«Det korsikanske uhyret har gått i land ved Golfe Juan» , var overskriften i den franske avisen Le Moniteur Universel 10. mars 1815.

Nyhetene reiste ikke like fort for 200 år siden. Det hadde Napoleon stor nytte av. Han rømte fra eksilet sitt på Elba 26. februar. 1. mars nådde han den franske kysten. Det tok fem dager fra Napoleon gikk i land til nyheten nådde Paris, og enda noen dager før han kom på forsiden av avisene.

Le Moniteur Universel var på mange måter «regjeringsorganet», og overskriftene gjennom mars 1815 er svært interessante med tanke på hvordan stemningen skiftet.

Napoleon i 1803, mens han var førstekonsul i Frankrike.
MALERI AV FRANCOIS GÉRARD/WIKIMEDIA COMMONS

Våren 1815 hadde Napoleon taperstempelet over hele seg. Han kom tilbake fra Moskva med en brøkdel av hæren sin etter felttoget i 1812. Utrolig nok klarte han å stable en ny, stor hær på bena, den ble knust av de allierte i 1814. Mannen som hadde vært Europas mektigste, ble degradert til fyrste over den lille øya Elba i Italia. Tilsynelatende tok han den nye jobben sin på alvor. Men han holdt god kontakt med gamlelandet og visste at misnøyen med den nye kong Ludvig XVIII (18.) var stigende. Han fikk inntrykk av at Frankrike lengtet etter ham.

Ingen prøvde å stanse ham

  1. februar 1815 var en nydelig solskinnssøndag. Offiserene som skulle passe på den tidligere keiseren, var på fastlandet. Ingen forsøkte å stanse Napoleon da han gikk om bord i «L'Inconstant». Han seilte mot Frankrike med flere skip og rundt 1000 mann. Napoleon lovet dem at de skulle nå Paris den 20. mars og ikke avfyre ett eneste skudd.

Disse vårdagene satt fortsatt verdens fremste diplomater i Wien og diskuterte hvordan de skulle rydde opp etter Napoleonskrigene. De ville tegne et nytt Europa, med en maktbalanse som skulle umuliggjøre en ny Napoleon.

Landingsstedet mellom Cannes og Antibes, lille Golfe Juan, var ikke tilfeldig valgt. Veien til Paris ville vært enklere opp Rhônedalen lenger vest. Men Napoleon visste at kongehuset sto sterkt der. Veien over de sørlige alpene og via Grenoble var vanskeligere, men tryggere. Nå er Route Napoleon, de 325 kilometerne fra kysten til Grenoble, godt merket og en flott sykkeltur gjennom fransk terreng og historie.

Ga seg uten kamp

Underveis sluttet stadig flere soldater seg til Napoleon. Ikke minst satset han på å rekruttere krigsfanger som akkurat hadde kommet hjem. Overalt hvor de kom, ga de lokale kommandantene seg uten kamp.

Mest dramatisk var det i Laffrey, ikke langt fra Grenoble. Kong Ludvig 18. sendte sitt femte regiment for å arrestere ham. Napoleon møtte dem, heiste revolusjonsflagget og spilte «La Marseillaise», nasjonalsangen. Han steg av hesten og gikk mot soldatene. Så åpnet han frakken sin:

— Om det er én soldat blant dere som vil drepe keiseren sin, så er jeg her!

Det var stille noen sekunder, før soldatene senket geværpipene, rev kongens symboler av uniformene sine og sluttet seg til keiseren.

Etterpå sa han om seg selv at han var en eventyrer på veien opp til Grenoble, men der ble han en fyrste.

«Monsteret har sovet i Grenoble» , skrev Moniteur Universel den 12. mars.

Da han våknet i Grenoble og marsjerte videre, var det med 8000 mann.

«Tyrannen har krysset Lyon» , var overskriften 13. mars.

Torsdag er det 200 år siden Napoleon flyktet fra Elba for å gjenerobre den franske tronen. Hvert år markerer amatørskuespillere landgangen hans mellom Antibes og Cannes i Frankrike.
GUNNAR KAGGE

Samme dag erklærte stormaktene at Napoleon var en fredløs. Dermed var det ikke bare snakk om at han måtte overbevise kongens styrker om at de burde desertere. Frankrike under Napoleon ville være i krig med resten av Europa.

Napoleon var avhengig av å verve flere soldater underveis. Det sier mye om mannens store utstråling at han klarte det. Les også: Laget den norske grunnloven uten kjennskap til verden rundt

Ønsket et enklere liv

Den tidligere keiserens marsj videre var som en snøball, hæren hans vokste dag for dag. Både på landet og i byene var det mange som fryktet at kongen i Paris ville ta fra dem rettighetene de hadde vunnet gjennom revolusjonen i 1789. Det visste Napoleon. Han delte ut løfter i øst og vest. Ikke minst lovet han at landet skulle styres med en grunnlov og at alle skulle få velge en nasjonalforsamling. Han skal ha sagt til nære medarbeidere at han begynte å eldes og at et enklere liv som konstitusjonell konge kanskje passet ham bedre.

«Bonaparte kjemper seg videre, men vil aldri nå Paris» , var overskriften i Moniteur Universel den 19. mars.

Dagen før hadde Michel Ney, en av den nye kongens viktigste militære rådgivere, meldt overgang til Napoleon. Han hadde først fortalt kongen at opprøreren skulle hentes tilbake til Paris i et jernbur. Men også Ney vurderte situasjonen nøkternt og kom til at hans hjerte lå hos sin tidligere keiser.

Da ga kongen opp, natten til 20. mars snek han seg ut bakveien fra slottet og flyktet til Belgia. Napoleon flyttet inn.

«Hans keiserlige og kongelige majestet kom i går til sitt slott ved Tuileriene hos sine lovlydige undersåtter» , var overskriften i Moniteur Universel den 22. mars.

Inne på slottet ryddet Napoleon kongens skrivebord for bibler og bønnebøker. Han hadde en stor jobb som måtte gjøres raskt. Armeen skulle mobiliseres. Landet måtte ha en ny regjering. Og han trengte penger. Det siste var det minste problemet. Riktignok forberedte han krig mot britene, men britiske banker i Amsterdam ville mer enn gjerne gi ham lån.

De neste månedene arbeidet han hardt. Løftet om en ny grunnlov ble holdt. Og han mobiliserte en ny hær.

Det siste nederlaget

Britenes general Wellington og Preussens Blücher mobiliserte også. Frankrike hadde mistet Belgia, dermed lå den gamle invasjonsveien til Paris åpen. Napoleon fryktet at fiendens hær ville vokse utover sommeren, han ville slå til først.

  1. juni sto det store slaget, ved Waterloo like utenfor Brussel. Napoleon var i kjempehumør om morgenen og lovet folkene sine at de skulle sove i Brussel neste natt, bare de fulgte ordrene hans.

Hertugen av Wellington sa etterpå at det var det jevneste slaget man kunne tenke seg, til tross for at han disponerte 118.000 soldater mot Napoleons 73.000.

Etter seieren fortsatte de allierte mot Paris. Den 24. juni abdiserte Napoleon for andre gang. Og nå var det endelig. Han ble ikke tilbudt noe fyrstedømme som trøst. I stedet ble han sendt til St. Helena i Atlanterhavet, omtrent så langt fra folk man kan komme.

Les også:

1814 dag for dag

Da Norge fikk svensk konge

Eidsvollsmennenes hus — se hvordan de bodde