Gründere i Berlin redder verden

Supermarked uten bruk av emballasje. Bier på balkongen. Fiskeoppdrett i containere. Berlin bobler over av grønne ideer.

Christian Echternacht har utviklet en måte for å drive fiskeoppdrett og dyrke grønnsaker i et lukket system. Her poserer ved en skisse av hvordan den store containerfarmen skal se ut. Slik kan folk kjøpe grønnsaker og fisk lokalt også i en stor by, uten lagring og frakt.

Du skal ikke ha vært lenge i Berlin før det slår deg hvor grønn byen er, både konkret – full av parker og trær – og i overført betydning. I noen bydeler er det snart like mange økologiske matbutikker som vanlige, og det finnes alltid et vegetaralternativ på restaurantene. Selv gatekjøkkener selger økologisk kortreist kebab. Byen er full av syklister, og det finnes minst 15 selskaper som tilbyr bildeling. Siste nytt er et selskap med bare elektriske biler.

Berlin har lenge vært en alternativ by, full av radikalere og aktivister, noe som ikke minst skyldes at byen har vært så billig å leve i. Nå er det ikke bare håpefulle kunstnere som strømmer til, men også programmerere og utviklere. Ideene til nye apper popper frem ved det ene kafébordet, mens planer for urbane hager som redskap for sosial utjevning blomstrer ved det andre. Tilsammen oppstår en særegen dynamikk.

Det emballasjefrie supermarkedet er delvis finansiert av 950 000 kroner innsamlet via crowdfunding. Alt som ellers ville blitt solgt i kartonger og plastposer er i kjempestore beholdere, og så skal kundene fylle opp egne bokser og flasker. Selve butikken åpner først senere i høst, men Aftenposten har besøkt noen prosjekter som er kommet lenger:

Johannes Weber viser hvordan biekassen han har hengende på balkongen ser ut på innsiden. Den må bare åpnes en gang i året, og da kan han hente ut 15 kilo honning. Det er bokstavelig talt en bieffekt, selve formålet med bieholdet er å holde bestanden oppe.

Bier på balkongenI en trafikkert gate i bydelen Treptow åpner Johannes Weber en tidlig morgen døren til den gigantiske leiligheten i en hundre år gammel bygård. Lange korridorer der det står flere sykler fører forbi rom etter rom i kollektivet. Weber bor aller innerst, og har balkong mot bakgården. På utsiden av rekkverket henger kassen jeg er kommet for å se.

Weber har nemlig konstruert en boks som gjør det mulig å ha bier på balkongen – kassen må bare åpnes en gang i året – og har startet firmaet Stadtbienen, bybier. Kassen selges flatpakket, og så langt har han solgt nærmere 80. Han har fått stipender for å videreutvikle bedriftsideen og er i ferd med å lage en engelskspråklig nettside.

Jeg spør hvilke ambisjoner han har for firmaet: — At det blir flere biefolk i verden, sier han. Målet med å ha bier på balkongen er å hjelpe de truede insektenes overlevelse, og Weber forteller at han elsker å se dem summe rundt utenfor vinduet når han sitter ved skrivebordet og jobber. En bivirkning av å ha bier på denne måten er at du får ca. 15 kilo honning på kjøpet.

Den ene gangen i året boksen må åpnes, kan du nemlig ta ut halvparten av honningen de har produsert. Resten trenger de selv, forklarer han. Weber forsikrer at ingen naboer har klaget på bieholdet i gården.

Christian Echternacht har utviklet en måte for å drive fiskeoppdrett og dyrke grønnsaker i et lukket system. Her poserer ved en skisse av hvordan den store containerfarmen skal se ut. Slik kan folk kjøpe grønnsaker og fisk lokalt også i en stor by, uten lagring og frakt.

Fisk i containerGeriljahager og alle mulige former for urban grønnsaksdyrking har lenge bredt om seg i Berlin. Christian Echternacht har gått et skritt videre: fiskeoppdrett i container. I tre sesonger har han testet konseptet på en fraflyttet fabrikktomt i Schöneberg.

Hvem som helst har kunnet adoptere en karpe for 20 euro, og i slutten av sesongen er fadderne blitt invitert på grillfest. På taket av fiskecontaineren et drivhus med tomater, auberginer, jordbær og andre godsaker, inne i containeren svømmer 100 karper i 27 graders vann. Varmen og gjødselen fra fiskene kommer plantene til nytte, de dyrkes frem uten bruk av jord. Teknikken kalles aquaponics, og fungerer som et lukket system.

Echternachts selskap "ECF Farmsystems" samarbeider med IBN (Leibniz-Institut für Gewässerökologie und Binnenfischerei) om tekniske løsninger, og har nå sikret seg investorer. Første spadestikk til et kjempeanlegg på 1800 kvadratmeter ble tatt i sommer.

Anlegget blir det største av sitt slag i en europeisk by, og skal produsere 25 tonn fisk og 35 tonn grønnsaker i året. Grønnsakene skal selges via en abonnementsordning, fisken i en butikk på stedet. Men det er ikke produksjonen i seg selv som er forretningsideen, men salg av selve konseptet. Echternacht sier at Berlin har vært et flott sted å utvikle ideen: – Berlinerne er opplyste og engasjerte i matsikkerhet. Vi har også en liten containerfarm i Bayern, men der har interessen fra folk vært liten.

