Det er fire år siden han parkerte den hvite varebilen utenfor Regjeringskvartalet.

Det er fire år siden gjødselbomben på 950 kilo gikk av.

Det er fire år siden han tok MS «Thorbjørn» over til den lille øya i Tyrifjorden.

Det er fire år siden han gikk i land og begynte å skyte.

Fire år siden.

Som en evighet for mange av oss. Som dagen i går for de etterlatte.

Terroristens siste offer

— Jeg vet ikke hvor tiden er blitt av, sier Unni Espeland Marcussen.

Det begynte med en sjokktilstand. Blodet frøs til is da det ble meldt om skyting på Utøya på nyhetene. Datteren Andrine hadde nettopp ringt hjem. Hun hadde bare skreket.

Andrine Bakkene Espeland rakk ikke å fylle 17 år. Hun ble terroristens siste offer.

Andrine Bakkene Espeland skulle på Utøya for første gang i 2011. Hun ble trolig terroristens siste offer da hun ble skutt i hodet og brystet få minutter før han ble pågrepet. I stuen hjemme i Sarpsborg står bildene av Andrine alltid fremme. - Hun er alltid med oss. Vi snakker om henne hver dag, sier moren.
Paal Audestad

Den ytre støyenVi svarte på terroristens angrep med samhold. Vi gikk ut i gatene, løftet roser i været og sang til ungdommen og det lille landet vi bor i.

Midt i den offentlige sorgen sto 77 familier. For mange av dem ble rosetogene, og alt som fulgte, det professor Kari Dyregrov kaller «den ytre støyen».

Daglige mediereportasjer. Støttekonserter. Rettssak på direkten. Kommisjonsarbeid. Krangling om minnesmerker og riving av Regjeringskvartalet.

— Det var enormt mye som tok fokuset vekk fra det personlige tapet. Det krevde mye av dem og er en av grunnene til at mange opplever en forsinket sorgreaksjon, sier Dyregrov.

Unntakstilstanden

Den første tiden hadde Unni Espeland Marcussen nok med å eksistere.

— Hele det første året var en slags unntakstilstand. Vi gikk bare og ventet. På obduksjonsrapporten, på rettssaken, på svarene. Det var så mye å vente på at sorgen nesten ikke var virkelig.

Alt det ytre ble en tilleggsbelastning som gjorde sorgprosessen lengre. Hun har tenkt mye på hvordan det hadde vært dersom Andrine hadde dødd i en bilulykke på vei til Utøya.

— Jeg har konkludert med at det ville ha vært annerledes. For det første er en bilulykke noe jeg vet kan skje. Det som skjedde den dagen er noe jeg aldri vil forstå. Også hadde det nok ikke vært en like voldsom prosess i etterkant.

To skritt tilbake

De siste tre årene har Kari Dyregrov og hennes kolleger forsket på hvordan foreldre, søsken, kjærester og nære venner har klart seg etter terrorangrepet på Utøya.Den siste undersøkelsen ble gjennomført 40 måneder etter terrorangrepet. Nå er resultatene klare:

  • 51 prosent av foreldrene er fremdeles ikke tilbake i jobb på samme nivå som de var før 22. juli 2011.
  • 6 av 10 foreldre sliter med sorg av svært sterk intensitet
  • 2 av 3 foreldre har betydelige symptomer på Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). — Dette er en viss fremgang siden den første målingen for over to år siden, men noen har også tatt to skritt tilbake. Det er enmindre gruppe som klarer seg bra. Den store gruppen sliter fremdeles veldig, sier Dyregrov.

Studien er nå publisert i Scandinavian Psychologist, den vitenskapelige seksjonen til nettstedet Psykologisk.no.

Svarene kom aldri

Mange av svarene som Unni Espeland Marcussen ventet på, kom aldri. Men det gjorde virkeligheten. Den sank sakte, men sikkert inn høsten året etter minstedatterens død.

— Det var da jeg forsto at hun faktisk aldri ville komme hjem. Det var en forferdelig tung høst.

Marcussen, som alltid har vært geskjeftig, prøvde seg litt på jobb det året. Men tilbake på skolen der hun jobbet som undervisningsinspektør, kjente hun at det sa stopp.

