Norge

"Det finnes nordmenn som ikke liker snø. De har et helvete på jord."

Denne uken gikk Norges statsminister på ski på Sydpolen. Det er akkurat som det skal være.

I Oslo er det en miks av hålkeføre, regn og fønvind. På Ringkollen er det full vinter med tynn is på Øyangen, snø på trærne og en løypebas som har latt det gå stolthet i å gi et best mulig tilbud.
  • Robert Veiåker Johansen
    Robert Veiåker Johansen
    Journalist
Fridtjof Nansen var en stor skiløper, men likte ikke konkurransejag.
Går det an å bli "norskere"? Den tidligere statsministeren Gro Harlem Brundtland på ski i 1986.

Han kjenner suget. Det er som om usynlige krefter sliter i ham. De samme kreftene har slitt i hans forfedre, men det tenker han ikke på nå, han tenker bare: Jeg ut.

Først må bare trappesnekkeren Magne Hansen fra Hønefoss gjøre unna det ene oppdraget som haster: En trapp skal sprøytemales. Da det er unnagjort, ringer han til løypesjefen på Ringkollen. "Svein", er alt som står på telefonen. "Det er perfekt her oppe. Det snør", sier Svein. Magne Hansen trenger ikke å vite mer. Han skifter fra arbeidstøy til skitøy, finner frem rett våt smurning og setter seg i kassebilen sin. "Trappesnekker'n", står det på begge sidene.

Klokken er 11 på formiddagen tirsdag denne uken, kaldt regn faller og veiene er farlig glatte. Men på veien opp fra lavlandet til høyden skjer det noe. Biltermometeret går først fra pluss to til pluss én. Så viser det null. Og der, rundt den neste svingen, der regner det jo ikke lenger, det snør, store, feite filler. Ved Jonsetangen parkerer Magne Hansen kassebilen. Nå er han der han skal være. I snøen.

Et land bygget på snø

Et bilde på annerledeslandet og snønasjonen Norge: Tirsdag denne uken kjemper den tyske forbundskansleren Angela Merkel fortsatt for EUs fremtid. USAs president Barack Obama forlanger at Iran gir amerikanerne en bortkommen drone tilbake. Norges statsminister? Han går på ski på Sydpolen. Det er som det skal være. Norske statsledere går på ski og liker frostroser i kinnene, enten det er Stoltenberg, Gro Harlem Brundtland eller Kåre Willoch.

Kronprins Olav på ski i 1910, seks år gammel. Senere ble han skikonge. FOTO: SCANPIX<b>Bilde ID sp2aa786</b>

I de samme sporene finner vi kongefamilien. Folkekongen Olav V var opprinnelig den danske prinsen Alexander Edward Christian Fredrik, med dansk far og britisk mor. Da han kommer til Norge som to år gammel tronarving i 1905, vil hans foreldre gi ham en så norsk oppvekst som mulig. Skigåing er obligatorisk. Alle som har sett dansker på ski vet hvordan utgangspunktet er, men kronprins Olav er liten og lærevillig. Fire år gammel blir han fotografert med ski på bena for første gang, på et snødekt jorde utenfor Bygdøy kongsgård. På Slottets hjemmesider er det lagt ut mange fotografier i svart-hvitt av kronprinsen som senere ble konge. På nesten samtlige bilder er han på ski eller på en kjelke, omgitt av norsk vinternatur. Bildene sender ut et signal: Vi er et vinterland. Vi er en nasjon som behersker snøen.Det var dét Stoltenberg var på Sydpolen for å feire denne uken. Onsdag var det 100 år siden Roald Amundsen nådde Sydpolen, som den første polfareren i verden. På begynnelsen av 1900-tallet var Norge en fersk nasjon uten all verdens selvtillit. Med Amundsens erobring kunne Norge hevde seg i en tid der ethvert land med respekt for seg selv hadde kolonier. Roald Amundsen ledet en ekspedisjon som vant et kappløp på liv og død mot engelskmannen Robert F. Scott. For å nå frem til polpunktet måtte nordmennene slakte halvparten av hundene i hundespannet, og gi kjøttet til de andre firbente hjelperne. De spiste litt av det selv også. Amundsen satte igjen teltet med det norske flagget slik at Scott skulle finne det da han nådde frem en måned senere. For en råskap! Plassér en nordmann ut i verdens tøffeste og mest ugjestfrie natur, og han vil ikke bare overleve. Han vinner også.

— Amundsens ekspedisjon var en svært viktig historisk begivenhet for den unge nasjonen Norge. En viktig del av Norges nasjonale identitet ble skapt i isen. Vi ville ikke ha vært den polarnasjonen vi er i dag uten dem, sa Stoltenberg under sitt besøk til verdens sørligste punkt.

Hawaii uten palmer

Trappesnekkeren Magne Hansen tar skiene ut av bilen. På parkeringsplassen møter 57-åringen flere som seg selv; middelaldrende, slanke, veltrente menn som begynner å tenke på neste skitur før den forrige er over. Med utålmodighet i stemmen diskuterer de forholdene. Det er vått, vinden er kald og hissig. Men snøen er perfekt.

