Norge

Tungtvannsturen: Tidenes tøffeste vinterferietur?

500 km og 25 kartblad. 18 dager gjennom halve Norge, syv dalfører og en rekke av fjell. Uten å bli sett. Uten mat. Her er vinterferieturen som få har orket å gjenta.

  • Thomas Olsen
  • Ragnhild Ås Harbo
  • Arild Færaas

Denne saken ble første gang publisert i 2015, i forbindelse med TV-serien Kampen om tungtvannet. Joachim Rønneberg døde 21. oktober 2018, 99 år gammel.


For snart 72 år siden la de ut på en av norgeshistoriens mest utfordrende skiturer. Heltebragden som tok en dag, har overskygget de fem tungtvannssabotørenes 15 dager lange flukt – gjennom store deler av Sør-Norge til Sverige.

Kjempet med fjellet, ikke tyskere

— Fra no av skulle kampen i første rekke stå mellom vinterfjellet og oss. Den egentlige fienden, tyskerne, koblet vi liksom ut – om ikke i dalovergangene østover , skrev lederen for fluktgjengen, Joachim Rønneberg, 35 år etter.

Selvsagt gjorde han det i Turistforeningens årbok. En uvanlig vinterferie, kalte han turen fra Rjukan til Sverige i februar/mars 1943. Den gikk fra Vemork over Hardangervidda og helt nord til Skeikampen, før sabotørene svingte østover og basket seg frem til svenskegrensen mellom Rena og Trysil. 18 dager etter at de sprengte tungtvannsanlegget i Telemark.

— Den turen var også en heltebragd. Jeg vet ikke om mange som har gjentatt den lange ruten de gikk. Jeg vet at noen fra krigsskolen forsøkte for mange år siden, mener leder ved Rjukan fjellstue, tungtvanns-eksperten Tor Nicolaysen.

Barnebarn gikk for to år siden

Men Nicolaysen kommer på noen som har forsøkt å følge nøyaktig i tungtvannsheltenes skispor: To av barnebarna til Fredrik Kayser, en av de fem skiheltene, for to år siden.

- Jeg hadde alltid drømt om å ta turen. Det var en fascinerende, lang tur. Bestefar var ikke glad i å fremheve det han var med på under krigen. Han mente mange andre ofret mer og gjennomgikk verre ting, forteller Eyvind Kayser (30) fra Bergen.

  • Vidda er for voksne helter: Slik gikk det da vi fulgte tungtvannheltenes skispor

- Har gjort turen til en bagatell

Fredrik Kayser sluttet ikke å gå på langtur etter ferden i 1943. Tvert imot var skiinteressen stor hele livet. Her er tungvannshelten på Hellevassbu på Hardangervidda i en alder av 70 år. Foto: Privat

I bestefarens beskjedne friluftsånd, la han og lillebror Torbjørn ut på den lange ekspedisjonen, helt uten oppstuss eller avskjed, rett før jul i 2012. Men selv om bestefar Fredrik sjelden snakket om den lange marsjen mot friheten, synes barnebarna at Sverige-turen er kommet litt i skyggen under all tungtvannsoppstyret i vinter. — I mange sammenhenger virker det som turen var noe de bare gjorde etter at de var ferdige på Rjukan. Også i TV-serien var det som en bagatell. – Nå går vi til Sverige: En tur på 18 -19 dager nesten uten mat, sier Eyvind.

Intens opplevelse

— Å fortelle i detalj om denne vinterturen vil føre for langt. Vi opplevde jo alt, så intenst at selv i dag er enkelthetene så levende at det blir verre å begrense seg enn det var å holde kursen underveis, skrev Rønneberg i 1970.

Kayser sr., Rønneberg, Idland, Storhaug og Strømsheim gikk i full uniform, men hadde ordre om å unngå folk. De gikk i fjellet på dagtid, mens de snek seg gjennom dalsøkk, over veier og elver i stummende mørke. De sov ute eller brøt seg inn i hytter og seterbygg. De gikk raskt tom for mat, tråkket seg gjennomvåte i råtten snø og ålet seg over dårlig elveis. Og de ante ikke om tyskerne var på sporet av dem.

Saken fortsetter etter det interaktive kartet.

Annerledes å gå 70 år etter

— Vi gikk jo til køys i gangklærne. Støvler og gamasjer fulgte med ned i posen, ellers ville det være uråd å få dem på seg igjen om morgenen. Snø og is smeltet av kroppsvarmen, fordampet og slo seg som rim og is utenpå posen – som i neste omgang ble rullet sammen, uten lufting, forteller Rønneberg. Men været var strålende nesten hele veien.