Ekspeditør Martin Krüger viser frem det antagelig mest spesielle produktet i vegansupermarkedet Veganz: En hel kalkun laget av soya. Veganz ble grunnlagt i Berlin i 2011, og er nå blitt en internasjonal kjede med avdelinger også i Østerrike og Tsjekkia.

Vegansk supermarkedkjedeEn vegetarianer spiser ikke kjøtt eller fisk, en veganer holder seg unna alle dyreprodukter, også melk, egg og honning. Å leve vegant er blitt trendy i Berlin, og det popper opp barer og restauranter med vegane menyer overalt. I 2011 ble det første veganske supermarkedet åpnet i Prenzlauer Berg, og senere har Veganzutviklet seg til en internasjonal kjede med foreløpig syv filialer i Tyskland, en i Wien og en i Praha.

Den originale filialen ligger vegg i vegg med en vegansk klesbutikk og en vegansk skobutikk. Supermarkedet selger alt fra frukt og grønnsaker til "ost" og "kjøttboller" laget av soya. En fristende disk med brød og kaker lokker ved inngangspartiet.

Ekspeditør Martin Krüger har arbeidet ved Veganz i halvannet år, og må ikke tenke lenge når jeg spør etter butikkens mest spesielle produkt. Frem fra fryseskapet trekker han en hel "kalkun", skinnende blank på bildet på esken – og altså laget av soya. Både Krüger selv og alle andre som jobber her, er selv veganere. Den typiske kunden er mellom 20 og 40 år velutdannet middelklasse, selvsagt mange veganere, men også vegetarianere og noen som bare spiser råkost, opplyser Krüger. – De fleste er stamkunder, men vi har også turister her – for eksempel fra Skandinavia, smiler han.

Her kan du lese om da Aftenpostens besøkte en vegansk bar.

Leonie Gross er ansatt i Climate KIC, en EU-finansiert organisasjon som skal fremme klimavennlig innovasjon. Frank Rosmann er en av de utvalgte som får hjelp i overgangen fra idé til bedrift. Han utvikler leasingsystemer for elektriske sykler.

Elsykkel-appLeonie Gross tar imot meg i Green Garage, en såkalt inkubator der gode ideer får hjelp til å bli fungerende bedrifter. Gross er ansatt i Climate-KIC, en EU-drevet organisasjon som skal fremme klimavennlig innovasjon og praktiske løsninger på klimaproblemet. ligger ved et nedlagt gassverk der også mange andre bedrifter og prosjekter som arbeider med de samme problemstillingene holder til. Siden 2011 har 45 oppstartsteam blitt loset gjennom, og akkurat nå er Frank Rosmann en av dem som holder til i den grønne garasjen.

Han har laget en app som hjelper kundene å navigere blant de 1500 elsykkelmodellene som finnes på det tyske markedet. De som skal kjøpe sykkel kan navigere etter om det er pris, motorkraft eller diverse andre kriterier som er viktigst. Denne appen er forlengst ferdig, og nå er han i ferd med å utvikle en annen idé: Et system der kunder ikke kjøper elsykler, men leaser.

Elektriske sykler er dyre i utgangspunktet, og i Berlin plages folk ofte av tyveri og vandalisme. Med en slik ordning slipper folk å tegne forsikringer utenom, og skulle noe skje, får de raskt utlevert en ny sykkel, reklamerer Rosmann. Men individuell leasing er bare første skritt, han har også vært i kontakt med en bedrift som vil lease elsykler til 6000 medarbeidere og trenger et system for det.

Felicia Moss-Kraus har designet klærne på dette stativet. Hun bruker stort sett bomull, og noe lin.

Organiske, rettferdige klærSøskenparet Felicia Moss-Kraus og Melchior Moss driver ikke bare designverkstedet og klesbutikken Slowmo i Friedrichshain økologisk og bærekraftig, men lever også sine personlige liv styrt av strenge prinsipper om miljøvennlighet. Klærne de produserer forhandles i flere land og gjennom deres egen nettbutikk – og de gir også ut et tidsskrift. De har holdt på i åtte år, og forretningen går bra.

Men idealisme alene holder ikke: Nesten det vanskeligste var å også tenke på penger. Å få det til å gå med overskudd var nødvendig for å kunne investere videre, sier Melchior Moss. Søsknene forteller levende om alle utfordringer som ligger i materialvalg: Når er bomullen faktisk ekte økologisk, hvor langt kan de akseptere å frakte stoffene. Et alternativ er å bruke resirkulert bomull.

Lenge var knapper og glidelåser en utfordring, men de fant gode japanske produsenter. Moss-søsknene har selv besøkt alle fabrikkene de handler med, og legger vekt på at arbeiderne også blir anstendig betalt. Her svikter det gjerne hos de store kleskjedenes økologiske tilbud, påpeker Felicia Moss-Kraus. På verkstedet bruker de gjerne klesrester til å sy babyklær, en ressursutnyttelse andre klesfabrikanter sjelden tar seg råd til.