- Snø betyr alt for meg. Jeg kunne ha levd godt med åtte måneder vinter og fire måneder sommer. Vi kunne bare ha kuttet ut våren og høsten. Jeg går på ski fordi det er den mest naturlige måten å gå på for oss nordmenn; den glidende, rolige bevegelsen. Altfor mange kjøper den billigste dritten som er å få, ski med såler som ikke tar til seg smurning, og så går de på skiene. De kan like gjerne gå på føttene. På ski skal du gli , sier han bestemt.

Han gikk ikke så langt, men statsminister Jens Stoltenberg fikk likevel skiene på da han besøkte Sydpolen i forbindelse med Amundsen-jubileet denne uken.

Flere norske forfattere rører ved det samme i det rike utvalget av litteratur som finnes om snø og skisport. "Langrenn er livets opprinnelige rytme i landet langt mot nord. De glidende og bøyende bevegelsene symboliserer nordmannens strev gjennom årtusener", skriver Thor Gotaas i boken Først i løypa . "Jeg kan skli overalt. En vill lyst stiger opp i meg, en intens følelse. Som også produserer krefter, jeg skyves frem av min egen lykke, det er bare å gå, men ikke lenger så fort, det er som om fjellene rundt meg minner meg på å holde en rolig, jevn rytme", jubler Simen Tveitereid i boken Northug, Nansen og jeg som kommer i januar. Forleggeren Erling Kagge har uttalt om Fridtjof Nansen at «den eneste gangen jeg føler at han formidler en lykkefølelse, er når han skriver om naturen og det å gå på ski». Hva hadde Norge vært uten snø? spør vi mannen bak boken Den evige sne , Tor Bomann-Larsen. Kort tid etter mottar vi en tekstmelding: "Norge uten snø er som Hawaii uten palmer". — Det finnes nordmenn som ikke liker snø. De har et helvete på jord. De går rundt hele høsten og har bare denne sure vinteren å se frem til. Det eneste lyspunktet de har, er sporten på TV fra halv ti om morgenen til seks om kvelden. Der sitter de pal, med en sixpack med øl og pølser og potetgull, sier Magne Hansen hardt, før han forsvinner inn i skogen. Han blir slukt av nysnø.

Rent bord i Europa

Unge menn og kvinner i trange, reklamedekorerte drakter har overtatt oppgaven som identitetsbyggere etter Amundsen og Nansen.

Forrige helg var en helt vanlig helg for norsk vintersport: I Davos i Sveits tok norske Marit Bjørgen, Vibeke Skofterud og Therese Johaug de tre første plassene i kvinnenes 15 kilometer langrenn, eller "idrettenes idrett", som Nansen kalte sporten. Herrenes tremil vant Petter Northug med nesten ett minutt. Et stykke unna, i Ramsau i Østerrike, vant nordmannen Jan Schmid et verdenscuprenn i kombinert. I tyske Hochfilzen spurtbeseiret Emil Hegle Svendsen landsmannen Tarjei Bø i skiskyting. Dagen etter vant kvinnene stafetten. I Harrachov i Tsjekkia tok Anders Bardal tredjeplass i hopp før hele laget – med Bardal, Bjørn Einar Romøren, Tom Hilde og Vegard Sklett – triumferte i lagkonkurransen. Over hele Europa sto de tre bokstavene NOR svært høyt oppe på resultatlistene.

Vi er blitt vant med at det er slik. Når det ikke er det, preger kollektiv tristhet skinasjonen Norge. I vinterens ski-VM på hjemmebane tok norske utøvere 29 av medaljene, deriblant alle langrennsgullene på kvinnesiden. Utenfor sporet rettet norske tilskuere heldigvis opp inntrykket av lite gjestfrihet. På forhånd hadde flere "eksperter" varslet at tiden for de store folkefestene i Holmenkollen var over. De forholdt seg merkelig tause da over 100000 brølende mennesker fant sin plass i skogen i mesterskapets avslutningshelg.

- Norge og alle nordmenn: Dere bør være stolte! sa presidenten i Det internasjonale Skiforbundet, Gian-Franco Kasper. Gjett om vi var! Det var som å slå Brasil i fotball.

— Resultatene gir en "boost". Norge er et lite land, og skiidrett er en måte å hevde seg på. Jeg kaller det for banal nasjonalisme, banal i den forstand at den ikke er farlig eller voldelig, sier den svenske forfatteren Sverker Sörlin, som bodde og trente sammen med de norske skistjernene da han jobbet med boken Kroppens geni (Marit, Petter og langrenn som lidenskap) .

Vi har vært på ski

Snø og ski er for svært mange nordmenn lidenskap. Rastløshet og uro preger erfarne skiløpere når snøen ikke kommer. Skal det ikke snø i år? Er det sant, det de sier om klimakrisen? Mens de speider mot himmelen og pendler mellom Yr.no og gradestokken, sammenligner de med fjoråret, da snøen falt så tidlig, og tenker på milene som allerede er tapt. At snøen faller, men regner bort igjen, er nesten enda verre. Det oppleves som et ran.

