Norge

De norske Kabul-historiene

På timers varsel måtte norske sykepleiere, leger og soldater evakuere afghanere og nordmenn fra et kaotisk Afghanistan. Her forteller Ida Vihovde (31) og to andre nordmenn om de dramatiske døgnene.

  • Sveinung Berg Bentzrød
    Sveinung Berg Bentzrød
    Journalist

Klokken var rundt 05.00 da et norsk Hercules-fly la den varme afghanske luften under seg. Et Kabul i kaos ble etter hvert bare en prikk under flyet med norsk sanitetspersonell, spesialsoldater og afghanere på flukt. 20 år med norsk tilstedeværelse i Afghanistan var over.

Men det ble en svært dramatisk avskjed. I denne artikkelen kan du lese nordmennenes egne opplevelser av uttrekningen fra Afghanistan.

Om intervjuene: Forsvaret har, på Aftenpostens oppfordring, stilt soldater og involverte til disposisjon for intervjuer om den dramatiske tilbaketrekkingen fra Afghanistan. Bilder er også delt på oppfordring fra Aftenposten. Historiene er basert på spørsmål stilt av Aftenposten.


Ida Vihovde (31)

Tittel: HR-ansatt og medic (sanitetssoldat).

Bakgrunn: Har ikke tidligere vært med på tilsvarende oppdrag. Dro til Afghanistan 15. mars. Skulle egentlig hjem 1. mai, men alt ble utsatt på grunn av situasjonen.

Jobbet fra: Feltsykehuset i Kabul i Afghanistan.

Oppdrag: Hun satt inne i et rom på det norske feltsykehuset ved flystripen på Hamid Karzai International Airport. De fikk høre at 500 personer kom løpende over flystripen i retning dem. I virkeligheten var det mellom 2000 og 3000. De satt med pistolene ladd. Ida Vihovde satt bakerst, hadde ikke trukket hanen på pistolen tilbake. Hun regnet med at hun ville få tid til å gjøre det.

Dette er hennes historie fra Kabul

Da alt endret seg: Jeg reiste til Afghanistan 15. mars. Et nytt team skulle overta det norske feltsykehuset på den internasjonale flyplassen. Jeg så for meg ganske rolige tider. Jeg har sanitetsopplæring, men driver vanligvis med personellansvar, lister, lønn, litt «kjedelige ting».

Det ble stille og rolig. Vi tok over for andre nordmenn, et sykehus som gikk av selv. Vi satte opp et nærforsvar og forberedte oss på at det kunne skje noe. Det skulle vi få mye glede av senere.

Alt endret seg da Taliban begynte å ta over provinser og nærme seg. Til dagen da de sto utenfor portene til Kabul. Alvoret startet 15. august. Da begynte et stress, en bekymring, en usikkerhet.

Når man får en slik nyhet, er det ikke morsomt lenger. Da ville jeg hjem. Jeg visste ikke hva som skjedde utenfor sykehuset. Vi fikk meldinger om at først 500, så flere tusen mennesker, løp over flystripen mot oss. Vi fikk høre at det var en mobb. Da tenker du det verste.

Meldingen kom om å ta frem våpen, gjøre klar til å forsvare sykehuset. Det var blitt mandag 16. august, litt ut på kvelden. Vi var 60–70 mennesker inne på et stort rom. Vi ventet på at det kunne komme noen inn døren som vi ikke ønsket å se. Alle hadde en ladd pistol i hendene. Jeg satt bakerst, så jeg ventet med å trekke tilbake hanen. Tenkte at jeg rakk å gjøre det uansett.

Men ingen kom.

Les hele saken med abonnement