En kjent og kjær klassiker

• Thonet-stolen tiltaler meg estetisk med sin enkle eleganse, og intellektuelt med sin forbilledlige konstruksjon. Mange liker denne gamle stolen, som tilfredsstiller dagens sans for minimale løsninger, sier professor Jan Michl.

Han er professori designhistorie ved Arkitekthøgskolen i Oslo, og kom til Norge fra det tidligere Tsjekkoslovakia i 1981. Stolen heter "Thonet nr. 14", her hjemme er den bedre kjent som Wiener-stol, og den blir gjerne rett og slett kalt caféstol. Den tyske designeren og oppfinneren Michael Thonet tok patent på sin bøytre-teknikk med bøyning av tre under fukt og varme. I 1840-årene flyttet han til Wien, og denne stolen ble til i 1860-årene. Den kom i en tid da café-, forenings— og organisasjonslivet vokste frem, og det var behov for lette og robuste møbler i forsamlingslokaler. Lenge var den så vanlig at den ikke ble særlig beundret, men i 1890-årene skrev den intellektuelle kommentator Adolf Loos om den, og senere har arkitekter og designskribenter - også le Corbusier - brukt den mye i sine kontorer og prosjekter. Den fikk en høy status blant modernistiske arkitekter.Thonet-stolen er ofte med på berømte bilder - for eksempel ett hvor Lenin taler i et lokale med slike stoler, og de er et viktig motiv i Tolouse-Lautrecs cafémalerier fra Paris.- Dette er den enkleste, billigste og mest utbredte av alle Thonet-stoler som er laget. Den er produsert i millionvis. Den ble rimelig fordi den er rasjonelt designet og bare satt sammen av seks-syv deler. Det var revolusjonerende at stoldelene kunne selges som en pakke og settes sammen med kun ti skruer. Forbena festes med tregjenger. Tradisjonelt hadde stolen rottingsete, laget av 150 meter lange lianer fra regnskogen, sier Michl.Han forteller at det alltid er bøk i slikt bøyd tre. Teknikken var kjent fra båtbygging og hjulmakeri. Thonet var den første som laget slike svungne trestoler. - Det er et enkelt møbel, som nesten foregriper den modernistiske estetikk, men modernistene ville ikke tilstrebe ornamentalske detaljer. Dessuten røper de skjulte skruene at den er av sin tid. De skulle ikke synes - og man kunne rive opp klærne på dem. En modernist ville ha stilt dem ut. En tid var det forresten usømmelig å vise frem alle slags ben, ikke bare kvinnenes - da dekket man til og med pianoben med "skjørt", sier designhistorikeren.Han vet å trekke linjer både bak- og fremover i tid. - Dette er en slags "urstol", som henger sammen med den modernistiske utvikling og stålrørsstolene som kom i 1920-årene. Thonet innførte en ny dimensjon med bøyd tre i møbelindustrien. Det var Thonet-fabrikker som produserte Marcel Breuers og Mies van der Rohes stoler. Og herfra går det linjer videre til så vel amerikaneren Charles Eames som dansken Arne Jacobsen, sier Jan Michl.De to første fabrikkene Thonet etablerte, lå i Michls gamle hjemland. I Mähren var det store bøkeskoger, som Thonet kjøpte deler av. Jan Michl vokste opp med Thonet-stoler rundt seg. - Stolene fantes overalt, også på pubene. De viste seg å være hendige å ty til under slåsskamper - akkurat som i "Helan & Halvan"-filmene, smiler Jan Michl.