Og når snøen endelig kommer, og blir liggende, tenk hvilken kraft som bor i setningen "vi har vært på ski". Det er en enkel opplysning, men den forteller så mye: Vi er en familie som kommer oss opp om morgenen. Vi er ikke sånne som sitter hjemme. Vi har styrke nok i oss til å gjøre noe ut av dagen. Vi liker kulden, vinden, snøen, naturen. Derfor skal barna våre lære å gå på ski, de er små utgaver av Amundsen og Nansen, og glemt er alle kilometerne med én som hyler i pulken og en annen som stabber seg så sakte fremover at det hadde gått fortere å gå på hendene.

Stener Arder (47) mener langrenn er den ultimate sporten. Sønnen Marius Arder (14) foretrekker nedoverski, men har takket være iherdig trening siden toårsalderen teknikken inne uansett type ski. Det er viktig i ski- og snønasjonen Norge.

I sportsbutikkene er hyllene fylt av lyseblå og rosa slalåmski, og racingpakker selv til de aller yngste. Ekspeditøren på G-Sport på Ullevaal stadion viser frem et par skisko i størrelse 25: Svarte og selvlysende grønne, Fischer, merket Northug går på. — Særlig fedrene synes det er kult at de og barna matcher, smiler han.

Foran en rad av siste skrik innen slalåmski står far og sønn. Marius Arder (14) fra Drøbak har nettopp fått nye langrennsski, men innrømmer at det er nedoverski som står høyest i kurs.

Pappa Stener Arder (47) har oppdratt tre barn til å bli skivante nordmenn, bortover som nedover. Yngstejenta på to år fikk ski på bena første gang sist vinter, og gleder seg ifølge den stolte far til de skal hentes frem igjen.

- Langrenn er det beste som finnes. Det er en perfekt kombinasjon for hele kroppen. Og du får frisk luft, erklærer Stener Arder.

— Det handler mest om å komme først. Det er mer konkurranse enn kos, skyter sønnen inn.

Vinterkrigen

Noen tar jakten etter snø, ski og natur enda lenger. I fem år bodde forfatter, kritiker og Dagens Næringsliv-journalist Bjørn Gabrielsen inne i den dype skogen i Nordmarka. I seks av årets 12 måneder gikk han åtte kilometer på ski hver morgen og kveld, for å komme seg til og fra jobb. Først da han ble far for ett år siden vendte han tilbake til det snøfattige livet i hovedstaden.

Og her står vinterens paradokser i kø, etter Gabrielsens mening.

- Det er en absurditet at det er veldig varmt inne på busser og kjøpesentre, slik at du ikke kan gå i lange underbukser. Men du kan ikke vente på bussen i fem minutter før du fryser ihjel. Vi lever i fornektelse, vi later som om vi bor i Syden mens vi har vinter halve året, konstaterer Gabrielsen. I 2003 ga han ut boken Vinterkrigen. Nordmenns fåfengte kamp mot den kalde årstid .

Han er heller ikke overvettes begeistret over at det er blitt et salig renn etter å gå fort på ski. For Bjørn Gabrielsen selv handler det mer om kos. Om skitur, boller og kakao.

Når en gruppe åtteåringer i Heming-drakt freser forbi i skisporet blir han imponert, men også litt trist. Hvor er det blitt av alle barna som går ut på egen hånd med termos i sekken? Vi må nok bare godta at det er over og ut for uorganisert aktivitet, men noen ganger tar nostalgien overhånd, innrømmer Gabrielsen.

Mentalhygiene

På Ringkollen er trappesnekkeren Magne Hansen allerede en mil inne i det kuperte terrenget. Inn mot "mål" kommer kameratene Ola T. Bjørntvedt (58) og Sverre Westheim (69). Den ene er pensjonert lærer, den andre er fortsatt i læreryrket, men benytter den såkalte "mellomtiden" (pause midt på dagen) på skolen godt.

Slitne, men lykkelige nærmer kameratene Sverre Westheim (t.v.) og Ola T. Bjørntvedt seg slutten av skituren. Duoen presiserer at de ikke er "birkebeinere", bare helt vanlige langrennselskere.

— Noen kaller dette galskap. Vi kaller det herlig, sier de to, møre, slitne og svette etter noen mil i marka.- Å gå på ski er mentalhygiene. Det handler om å være i form til å makte dagliglivet. Skiturer gir overskudd, er de enige om. Selv om været er ufyselig virker de lykkelige. Den varme dusjen, kaffekoppen, lunsjen – alt kommer til å føles og smake så mye bedre nå.

Det er dét snøen gjør med oss. Å kjempe mot den, mestre den, til og med leke i den, det er noe helt annet enn å kikke på den gjennom et vindu.

Les også

  1. Hvit jul? Neppe

  2. Statsminister og eventyrere på skitur i Amundsens spor ved Sydpolen

  3. La det snø, la det snø!