Norge

Auschwitz er en del av livet

De står i Auschwitz og kan si det: Vi var her. Julius Paltiel og Sammy Steinmann er de eneste som ennå lever av jødene som ble deportert fra Norge.

Først en bønn. Så litt stillhet. Ved krematorium I, Auschwitz-Birkenau. Foto: JAN TOMAS ESPEDAL

  • Forf>jan Tomas Espedal (foto)
  • <forf>halvor Hegtun <

Tidsvitner tilbake. Herman Kahan (fra venstre), Sammy Steinmann og Julius Paltiel ruster seg til ny dag i Auschwitz. Foto: JAN TOMAS ESPEDAL

Julius Paltiel (t.v.) og Sammy Steinmann langs toglinjen som førte til Auschwitz. Foto: JAN TOMAS ESPEDAL

Har gruet seg. Sammy Steinmann, tilbake for første gang på 60 år, forteller det som det var til sin venninne Henny Olafsen. Foto: JAN TOMAS ESPEDAL

Europeisk historie. 767 jøder ble deportert fra Norge med skipene &quot;Donau&quot;, &quot;Monte Rosa&quot; og &quot;Gotenland&quot;. 26 kom tilbake. Sammy Steinmann og Julius Paltiel er de eneste som ennå lever. Foto: JAN TOMAS ESPEDAL

Et berg av sko. I alle størrelser. Foto: JAN TOMAS ESPEDAL

Auschwitz. 60 år skulle det ta før Sammy Steinmann (80), Auschwitz-fange nummer 79 231, reiste tilbake hit.

Det skortet aldri på invitasjoner. Men svaret fra Steinmann på Nordstrand var alltid det samme.

— Jeg har vært en gang i Auschwitz. Det får holde.

Julius Paltiel (80) fra Trondheim, Auschwitz-fange nummer 105 362, er tilbake for syvende gang. Han har vært her med journalister, med venner, med barn, barnebarn, alltid brennende opptatt av det ene: At det aldri må bli glemt, at det aldri må skje igjen, ikke med noe folk.

767 jøder ble deportert fra Norge til nazistenes utryddelsesleirer. 26 kom tilbake i live. Steinmann og Paltiel er de eneste av disse som ennå lever.

En tredje nordmann, Herman Kahan, hadde sin oppvekst i Sighit i grenselandet mellom Ungarn og Romania.

I kuvogn gikk ferden til Hitlers dødsleirer. Her mistet han mye av sin familie og slekt. Men i bussen gjennom tåkelagte landsbygder, fra Krakow til Auschwitz, har Kahan fortalt om sine gleder i etterkrigstidens Norge.

— Jeg har fem barn og sytten barnebarn. Og et oldebarn...

Tallene blir så store. Hundretusener, millioner, folk fatter det ikke. Det er historien om det enkelte menneske som må til. Sammy Steinmann.

Nå stikker de hodene sammen, Steinmann, Paltiel, Kahan, på gårdsplassen utenfor hovedleiren i Auschwitz. Tåken har lettet. Det er mildt og godt i været. Kahan har tatt med seg et ark med en jødisk bønn som han i løpet av dagen har tenkt å fremsi.

Vi er på studietur med HL-senteret, Senteret for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge, som nå er under oppbygging i Vidkun Quislings villa Gimle på

Bygdøy. Senteret får en historie å forvalte. Om noen år er alle tidsvitner borte. Om noen år er det ingen som kan fortelle, som Steinmann, Paltiel, Kahan, at «her stoppet toget». «Her ble vi sortert.» Arbeidsføre skulle til høyre.

Barn, mødre og eldre skulle til venstre og rett i gasskammeret. En leirleges lette armbevegelse var forskjellen på det umiddelbare mord og det dødelige slaveri.

Sammy Steinmann har gruet seg til denne dagen, en museumsdag i Auschwitz. På parkeringsplassen står nesten 50 busser. De er kommet med polske pensjonistgrupper, med skoleklasser fra Israel, Tyskland, Sverige.

Nå i oktober er det 62 år siden to sivilkledde norske menn kom og hentet Steinmann i huset til en nabofamilie i Solveien hjemme på Nordstrand. «Det er fra det norske statspolitiet. Vi har ordre om å arrestere deg.»

Sammy satt mellom de to politimennene på trikken ned til byen. En måned senere, etter fangenskap på Berg i Vestfold, ble han sammen med 531 andre jøder tatt om bord i tranportskipet «Donau» ved Akershuskaia. Turen gikk via Stettin til Auschwitz sør i Polen.

— Etter tre måneder var vi visst bare litt over tyve som levde, sier Steinmann.

