller på rehab: Arild Knutsen sprakk etter 17 år

Julen for to år siden orket han ikke gå hjem til sorgen over sin døde sønn og havarerte samboerforhold. Kjøpet av en dose amfetamin startet et ruskjør der de rusavhengiges talsmann selv nesten bukket under.

  • Thomas Olsen
    Journalist

– Det var julaften, og jeg hadde ikke noen familie å feire med. Jeg var på felgen, det gikk ikke an å komme lenger ned. Julen er tøff, det er noen av de verste dagene for alle med alvorlige problemer.

På vei hjem etter å ha delt ut rene sprøyter og annet brukerutstyr til narkomane på arrangementet Alternativ Jul, fikk Arild Knutsen spørsmål om han ville kjøpe narkotika. Lederen i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) lot seg for første gang siden 1997 friste.

– Det er det som er så ille med amfetamin, at det gjør så godt i slike situasjoner. Du har det kjempevondt, skal opp i din leilighet og sitte for deg selv, men så – på et blunk – har du det bra. All den indre smerten er borte.

Forsvant i egne rusproblemer

I nesten ti år har han vært en fryktløs stemme i norsk narkotikapolitikk og daglig delt ut sprøyter, askorbinsyre, heroinrøykepapir og annet utstyr som gjør hverdagen litt tryggere for Oslos narkomane. Alltid tilstedeværende i debatter om ruspolitikk, avkriminalisering og politiaksjoner i rusmiljøet.

Men de siste månedene har det vært ganske stille fra 45-åringen, som ble kåret til Årets Oslo-borger av Aftenpostens lesere i 2009.

– Folk tror jeg er så sterk, han som har fått priser og alltid kan uttale seg om det ene eller andre på direkten i media. Denne forestillingen om at noen er bedre enn andre, stemmer jo ikke. Vi er alle mennesker.

Vi møter Knutsen i enden av flere korridorer på en institusjon noen mil sør for Bergen. Hans midlertidige hjem er et gulgrønt rom, en blanding av pasientværelse og internathybel. Utenfor vinduet veksler vestlandsværet mellom haglskurer og regnskyll.

Her skal han og kjæresten Line ri av stormen, rusproblemene som var i ferd med å ødelegge alt.

  • LES MER OM KNUTSENS BEHANDLING:
Les også

Møter en forandret rusomsorg

På dette rommet forsøker Arild Knutsen og kjæresten Line å bli rusfrie. Knutsen finner motivasjon til et rusfritt liv i andre enn seg selv. - Jeg har to levende sønner som jeg har god kontakt med, er kjempestolt av og glade i, så det er ikke noe å tenke på. Foto: Paul S. Amundsen

Influensa X 10 + psykisk nedtur

For bare noen dager siden lå Knutsen konstant i sengen på dette rommet, med ytterjakke og ovnen på fullt. Vekslet mellom og å fryse og sove. Abstinenser etter måneder med store doser piller, alkohol og amfetamin. Knutsen var også innom heroinrøyking på sin destruktive ferd.– Under avrusning får du sterke fysiske og psykiske reaksjoner. Det er ti ganger verre enn influensa – og enda verre psykisk. Hvis jeg stakk frem en finger, så ristet jeg som et aspeløv, forteller Knutsen.

Jobbet bort sorgen da sønnen døde

Rusproblemene var en flukt fra den personlige katastrofen som rammet i 2011. Da døde hans 21 år gamle sønn av kreft. Samtidig opplevde han et samlivsbrudd. Knutsen forsøkte først å begrave sorgen i arbeid.

– Jeg har aldri bearbeidet det med sønnen min. Først begynte jeg å jobbe mer, satte opp tempoet og triplet arbeidet. Jeg hadde knekket sammen hvis jeg hadde måttet gå inn i det. Det å miste en sønn, det går jo ikke. Jeg blir selvdestruktiv, og prøver å rasere meg selv.

