Havbunnens metaller kan bli vårt nye oljeeventyr

Verdier for milliarder ligger klare for høsting på havbunnen utenfor Norge.

I april møtes internasjonale forskere, politikere og industriledere i Norge for å diskutere metallforekomstene som ligger på store havdyp i Atlanterhavet. Vertskap er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Norges geologiske undersøkelse (NGU) i Trondheim.

Vertskapet er ikke tilfeldig.

NTNU har presentert beregninger som tilsier at det kan ligge metaller for over 1000 milliarder kroner innenfor norsk jurisdiksjon langs den midt-Atlantiske ryggen.– Og da snakker vi bare om det som ligger på— og i umiddelbar nærhet til havbunnen. Går man dypere ned i havbunnen, dreier det seg antagelig om langt større verdier, sier førsteamanuensis Steinar Ellefmo ved NTNU til Aftenposten.

Havet et skattekammer

Norge er bortskjemt når det gjelder å hente opp verdier fra havet. I alle tider har fisket langs kysten vår hatt stor betydning både for den enkelte fiskers matauk, men også for nasjonens økonomi.

I 1966 begynte formelt de første prøveboringene etter olje i Nordsjøen, og det første drivverdige funnet ble gjort i desember 1969 – etter nesten 40 boringer. Siden da er det ene store funnet etter det andre blitt til det som rett og slett er karakterisert som et «oljeeventyr».

Men alle eventyr har en ende, selv om ny teknologi støtt og stadig har skjøvet «snipp-snapp-snute» lenger inn i fremtiden.

Nå kan vi stå overfor et nytt eventyr – utvinning av metallene på havbunnen.

Black smokersI 1977 oppdaget havforskeren Robert Ballard noen merkelige fenomener på mer enn 2000 meters dyp i farvannet ved Galápagos. Ut av vinduene i dykkerfartøyet «Alvin» så han noe som lignet på naturlige skorsteiner på bunnen. Ut av skorsteinene kom det svart røyk og varmt vann. Han kalte det «black smokers».

Disse hydrotermale skorsteinene er bygget opp av mineraler som blir utfelt når varmt vann møter det kalde sjøvannet. Det varme vannet er havvann som har trengt ned i jordens indre gjennom sprekker som har oppstått på grunn av vulkansk aktivitet. Der nede blir vannet varmet opp til flere hundre grader før det stiger opp igjen og spys ut gjennom skorsteinene.

Prosessen er, bokstavelig talt, gull verd!

«Metallfabrikk»

Når det oppvarmede havvannet stiger opp gjennom grunnen, trekker det ut metaller og mineraler på veien og bringer det med opp til havbunnen. I kontakt med det kalde vannet på havbunnen avsettes metallene gull, sølv, sink, bly, kobolt og kobber.

Det er den samme prosessen som dannet metallene vi har brutt opp fra gruvene i Sulitjelma, Røros og Kongsberg – for en gang lå også disse under vann.

– Og prosessen fortsetter mens vi sitter her og diskuterer den, sier Ellefmo.

AtlanterhavsryggenDet er først og fremst området mellom Jan Mayen og Svalbard som er av interesse for norsk malmutvinning. Området er en del av den såkalte Atlanterhavsryggen, eller Den midtatlantiske rygg, en fjellkjede hvis dannelse startet for rundt 55 millioner år siden og som utvikles fortsatt og får avstanden mellom Europa/Afrika og Amerika til å øke med noen centimeter hvert år. Øya Jan Mayen er et resultat av vulkansk aktivitet i dette området – og det samme er de hydrotermale skorsteinene.

Metallene som føres opp fra grunnen har samlet seg på selve havbunnen gjennom mange millioner år. Mye kan nesten håves inn direkte fra havbunnen, men enda mer er etter hvert forsvunnet lenger ned i bunnen som følge av stadig nye lag av sedimenter gjennom årene. Og for å komme til dette må det bores.

Lar det seg utvinne?

Det er ikke altfor lenge siden de fleste ville benekte at det kunne være mulig å utvinne olje fra havdypet og i arktiske forhold. Operatørene i Nordsjøen har bevist, ikke bare at det er mulig, men også at det lar seg gjøre å sitte igjen med eventyrlige inntekter. En stadig forbedret teknologi har også økt andelen olje og gass som kan utvinnes fra et felt.

Håpet er at det samme vil være tilfelle når det gjelder å drive ut malmforekomstene på havbunnen.

– Det krever geologisk nytenkning, men det er også en teknologisk utfordring, sier Ellefmo.

Metallene – det synes å være mest av kobber og sink – ligger på ned til 4000 meters dyp i det norske området. Antagelig er det mest praktisk å knuse malmen på havbunnen og så pumpe den opp til overflaten. Teknologien for å få til dette finnes foreløpig ikke.

I dag kan vi ikke gi noe sikkert svar på om dette er økonomisk drivverdig, og jeg tror vi snakker om en halv generasjon før eventuell drift kan komme i gang, mener Ellefmo.

Europeisk samarbeide

Både NTNU i Trondheim og Universitetet i Bergen (UiB) deltar i europeiske forskningsprosjekter for å studere økosystemene i de vulkanske sonene på havbunnen. UiB er i ferd med å kjøpe inn en rover – et fjernstyrt undervannsfartøy – som skal kunne operere på dyp mellom 4000 og 6000 meter. Universitetet vil også etablere et senter for dypmarin forskning.

I april samles internasjonale forskere, politikere og næringsliv til et arbeidsmøte i Trondheim. På agendaen står nettopp ressursene på Atlanterhavsryggen. Så legger forskerne ut på et nytt tokt til området mellom Jan Mayen og Svalbard i juli måned.

I tillegg opprettes det et EU-prosjekt, «Blue Mining», som skal fokusere mer på selve de tekniske utfordringene man står overfor når det gjelder å utvinne mineraler fra havbunnen. Steinar Ellefmo blir en av flere forskere som vil engasjere seg her. Prosjektet har som mål å utvikle løsninger for en bærekraftig utnyttelse av dyphavsmalmer. NTNU skal bidra med testing av stigrør for vertikal transport av malmslurry, samt implementering av teknikker for innsamling og behandling av bilder for identifikasjon og karakterisering av havbunnsmalmer.

Solwara 1-prosjektetI Norge har NTNU, Statoil og Nordic Ocean Resources AS innledet et samarbeid om å utrede de mineralressursene langs Atlanterhavsryggen. Eventuell drift ligger et stykke inn i fremtiden.

Men et privat selskap har kommet langt når det gjelder å forberede utvinning av metaller på havbunnen. Canadiske Nautilus Minerals med base i Toronto sto allerede på tampen av fjoråret klar til å starte utvinning av kobber og gull ved Papua Ny-Guinea i Stillehavet nord for Australia. Her vil selskapet bruke et spesialskip for å foreta drift fra et felt på 1600 meters dyp. En fjernkontrollert «grabb» vil samle malm fra bunnen. Dette vil bli pumpet opp til overflatefartøyet. Deretter vil det bli fraktet inn til et smelteanlegg i Kina.

Prosjektet har fått navnet Solwara 1. Prosjektet er imidlertid satt på vent i påvente av et avtaleverk med Papua Ny-Guinea.

Ifølge hjemmesidene til Nautilus Minerals planlegger selskapet også drift av områder ved Fiji, Tonga, Solomonøyene, Vanuatu og ved New Zealand.