Vi vandrer inn leirporten. Den er fortsatt utstyrt med smijernsløgnen som var et varemerke for de tyske konsentrasjonsleirene, «Arbeit macht frei», frihet gjennom arbeid. På høyre side sto leirorkestret og spilte marsjmusikk når fangene dro på jobb. Musikk var det også når fangene kom tilbake, ofte slepende på kamerater som i arbeidsdagens løp hadde dødd.

I flere tiår sa Sammy Steinmann ingenting. Ikke til offentligheten, ikke til familien.

- Hvorfor ikke?

— Jeg var redd for at jeg ikke skulle bli trodd.

Først i 1976, da den nå avdøde fangekameraten Herman Sachnowitz fortalte sin historie i boken «Det angår også deg», begynte Steinmann å snakke. Først med familien. For ti år siden holdt han sine første foredrag.

- I hvilken grad har tragedien preget livet ditt?

Steinmann tar betenkningstid.

— Det vet jeg jo ikke. Jeg vet ikke om jeg hadde vært et annet menneske i dag uten disse opplevelsene.

Vi snakket alltid om varm, nystekt loff. Med jordbærsyltetøy og masse meierismør.

Vi går fra hus til hus. En ung polsk guide, Wojciech Smolen' forteller kort, poengtert, uten bruk av adjektiver. De trengs ikke.

Bak en glassvegg ligger to tonn med kvinnehår, klippet fra anslagsvis 40 000 døde kvinner. Håret var en handelsvare for den tyske tekstilindustrien. Det ble brukt i sokker, hansker, madrasser. Prisen var 50 pfennig kiloen. Vareprøver er lagt frem.

I et annet rom ligger skotøyet. Hele fjell av sko. Herresko. Damesko. Barnesko.

Et tredje sted ligger koffertene. Et fjell av brune kofferter. De som kom hit, ble oppfordret til å skrive sine navn og adresser på dem. Det skulle bli lettere å finne dem igjen. «Brno», står det. «Berlin.» «Lodz.» «Budapest.»

Et fjerde sted ligger blikkfatene. Et femte sted et lass med briller. Et sjette sted - et fjell av tomme Zyklon B-bokser. Det var gass i dem før.

Arbeidsleiren Buna-Monowitz, der Paltiel og Steimann tilbragte de aller fleste av sine Auschwitz-dager som slaver for IG Farben, ligger åtte kilometer unna, og er ikke en del av museet. «Det er drepende tungt å springe med sementsekker på ryggen, når bakken er gjørmet av regnet», har Paltiel skrevet om dagene på dette sted. Sammy Steinmann mistet broren sin her, Harry. Han fikk en jernbaneskinne over foten, ble sendt til sykebrakka, kom aldri mer tilbake.

Mellom 1,1 og 1,5 millioner mistet livet i Auschwitz.

Mordene var byråkratisk planlagt, industrielt gjennomført, ofrene hadde ikke gjort noe galt. Ondskapens dybde og omfang kan ikke begripes av oss som går fra monter til monter.

- Tallene blir så store. Hundretusener, millioner, folk fatter det ikke. Det er historien om det enkelte menneske som må til, sier Julius Paltiel.

Hjemme i Trondheim, på det jødiske museet som Paltiel har vært med på å bygge opp, fortelles historien om Cissi Klein.

Hun gikk på Kalvskinnet skole, var 13 da hun ble sendt til Auschwitz og gasset i hjel. Hennes minne er blitt en del av 17. mai-feiringen i Trondheim. Skolekorpset fra Kalvskinnet spiller. En elev fra sjette eller syvende holder tale. - De er gode, de talene, sier Paltiel.

Lunsjpause i Auschwitz. Stedet har en halv million besøkende i året. Alle må spise. Vi er 20 norske på et langbord. Og Paltiel mumler, henvendt til Steinmann, et lite understatement som kan gjøre godt for å komme seg gjennom alt dette:

— Maten har kommet seg her nede.

På kveldene hadde Steinmann og Herman Sachnowitz et fast ritual. De gikk kveldstur bort til det elektriske gjerdet, stanset litt under vakttårnet, gikk tilbake igjen.

— Vi snakket alltid om varm, nystekt loff. Med jordbærsyltetøy og masse meierismør, forteller Steinmann.

I januar 1945 skulle Auschwitz evakueres. Russerne nærmet seg østfra. Fangene ble stilt opp til en marsj som skulle ta livet av de fleste.