Sprakk etter 17 år

Mens alt raknet personlig, har Knutsens arbeid båret frukter. Denne høsten er flere etterlengtede milepæler for norsk rusomsorg hamret fast. Med statsbudsjettet ble satsingen på rus og psykiatri forsterket, og rusmisbrukerne skal for alvor tas inn i varmen med fulle pasientrettigheter. Stadig flere tar også til orde for å avkriminalisere narkotikabruk og å medisinere misbrukere med statlig heroin.

Samtidig som norsk ruspolitikk er i ferd med å endre kurs, har altså Knutsen måttet kjempe mot egne narkotikaproblemer. 17 år etter at han kuttet ut heroin og la en trøblete ungdom bak seg, er han tilbake på en rusbehandlingsklinikk.

– Det er interessant dette med avhengighet. Man sier at hvis alle hadde fått kunnskap og at det kom inn i skolen, så ville man ikke fått narkotikaproblemer. Men det hjelper jo ikke det. Jeg tør påstå at det har jeg erfart selv, som ungdom, som ung voksen – og nå som godt voksen. Ennå går det an at jeg blir fristet når noen kommer og tilbyr. Det betyr at ingen går fri. Vi har sett at det finnes narkobruk på Stortinget. Plutselig kan vi også ha en i kongefamilien, sier Knutsen.

– Når begynte misbruket?

– Misbruk? Jeg har ikke kastet noe – bare brukt! Når du sier misbruk, så sier du at jeg har gjort noe galt. Det føltes riktig for meg der og da, det var det jeg trengte – en slags selvmedisinering. Og da skal ikke andre komme og dømme det.

– Lett å si ja i pillerus

Knutsen forteller at han mistet kontrollen første gang utpå våren i fjor, men klarte å hente seg inn. Denne sommeren satte ruskarusellen fart på ny.

– Det begynte med at jeg gikk til legen fordi jeg var er overarbeidet. Da fikk jeg piller, og det var tidligere mitt fortrukne rusmiddel: beroligende piller, sovemedisin, benzodiazepiner.

- Det hadde aldri vært fristende tidligere. Du ser jo all det elendigheten folk lever i, alle som faller bort, du ser forakten i blikket til de andre. Men så mistet jeg forsvarsverket mitt og fikk problemer, forteller Knutsen. Foto: Paul S. Amundsen

– Med piller blir du litt ukritisk rett og slett. Da er det lettere å takke ja til andre ting også. Alkohol, cannabis og piller – som alle er "downers". Da tenkte jeg at jeg må opp, jeg måtte jo fungere. Og da ble det amfetamin i stedet for å trappe ned. Det så jeg ikke som noe alternativ da. Det måtte være raske løsninger, jeg hadde jo aldri tid til å sette meg ned og ta meg av meg selv. Jeg tror det holdt på fra august, jeg husker ikke så mye, sier Knutsen. Aftenposten møtte Knutsen også rett før innleggelsen i november. Utenfor Bymisjonens rusakutt i Oslo sentrum sto FHN-lederen i fremoverlent svai, 20 kilo tynnere enn vanlig. Slitne, svarte øyne flakket mens han snøvlet at han var sykmeldt og hadde gitt seg selv munnkurv.

Mottok priser i sterk rus

– Var du like ruset i intervjuer og debatter, spør vi halvannen måned etter.

– Ja, ja. Jeg har sett bilder fra debatter jeg ikke husker. Jeg holdt foredrag og var på tv. En gang jeg gikk direkte på tv, måtte holde meg fast i noe i en slags abstinens, etter ikke å ha sovet på tre døgn, sier han, og husker ingenting av møtet med Aftenposten.

– Det som var virkelig fælt var at jeg mottok Amnesty-prisen i denne tiden. Men jeg kunne ikke gjøre noe, måtte komme påvirket. Det var på 50-årsdagen til Amnesty International. Tenk hva jeg kunne ha sagt i en sånn situasjon, foran mennesker som jobber med menneskerettigheter. Men talen var ikke noe bra, jeg har sett et filmopptak av at jeg stotrer og har nesten ikke balanse. I oktober fikk jeg faktisk årets pris for godt rusfaglig arbeid av Fagrådet på Rusfeltet. Ironisk, ikke sant, sier Knutsen uten å smile.

