I dag, 100 år etter, minnes de som ble drept i tragedien som rammet armenerne under første verdenskrig.

Mange kristne i USA, England og resten av Europa engasjerte seg sterkt i de kristne armenernes skjebne allerede fra de første forfølgelsene i 1896, og senere under den andre bølgen av forfølgelser fra 1909 og utover. Den norske kvinnen Bodil Biørn (1871-1960) fra Kragerø var en av dem. Hun viet sitt liv og arbeid til armenernes situasjon og sørget for at verden fikk vite om det som skjedde.

— Jeg har vært med å se alt det frykteligste som tenkes, skrev Biørn i sin dagbok.

Med i illegalt nettverk

I Riksarkivet er hennes fotografier fra Armenia samlet i arkivet etter organisasjonen Kvinnelige Misjonsarbeidere. Med ord og bilder formidlet hun hjem til Norge det hun opplevde – til tross for at hun måtte være forsiktig med hva hun publiserte av frykt for represalier.

Dette bildet er fra poliklinikken i Musch. Kvinnen til høyre er Bodil Bjørn. Hun var sykepleier, men i praksis også lege og jordmor i tillegg til å være misjonær.
RIKSARKIVET

— Bodil Biørn fulgte sitt kall og brukte sine evner, utdanning og yrkesliv i armenske samfunn – til tider under de mest ekstreme forhold, skriver historiker Inger Marie Okkenhaug om henne. Professoren ved Høgskulen i Volda har skrevet flere artikler om Bjørn og arbeider nå med en bok om henne, basert blant annet på mange av Bjørns brev. Kildene kan fortelle at hun ikke bare drev med ren misjonærvirksomhet.

2404armenia-RJqV1aIO3w.jpg

— Under første verdenskrig var hun, sammen med danske og svenske kolleger, en del av et illegalt nettverk av armenske motstandsfolk og vestlige sympatisører, forteller Okkenhaug.

Hele byer ble utradert

Bodil Biørn vokste opp – som en av 11 søsken – i en velstående skipsrederfamilie. 25 år gammel opplevde hun en religiøs vekkelse, ble frelst og bestemte seg for å arbeide blant fattige og lidende mennesker. Hun ble utdannet sykepleier ved Diakonissesykehuset i Oslo, og i 1903 fikk hun kontakt med organisasjonen Kvinnelige Misjonsarbeidere (KMA) og begynte på deres Misjonsskole i København.

I 1905 reiste Biørn til byen Mezereh (nå Elazig) for å arbeide for det tyske selskapet Deutscher Hülfsbund, støttet av norsk KMA. I årene som fulgte ble nødhjelp og barnehjemsdrift i Armenia – og blant fordrevne armenere i Syria og andre områder – en viktig oppgave for henne. Hun var i praksis lege, sykepleier og jordmor i tillegg til å være misjonær.

Biørn fotograferte mange av dem hun traff i Armenia. Bildene tilhører nå Riksarkivet. Tekstene til bildene under er hennes egne.

Høsten 1907 ble hun beordret til Musch. Her ble hun i mange år og var sammen med sin svenske kollega Alma Johansson de eneste vestlige vitnene til massakren i byen i 1915. Den armenske delen av byen, hvor misjonærene bodde, ble utradert. I løpet av krigsårene frem til 1918 skulle minst én million armenere miste livet, og mesteparten av den armenske kulturen på det tyrkiske fastlandet ble tilintetgjort. Biørn skrev senere om disse krigsopplevelsene:«Hele den armenske del av byen, hvor over 10.000 mennesker bodde, ble lagt i ruiner. Det var den varmeste tid paa aaret, heden og lugten fra de brædende huse og alle de indebrændte og dræpte, var næsten uutholdelig ... Jeg havde slet ingen angst, mei syntes det intet gjorde, om jeg ble skudt».

Beordret til å flytte

Bakteppet var dette: De radikale ungtyrkerne hadde kommet til makten ved revolusjon i 1908. I årene som fulgte var landet preget av streiker, uro og oppløsningstendenser – og krig. For de radikale tyrkiske nasjonalistene ble de kristne minoritetene syndebukker, og særlig var armenerne utsatt. Ungtyrkerne så på islam som limet i samfunnsbyggingen.

I 1915 beordret den tyrkiske regjeringen armenerne til å flytte fra sine hjem og dra sørover til noen ørkenområder. Avgjørelsen var ment som en kollektiv straff for kontakten den tyrkiske regjeringen hevdet at armenerne hadde hatt med Russland – på det tidspunktet Tyrkias fiende.

Den tyrkiske regjeringen tvangsforflyttet armenerne sørover mot ørkenområdene. Menn ble skutt, kvinner, barn og eldre ble sendt på en vandring som det er anslått at bare én av fem overlevde. Bodil Biørns tekst til bildet er: «De hungrende og døende barn på gaten i den Armenske republikk».
RIKSARKIVET

Tvangsforflyttingen ble åsted for store massakre. Hele byer ble nærmest utslettet. Først ble voksne menn og eldre gutter skilt ut og skutt. Kvinner, barn og eldre menn ble sendt ut på en lang vandring sørover. Her ble mange utsatt for angrep og overgrep. Barn ble bortført. Det er blitt anslått at bare én av fem overlevde marsjen.Totalt døde rundt én million armenere i skyggen av første verdenskrig, i det som er dagens Tyrkia.

Les også: Nye broer over stengt grense

Ingen norsk deltagelse

Tyrkia aksepterer ikke betegnelsen folkemord på tragedien som rammet armenerne under første verdenskrig, 22 land gjør det. Men Norge gjør det ikke og viser sin holdning ved at ingen norske politikere deltar ved minnemarkeringen i Armenias hovedstad Jerevan i dag.

— Dette er ikke kontroversielt i historiske miljøer eller tverrfaglige forskningsmiljøer. Det som skjedde i Armenia i 1915 og 1916 kvalifiserer til betegnelsen folkemord på lik linje med holocaust og drapene i Rwanda. Men det er kontroversielt for tyrkerne og er fortsatt viktig i dagens politiske agenda. Det er et svært stolt, heltemodig og nasjonalistisk land. Hvis de erkjente at det var begått folkemord mot armenere, ville hele Tyrkias historie måtte bli skrevet om, sier historiker Bård Larsen i Civita. Han har skrevet masteroppgave om folkemordet på armenerne.Han mener det er skivebom å snakke om forsoning når det gjelder forholdet mellom Armenia og Tyrkia. Det er også svært vanskelig å snakke om forsoning – for at dét skal være mulig, må begge parter erkjenne at det er begått overgrep og urett. Så lenge Tyrkia ikke aksepterer at det er begått overgrep mot armenere, er det ikke mulig å tenke på forsoning.

Nei til alternativ markering

For å demonstrere sin boikott av minnemarkeringen i Jerevan i dag, inviterte tidligere statsminister, nå Tyrkias president Resep Tayyip Erodgan til en annen internasjonal minnemarkering i dag. Den skulle markere den fatale landgangen i Gallipoli sør i Tyrkia, der 140.000 allierte soldater og over 250.000 tyrkere døde. Men det internasjonale samfunnet sa nei takk til denne minnemarkeringen, selv om det var her soldater fra Australia, India og New Zealand hadde sine største tap under krigen.

— Tyrkerne fornekter ikke at mange armenere døde, men legger vekt på at mange andre – tyrkere, assyrere og kaldeere – døde på grunn av folkeforflytninger og deportasjoner under første verdenskrig, sier Bård Larsen.

Les også:

Paven omtaler drapene på armenere som «folkemord»

Hva kan Norge lære av Armenia?