— Jeg tror det var et slit, men det var samtidig en gjeng kamerater, gode skiløpere som hjalp hverandre. Vi hadde jo en helt annen tur. Vi krysset broer i stedet for elver. Forskjellen gjorde at vi fikk en kortere tur – vi kunne krysse daler midt på dagen. De måtte bære tunge våpen, utstyr og mat. Vi hadde lette gore tex-klær og hadde lagt ut depoter med mat på forhånd, forteller Kayser. Barnebarna brukte like mange dager som sabotørene, men dro fordel av preparerte løyper og moderne hodelykter.

Julen 2012 bestemte Eyvind Kayser og hans bror Torbjørn seg for å gå samme rute som farfaren gikk fra Rjukan til Sverige. Julaften ble en tøff turdag, med halvmeter knusktørr løssnø. Foto: Privat

Slet med hovne bein— Vi hadde litt andre dagsetapper, og brukte lengre tid på Hardangervidda fordi det var så enormt mye snø. Men formen ble veldig bra underveis. Det eneste vi slet litt med var hovne bein. Det ble lange dagsmarsjer, etappene varierte fra 12–16 timer.

- Vi hadde uansett en annen tur enn bestefar. Vi kunne gå i mørket, med lykt, vi hadde ingen ting å bekymre oss for og ble invitert inn på kaffe av folk underveis. Turen var kjempefin.

De unge karene bodde på turisthytter, ordnet privat overnatting i hytter eller sov i telt. Men også glassfibergjengen måtte slite.

- Sveiset sammen som familie

— Den verste fortvilelsen kom da vi famlet rundt i tett skog og prøvde å finne veien ut. Noen dager var det så vidt vi kom oss fremover, måtte bøye oss under greiner og stampet i løssnø og dårlig vær. Vi gikk seks kilometer på seks timer. Det var en psykisk påkjenning å føle at du ikke kommer av flekken.

- Hvordan sto det til med søskenkjærligheten etter en så lang tur sammen?

- Det gikk over all forventning. Mye takket være at min bror er tålmodig. Det er et kjempeminne, vi ble sveiset sammen, både Torbjørn, min far og jeg. Men det går ikke å sette dette opp mot det bestefar gjorde. Det var fysisk tungt også for oss, men det har mye å si at vi kunne spise nok mat hele tiden, selv om vi også gikk ned i vekt.

- Morgenene finest

Soloppgang på Hardangervidda. Brødrene brukte lengre tid enn bestefaren over vidda på grunn av mye løssnø.

— Hva var det fineste på turen?

- Generelt sett hver morgen og soloppgangene. Med utsikt i soloppgangen var flott. Da vi gikk ned fra Hardangervidda og fikk utsikt østover. På julaften var vi så heldige å bli invitert inn av dem som driver Aurdal fjordcamping.

Endelig fremme! Barnebarna Kayser er kommet til svenskegrensen. De brukte 18 dager, like lang tid som bestefaren. Foto: Privat

Faren deres var med på de første etappene over vidda – og familien kom brødrene i møte da de skulle gå den siste kneika inn over grensen.

Drømte om tørre gater og blomser

Noen av Tungtvanns-sabotørene fra Kompani Linge tilbake på gamle tomter i 1990. Her er Fredrik Kayser (med ring rundt) sammen med (bak fra v) Knut Lier Hansen, Arne Kjelstrup, Rolf Sørlieog Hans Storhaug. Foran fra v: Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim og Claus Helberg. Foto: Bjørn Berg/Scanpix

For bestefaren og kameratene 70 år tidligere ble også stemningen bedre selv om de slet seg inn i de trauste skogene østpå.Om siste natt på norsk jord skriver Rønneberg:

— 18. mars 1943 redde vi vår siste barseng. 30 dager og netter hadde vår uvanlige vinterferie vart. Vi sovnet slitne i skjæret fra et blafrende bål – det første vi hadde tent ute på hele turen. Og drømte om tørre gater og blomstrende påskeliljer i Hyde Park i London.

Eyvind (30) og Torbjørn (26) Kayser foran minnesmerket på Vemork, der bestefaren er risset inn som en av sabotørheltene. Foto: Privat

Elvekryssing hvor deler av elven hadde tatt veien oppå isen. Det ble virkelig is i rubben. Da de kom over måtte de skrape vekk kjempeklabber. Foto: Privat

Les mer om

  1. Hardangervidda
  2. Kampen om tungtvannet
  3. Fjell
  4. Joachim Rønneberg
  5. Telemark
  6. Snø
  7. Tur

Relevante artikler

  1. NORGE

    Krigsveteranen Joachim Rønneberg (99) er død

  2. NORGE

    Den siste sabotøren er død

  3. NORGE

    Vinteren er kommet: Her var det 21,4 minusgrader i natt

  4. NORGE

    Snøen kommer til Østlandet til uken – skift til vinterdekk nå

  5. NORGE

    Større skred fra Mannen natt til tirsdag

  6. NORGE

    Aftenpostens siste intervju med Rønneberg: – Vi må alltid ha et sterkt forsvar, uavhengig av skiftende trusselbilder