— Jeg husker jeg satt i møter og folk diskuterte om ungene skulle få lov å klatre i trær eller ikke. Da kjente jeg bare at jeg ikke orket mer. Jeg klarte ikke å forholde meg til det. Det ble så trivielt.

Hun sluttet i jobben og så seg aldri tilbake. I stedet begynte hun å studere veiledning på deltid - en rolle hun på mange måter har opplevd å ha overfor andre etterlatte som lederen av støttegruppen i Østfold.

— Det har vært min sysselsetting. Senere prøvde jeg meg i et vikariat som rådgiver for skolene i Sarpsborg, men det fungerte heller ikke.

Det ble for likt det gamle livet som ikke fantes mer. Hun kunne ikke returnere. Til det hadde hun forandret seg for mye.

Lite er forandret på Andrines jenterom. Det er et godt rom å være i både for moren og Andrines venner. Av og til stikker Unni Espeland Marcussen hodet inn for å kjenne duften av datteren. -Jeg har parfymen hennes, så en sjelden gang sprayer jeg den inn i rommet. Når den blir tom, får jeg rett og slett kjøpe en ny, sier hun.
Paal Audestad

Kalkulerer fareHun, som alltid har vært så glad i å lese, kunne lese side etter side uten å huske noen av ordene. De hverdagslige avgjørelsene måtte hun ofte overlate til mannen.

Det var ikke lenger så viktig hva de skulle ha til middag eller hvilket hotell de skulle bo på. Søvnproblemene og angsten er et eget kapittel.

— Jeg har aldri vært opptatt av å få en diagnose, men jeg ser jo at jeg har symptomer på PTSD.

Hun klarer ikke lange køer. Får panikk hvis hun ikke vet hvor nødutgangene er. Var det i fjor eller for to år siden de dro på den hytteturen? Det vet hun ikke. Hukommelsen svikter.

— Jeg kalkulerer fare og sliter med å konsentrere meg, men det betyr ikke at jeg er oppslukt av det som skjedde. Det dominerer ikke hverdagen min lenger. Det ligger der som et bakteppe, men jeg har jobbet veldig mye med å få kontroll over det som er vondest.

Noen vil aldri jobbe igjen

Dette er en typisk reaksjon, mener professor Dyregrov. Tendensen er at flere og flere går tilbake i jobb, men forskerne vet allerede nå at noen vil permanent uføretrygdet.

— Det er helt sikkert, og det er viktig å være klar over at mange av de etterlatte fremdeles sliter med å fungere normalt i det daglige, sier hun.

Den kroppslige uroen. Marerittene. Angsten. Sorgen. Det er fellestrekkene. Ellers er sorgprosessene forskjellige.

— Midt i sorgen ønsker de å holde fast ved den de mistet, og det gjør de på ulike måter. Noen finner trøst i å gå til en grav, mange bruker det tomme barnerommet, andre går til et sted hvor de ofte var sammen med barnet, sier Dyregrov.

Støtten blir mindre

Det ligger et budskap i dette. Forskerne har funnet at de etterlattes nettverk og hjelpeapparat gjorde en utrolig innsats de første årene. Nå er det stillere.

Av alle de etterlatte, er det ofrenes foreldre som svarer at de er minst fornøyde med støtten de får fra sitt nettverk.

Dyregrov kaller det «støtteparadokset».

— De etterlatte var i sjokk samtidig som støtten var på topp. Man klarer ikke å ta innover seg rosetog og støttekonserter fordi man er fullstendig utslått av sorgen. Så går tiden og støtten blir mindre. Men for mange blir tapet mer virkelig med årene. Der er paradokset.

Hun understreker at de fleste etterlatte både tåler og ønsker å snakke om den de har mistet.

— Men mange rundt dem tenker nok at det er vanskelig og viker unna. Da kan det bli en vanskelig samhandling.

Fryktet folk var lei

Unni Espeland Marcussen husker ikke stort annet enn at folk kom og gikk de første ukene. Støtten var enorm. Fremdeles er de tre par fra Østfold som holder sammen etter 22. juli.

— Det er blitt et sted hvor jeg kan være meg selv med alt jeg er. Jeg trenger ikke å late som.

