Norge

Krever mer av Antarktis

I dag er Antarktis-traktaten 50 år. Samtidig har Norge lagt inn krav til kontinentalsokkel utenfor Dronning Maud Land.

Iskanten i Dronning Maud Land. Foto: OLE MAGNUS RAPP

  • Ole Magnus Rapp

I Antarktis pågår det nå en synlig posisjonering med forskning, turisme, fangst og polferder.

Stadig flere kaster sine øyne mot de jomfruelige områder helt sør. Interessen for Antarktis vokser, og det er mer enn klima som engasjerer, også for Norge. I tillegg til den økonomiske sonen på 200 nautiske mil, mener Norge at geologiske forhold gjør at vi «eier» enorme arealer med havbunn. Her er fisk, hval og krill, muligens også olje, gass og mineraler.

Kontinentalkrav.

Alle kyststater har rett til å innføre enn 200 mils (ca. 370 km) økonomisk sone til havs. I tillegg kan man gjøre krav på ytterligere kontinentalsokkel om geologien i den videre havbunnen kan knyttes til områder innenfor 200 mils-sonen. Derfor strides for eksempel Danmark og Russland nå om hvem som skal «eie» Nordpolen, siden geologien fra nordspissen av Grønland fortsetter nordover forbi polpunktet, og sørover mot Russland.

I Antarktis har Norge nå trukket grensen for sin økonomiske sone, dette er et havområde på ca. 740000 kvadratkilometer. I tillegg er det lagt inn krav i FN på ytterligere kontinentalsokkel utenfor denne sonen.

Omstridt

46 nasjoner har til nå undertegnet Antarktis-traktaten. Kort sagt er man enige om at man er uenige. At Norge og seks andre land har tatt hvert sitt «kakestykke», er omstridt. Samtidig er man enige om å la situasjonen være slik den er. Det skal uansett ikke tillates industri eller militære anlegg i Antarktis. Det enorme kontinentet er forbeholdt fred og forskning.

Men som kravhaverland og eier av en drøyt 2000 kilometer lang kystlinje har Norge også rettigheter. FN vil at alle kystnasjoner skal ha grenser for sin kontinentalsokkel. Derfor har det pågått en intens kartlegging utenfor Dronning Maud Land. Dette er jomfruelige områder som blir stadig mer attraktive blant annet for oljeselskapene, og for dem som jakter på råstoff til ny medisin.

Inntil videre er oljeboring og seismikk forbudt sør for 60 grader i Sørishavet. En miljøprotokoll fra 1991 regulerer dette. Forbudet mot mineralutvinning står også, men traktatlandene er forberedt på debatt rundt dette.

Foto: Junge, Heiko

Den første norske oljeindustrien startet faktisk her. For drøyt 100 år siden var Norge stor på hvalfangst i Sørishavet. Flere titall hvalbåter dro sørover og forsynte seg grovt av de største hvalartene. Store hvalkokerier ble bygd og sendt sørover. Hundrevis av menn deltok. Både norsk skipsbygging og oljenæring, basert på hvalolje, fikk en sterk oppblomstring. Oljeindustrien i sør opphørte i 1967, omtrent samtidig som det ble funnet olje under havet i Nordsjøen.

Annekterte land

–Norge har levert inn sitt krav på kontinentalsokkel til FN. Men i tråd med praksisen i Antarktis har vi bedt om at kravet ikke blir behandlet ennå, sier polarrådgiver Karsten Klepsvik i Utenriksdepartementet.

Like beskjeden var man ikke i 1939, da regjeringen i et hastevedtak annekterte Dronning Maud Land, et område på ca. 2,8 millioner kvadratkilometer, samt Bouvetøya og Peter Is Øy. Norge hadde hørt rykter om at en tysk ekspedisjon var underveis for å gjøre krav på dette stykket av Antarktis. Tyskerne kom frem noen dager for sent.

