Hansen får jobben fremfor Ahmed
Jobbsøkere med et utenlandsklingende navn har 25 prosent mindre sjanse til å bli innkalt til jobbintervju enn søkere med et norsk navn. Edward Jada fra Uganda, som har to mastergrader, brukte 20 år på å få jobb.
— Jeg skrev masse søknader, men fikk aldri noe svar, sier Edward Jada.
Det har lenge vært grunn til å tro at jobbsøkere i Norge blir diskriminert kun på bakgrunn av at de har et utenlandskklingende navn, men frem til nå er det ikke gjort noen store forskningsprosjekter som kan dokumentere påstanden.
Nå slår en større norsk forskningsrapport fast at diskriminering er tilfellet. Forskerne Jon Rogstad og Arnfinn H. Midtbøen fikk for to år siden tillatelse til å sende ut 1800 parvise, fiktive jobbsøknader til reelle stillingsutlysninger.
De to søknadene er helt like i forhold til språkføring, utdannelse og arbeidserfaring, men skiller seg fra hverandre ved at navntrekket signaliserer at de to søkerne har henholdsvis etnisk majoritets- og minoritetsbakgrunn.
Resultatene som presenteres tirsdag viser at Saera Rashid og Kamran Ahmad har 25 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til jobbintervju enn Ida Johansen og Andreas Hansen.
- Ble aldri innkalt
Edward Jada kom til Norge i 1991, har siden tatt to mastergrader og anslår at han har skrevet i underkant av 200 jobbsøknader. Etter den første mastergraden i økonomi og ledelse fikk han ikke relevant jobb. Han fortsatte derfor med en master i utviklingsledelse for å kunne få en jobb i utlandet, siden norske arbeidsgivere tydeligvis ikke ville ha han.
- Stort sett søkte jeg på jobber jeg var følte jeg var kvalifisert for, men ble aldri innkalt til intervju, selv etter to mastergrader. Jeg har bodd i Kristiansand i mange år og ganske kjent med folk, men når det gjaldt jobb møtte jeg alltid veggen, sier han til Aftenposten.no.
— Navnet gjør en med en gang oppmerksom på at jeg er innvandrer. Navnet gjør at en ikke tenker på innholdet. Jeg spurte meg hvorfor. Kunne det være fordømmelse? Var de redd for at jeg en innvandrer med bedre utdanningsbakgrunn skulle true deres posisjon, spør han.
Han fikk seg riktignok et et to års engasjement Utenriksdepartementet på Sri Lanka og trodde denne erfaringen skulle hjelpe han med å finne jobb i Norge. Der tok han feil.
Mer diskriminering i privat sektor
At det skjer diskriminering i forbindelse med ansettelser, er ikke overraskende i seg selv, mener forsker Rogstad. Men han synes det er overraskende at forskjellene mellom offentlig og privat sektorer er så markante.
Blant søknadene som ble sendt til offentlig sektor er diskrimineringsraten 10 prosent, mens den er 35 prosent i privat sektor.
— Det er et viktig funn at det er så stor forskjell mellom offentlig og privat sektor. Mye av forklaringen ligger i at det i større grad brukes skjønn i utvelgelsen av kandidater i privat sektor. Det ser ut til å gjøre etnisk bakgrunn til en faktor av større betydning enn i stillinger med klart definerte krav til ansettelse, slik man oftere ser i offentlig sektor, sier Rogstad til Aftenposten.no.
Menn og kvinner
Rapporten viser også at menn med et utenlandsk navn er mer utsatt for diskriminering enn kvinner. Dette kan ifølge forskerne ha sammenheng med at det er flere menn som jobber i privat sektor, der det er større rom for skjønnsutøvelse.
— De store forskjellene mellom kvinner og menn og mellom offentlig og privat sektor, kan derfor være et uttrykk for at uklare utdanningskrav gir mer rom for skjønnsutøvelse, noe som igjen kan gjøre etnisk bakgrunn til en faktor av større betydning, sier Rognstad.
Han understreker at søknadene fra personene med minoritetsbakgrunn signaliserer at de er født og oppvokst i Norge, eller i det minste kom til landet i ung alder.
Stereotyper og usikkerhet
Som del av studien gjennomførte forskerne 42 dybdeintervjuer av arbeidsgivere som valgte de to med norskklingende navnene fremfor søkerne med utenlandske navn.
Ny undersøkelse: Dobbelt så tøft for innvandrere på jobbjakt
Rogstad forteller at intervjuene med arbeidsgiverne viser en stor bredde av årsaker til resultatene. — Diskrimineringen som dokumenteres må forklares med en kombinasjon av arbeidsgiveres varierende kjennskap til etniske minoriteter, tidligere negative erfaringer, etniske stereotypier, og en usikkerhet i møte med jobbsøkere med utenlandske navn, sier Rogstad.
Mener de gjør en god jobb
Rogstad understreker at det ikke er snakk om arbeidsgivere som er rasistiske eller ikke ønsker å ansette personer med utenlandske navn.
— Intervjuene viste at arbeidsgiverne selv mente at de tar mangfold på alvor og gjør en god jobb. Det er derfor en stor utfordring å gjøre arbeidsgivere bevisst på at de er ledd i kjeden som fører til systematisk forskjellsbehandling. For den enkelte arbeidsgiver oppleves dette bare som et enkelttilfelle, men når man gang på gang heller mot personer med norsk navn, så gir det i sum store forskjeller, sier Rogstad til Aftenposten.no.
Klarere plikt
Han tror ikke det er noen god løsning å regulere ansettelsesprosessene i privat sektor, men at det må brukes proaktive virkemidler.
- Arbeidsgivere må bevisstgjøres, ikke pålegges. Både offentlig og privat sektor er underlagt en aktivitets- og rapporteringsplikt av Likestillingsombudet. Men denne plikten er for lite kjent, og er ganske vag. Derfor bør den utvikles enda mer og bli bedre kjentblant arbeidsgivere, sier Rogstad.
Jada fikk til slutt sin første ”ordentlige ” jobb i Norge i fjor, som koordinator i Kirkens Bymisjon.
-Jeg ble overrasket over at jeg ble innkalt til intervju. Det hadde nesten blitt et rituale for meg å skrive søknader, men hadde fortsatt et håp om at én av tusen kanskje klarte å se mer på innholdet enn hva slags navn jeg hadde. Nå har jeg fast og relevant jobb, det hadde jeg ikke drømt om, sier han.