Et sted på veien ser Paltiel sin venn Sjoa, den senere psykiatri-professor Leo Eitinger, som utmattet har sunket ned på en stein. «Opp med deg, Sjoa. Opp. Vi må videre, » sier Paltiel. Sjoa kommer seg opp. Og skjebnen vil at fem norske jøder, Sammy Steinmann, Julius Paltiel, Leo Eitinger, brødrene Pelle og Assor Hirsch, etter dødsmarsj og transport i åpne kullvogner en dag vakler inn i Buchenwald ved Weimar der mer enn 500 norske studenter er internert.

Det fantastiske skjer. En dag i mars stiller de norske og danske seg opp. De skal hentes hjem, etter avtale mellom SS-lederen Heinrich Himmler og grev Folke Bernadotte. Da er det at en norsk studentleder kommer bort til de fem jødene.

Og sier: «Dessverre, dere fem er strøket av listene.»

Paltiel skildrer det i «På tross av alt», den lille boken han i 1995 gir ut i samarbeid med Vera Komissar. Dagen da studentene drar, er det bitreste øyeblikk i hans liv: «Jeg har mistet alle; pappa som 11-åring, mamma og broren min i Auschwitz - sammen med de fleste av slektningene mine. Jeg er 20 år gammel. Mine beste ungdomsår har jeg tilbragt i konsentrasjonsleirer. Er norske jøder ikke norske?»

Det skulle bli to nye måneder i Buchenwald. Og selv om det nå var kjent at noen nordmenn var blitt frareist, kom det aldri noen for å hente dem, heller ikke da amerikanerne hadde rykket inn.

— Studentene kan ikke bebreides. Men de som ledet transporten, skulle selvfølgelig ha nektet å reise uten oss, sier Paltiel om saken i dag.

Han holdt det første foredraget om sine opplevelser på slutten av 1940-tallet, for venner i sportsklubben Rapp i Trondheim. For tiden holder han flere foredrag i uken.

Interessen for historien er større enn noen gang. Det er oppmuntrende. Oppmuntrende er det også at 70 000 norske skoleelever har vært på besøk her med stiftelsen «Hvite busser til Auschwitz» og «Aktive fredsreiser».

De fire krematoriene i Auschwitz-Birkenau ble ødelagt før tyskerne evakuerte leiren. Men ruinene ligger her fremdeles.

De svære byggene var ordnet i tre avdelinger. Først kom fangene inn i et avkledningsrom med nummererte knagger. Alle ble bedt om å huske nummeret, slik at det skulle gå greit å finne igjen tøyet.

Avdeling to var et «dusjrom», utstyrt med dusjhoder langs veggene, men også med luker i taket for utslipp av den effektivt dødelige Zynklon B. I den tredje avdelingen var ovnene, der alle til slutt skulle brennes. Et annet sted i leiren pågikk samtidig den nitide utpakkingen av alle koffertene, bortsendelsen av alle verdigjenstandene.

Wojciech Smolen, guiden, går her på heltid på tiende året. Alltid forteller han den samme historien. Fem dager i uken.

Blir han ikke deprimert?

— Nei, det er ikke deprimerende å fortelle denne historien. Det er meningsfylt. Det som er deprimerende, er å komme hjem og høre alt det dumme som blir sagt i fjernsynet. Om patriotisme, om forsvar av stater, alt det der, sier Wocjiech.

Det er stille rundt oss nå. Vi ser det endeløse jernbanesporet. Vi ser Birkenaus slettelandskap, med skoger av piper fra nedrevne fangebrakker. Herman Kahan tar på seg sin kipa. Fra lommen finner han frem arket med den medbragte jødiske bønn. Julius Paltiel og Sammy Steimann tar oppstilling ved hans side.

— Barmhjertige fader. Vi ber deg om å bevare sjelene til alle disse mennesker..

Stemmen brister for Kahan. Men han kommer seg igjennom.

Til den siste linje. Først på hebraisk, etterpå på norsk.

Ved våre føtter ligger restene av Krematorium I.

— La Auschwitz alltid være et sted som minner oss om ansvaret vi har for hverandre.

Han ber om to minutters stillhet.

Hadde vi tatt to minutter for hver enkelt av de seks millioner jøder som ble myrdet, hadde vi blitt stående i drøye 23 år.

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    75 år etter Auschwitz blomstrer jødehatet. Vi har sviktet i å bekjempe det.

  2. KRONIKK

    Nazistene ville slette alle spor. Men vitner overlevde og vekket verden.

  3. KOMMENTAR

    Harald Stanghelle: «Han overlevde holocaust og ble toleransens fanebærer i en konfronterende tid»

  4. DEBATT

    Jødene ble ikke sviktet av de norske studentene i Buchenwald | Arnfinn Moland

  5. KRONIKK

    Hva visste de 529 jødene som var om bord?

  6. NORGE

    Broren til løslatte Kjartan Sekkingstad: – Jeg er glad og lettet