- Later du som med andre?

— Jeg har nok prøvd å være meg selv, men det er ikke alltid det passer. Jeg føler at når jeg forteller min historie til andre, så utsetter jeg dem nesten for noe. Fordi det er så voldsomt. Da må jeg orke å romme deres reaksjon.

Det er slutt på tiden hvor hun kan sitte passivt og vente på at noen skal ta initiativ. Fire år kan virke lenge for andre.

— Verden rundt oss går videre, og jeg har sagt til meg selv: «Unni, nå må du ikke snakke så mye om dette». Jeg kjente på at folk måtte begynne å bli lei, men det var nok mest i mitt eget hode.

- Hva kan venner gjøre nå som det har gått fire år?

— Vi har et fantastisk nettverk som har dratt oss opp og ut når vi egentlig ikke har orket. Det har vært viktig. Samtidig har det vært godt å kjenne på at vi også kan snakke om det vonde. For meg har det også vært godt å kunne være der for vennene mine dersom noe har skjedd i deres liv. Støtten må gå begge veier.

Før hadde Unni Espeland Marcussen en form for panikk for at de levende lysene på graven ikke skulle brenne. Sånn er det ikke mer. Nå er hun på kirkegården, der minstedatteren Andrine Bakkene Espeland er gravlagt, en gang i uken. - Jeg var med og bar kisten hennes helt hit. Jeg hadde jo vært der fra starten. Jeg måtte være med henne til slutten, sier moren.
Paal Audestad

Har forsonet seg med tapetHun går alltid med det svarte armbåndet med den hvite påskriften: «Når en mann kan forårsake så mye vondt, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen».

— Jeg har forsonet meg med at det er noe jeg aldri vil få svar på. Den som kunne ha gitt meg svarene, er ikke her.

Det tok lang tid. Men nå er ikke minnene vonde lenger. Nå kan hun både smile og le når hun tenker på datteren.

Hun har ikke gjort mye med det tomme jenterommet, men føler ikke et behov for å sitte der for å være nær Andrine.

— Jeg tror bare hun er i meg. Med meg. Hun er ofte med meg inn i prøverommet når jeg prøver klær for eksempel. Hun var min største kritiker og er det fremdeles. Det er som hun sier «herregud, mamma, det kan du ikke ha på deg». Og da kjøper jeg ikke det.

16 år gamle Andrine hadde vært medlem av AUF i et halvt år da hun dro på Utøya for fire år siden. Kalenderen på jenterommet vil alltid vise juli 2011. «Klar for nye eventyr», står det.
Paal Audestad

Det som kunne ha værtNå handler sorgen mest om det som aldri vil bli. Andrines venner har vært russ. De har tatt lappen, fått seg kjærester, blitt voksne. Det er små glimt av hva som kunne ha vært.

Den 30. juli skulle Andrine ha fylt 21 år. Nå er det fire år siden hun døde.

Familien skal minnes henne på øya der hun døde. De skal ned på Sørspissen, der Andrine gjemte seg for terroristen. Der hun aldri fikk sendt den siste meldingen til familien.

«Det er mange som er hardt skadet, men jeg er ikke» . Meldingen er lagret på Andrines telefon klokken 18.30.55. Terroristen ble pågrepet klokken 18.34.

Det kan ikke Andrines mor tenke på lenger. Uansett når politiet hadde kommet på øya, ville noen sitt barn vært det siste som ble drept. Det har hun godtatt.

Når folk spør, sier hun at hun har det veldig mye bedre. Flere ting er lystbetont. Alt er ikke uoverkommelig lenger.

— Det handler nok om at jeg begynner å få mer kontroll over sorgen. Nå vet jeg at når det triste slår innover meg, så kommer det til å gå over. Jeg har godtatt at det er sånn livet ble for oss. Jeg kan ikke bruke krefter på det jeg ikke får gjort noe med.

Unni Espeland Marcussen vil ikke bare overleve. Hun vil også leve.

nina.selbo.torset@aftenposten.no / @ninaselbo


Aftenposten møtte Andrines mor flere ganger etter terrorangrepene. Se alle episodene av dokumentarserien her.