Mistet fem fly

– Jeg synes ikke at jeg som person har noen verdi, men som aktivist kan jeg bety noe for andre. Jeg setter så enormt pris på dem som har gitt meg utmerkelser og skammer meg over at jeg kom og ikke var den jeg pleier. Med den posisjonen jeg har, er det mange som vil at jeg skal komme og holde foredrag. Jeg mistet i hvert fall fem fly den siste måneden, enten fordi jeg kom litt for sent eller ble avvist fordi jeg ikke så helt god ut.

– Har dine rusproblemer ødelagt for FHN?

– Det ville vært ironisk ettersom vi tross alt er en brukerorganisasjon, og må ha lov til å feile som alle andre.

– Du har to sønner. Merket de noe i denne perioden?

– Jeg har vært åpen med dem hele tiden, Jeg ringte nylig den yngste og begynte å forklare. Men så sier han "Du trenger ikke forklare. Jeg hører at det er pappa". Det er tøft. Og sterkt.

Et par slitne øyne blir røde og svømmende. Knutsen får fortsatt beroligende piller mot abstinens, men følelser og etterreaksjoner har begynt å strømme på. I ukene fremover skal han få hjelp til å konfrontere demonene, lære å leve med sorgen og bygge opp selvfølelse.

Les også

- Arilds stemme blir enda viktigere etter dette

– Hjertedørene stenges i januar

Det er to år siden han sprakk. Denne julen blir han og kjæresten værende på institusjonen utenfor Bergen.

– Jeg feirer ikke jul. Likevel betyr det noe, alle har assosiasjoner til oppveksten og vi har familiemedlemmer vi skulle vært sammen med. Men det er bedre å være innlagt til behandling på andre siden av fjellet, enn å fortsette å være selvdestruktiv. Det tror jeg også familien setter pris på. I høytiden forsterkes ting veldig, på godt og vondt. Har du det bra og har mange folk rundt deg, så er det fantastisk, en fest og et gilde. Men er du i den motsatte enden, blir alt bare mørkere, sier Knutsen.

Han håper å være tilbake med rene sprøyter, brukerutstyr og oppmuntring i vinterkalde gater en gang i januar.

– Desember er en tid da vanskeligstilte får masse oppmerksomhet og flotte gaver. Det er tiden da alle åpner sin hjertedør og gir penger. Men så kommer januar og februar, og da er døren stengt.

– Akkurat det motiverer meg til å være her. For jeg har lyst til å være der, på gaten, i januar og februar når bistanden virkelig trengs. Da vil jeg være sterk og rustet så jeg kan fortsette som før.

AFTENPOSTEN TV: Her får Arild Knutsen behandling

LES OGSÅ:

  1. Les også

    – Arilds stemme blir enda viktigere etter dette

  2. Les også

    Gatekrigeren

  3. Les også

    Henrik (47) får heroin på den danske statens regning

  4. Les også

    - Politikere og de som jobber i rusomsorgen er litt for redde

Arild Knutsen er de rusavhengige viktigste hjelper og talsmann. Men i høst holdt 45-åringen selv på å bukke under for narkotika, etter 17 år uten problemer. Foto: Paul S. Amundsen

Les mer om

  1. Rus
  2. Rusbehandling
  3. Narkotikapolitikk
  4. Ut av rusen

Relevante artikler

  1. NORGE

    – Arilds stemme blir enda viktigere etter dette

  2. NORGE

    Arild Knutsen etter rusnedtur: - Jeg har tatt etterutdanning i narkomani

  3. KRONIKK

    I sommer kjøpte jeg heroin til datteren min på 22

  4. A-MAGASINET

    Sturla Haugsgjerd gjemte seg på do med heroin. Så orket han ikke mer av dobbeltlivet.

  5. A-MAGASINET

    Som barn valgte Øivind alltid det storesøsteren syntes var skummelt. Etter 23 år har Jeanette Flagstad fått lillebroren tilbake fra doplivet.

  6. A-MAGASINET

    De ble funnet klokken seks om morgenen. Han flytende i sjøkanten. Hun liggende på kaien. To steinharde narkomane som endelig så ut til å ha fått fred.