–Hadde Tyskland vunnet annen verdenskrig, ville de nok vunnet frem også i Antarktis. Men slik ble det ikke, sier Karsten Klepsvik.

Norske myndigheter liker å vise tilstedeværelse på Sydpol-kontinentet. Man må foreta seg noe for å kunne stå på sitt krav.

For tiden pågår en stor forskningsekspedisjon for å undersøke iskanten ved Dronning Maud Land, i fjor undersøkte forskere fra Norsk Polarinstitutt sammen med amerikanske kolleger innlandsisen mellom Troll-stasjonen og Sydpolen. Her kartla man blant annet enorme innsjøer under to til tre kilometer med is.

Forskningsstasjonen Troll er nå bemannet året rundt, og like ved er en av verdens lengste flystriper anlagt på blåisen.

Hurtigruten viser også tydelig norsk tilstedeværelse med sine cruise mellom Ushuaia i Argentina og Antarktis-halvøya. Her besøkes gamle norske fangststasjoner, og turistene får høre om norske polare bragder.

Også Aker Biomarine deltar i norsk posisjonering med sin fangst av krill, riktignok like utenfor grensen for Antarktis.

Foto: NTB

100-årsmarkering

  1. desember 2011 er det hundre år siden Roald Amundsen og hans fire medarbeidere kom først frem til Sydpolen. Også dette skal markeres kraftig med norske farger. Blant annet planlegger polfarer Børge Ousland og direktør Jan-Gunnar Winther ved Norsk Polarinstitutt å gjenta Amundsens sørpolsferd sammen.

–Tidligere, spesielt på 1930-tallet, posisjonerte vi oss i Antarktis. Nå er det i norsk nasjonal interesse å markere oss, samt stå på våre krav i sør. Vi har et historisk ansvar som aktør der i over 100 år, sier UDs polarrådgiver.

Driften av den norske biten av Antarktis koster staten 30-40 millioner kroner i året, avhengig av forskernes aktiviteter.

Mens området lenge har vært en utgiftspost, begynner nå pengestrømmen å gå motsatt vei. Kongsberg-gruppen tar ned satellittdata ved Troll, og kan tilby kundene enda ferskere bilder. Hurtigruten ser profitt i et sterkt voksende cruisemarked, og har satt inn sitt ekspedisjonsskip «Fram». Flere norske rederier vurderer nå å delta i krillfangsten i tillegg til Aker. I perioder har norske fiskebåter også fanget tannfisk. I all stillhet tar forskningsskip prøver av organismer på havbunnen for å finne motstandsstoffer som kan gi ny medisin.

Foto: Ukjent

–Vi er opptatt av at Norge driver solide virksomheter som følger gode miljømessige standarder, sier Birgit Njåstad. Hun leder miljøforvaltningsseksjonen ved Norsk Polarinstitutt. Sammen med Karsten Klepsvik representerer hun Norge i de fleste fora som har med Antarktis og aktiviteten der å gjøre.

Hun påpeker at norske forskere også deltar aktivt for å synliggjøre Norge.

–Forskere bidrar med å øke forståelsen for det globale systemet, sier Njåstad. Forskning på klima står sentralt, og de enorme ismassene er en joker i den globale oppvarmingen. Om all isen smelter, vil havet stige med ca. 70 meter. Ja, om bare 1 prosent av ismassene smelter, får det konsekvenser.

Med økt turisme øker også behovet for en redningstjeneste. Om et skip havarerer, er man avhengig av at et annet skip er innen rekkevidde. Når isen smelter, også nye farvann for skip, og mange ønsker å komme seg lengst mulig mot sør.

–Dette med mangel på redningstjeneste er blant de viktigste utfordringene med Antarktis akkurat nå. Det har vært skip med 3000 passasjerer der sør, og senest i 2007 sank et turistskip. Heldigvis gikk det bra med alle om bord, sier Birgit Njåstad.