Slik stakk politikerne av med nasjonalordet «dugnad»

I 2004 ble «dugnad» kåret til Norges nasjonalord. Siden er vi blitt invitert til nasjonal dugnad for elbiler, NRK-lisens, bompenger, norsk eggproduksjon og kutt i læreplaner.

Nordmenn stiller opp med rake i barnehagen og malerkost i borettslaget. Foreldre selger pølser på fotballkamp og rydder lopper for skolekorpset. Dugnad er så innarbeidet i kulturen at ordet kom på topp da NRK ba publikum kåre landets nasjonalord i 2004.

Vi bretter opp ermene og gjør en innsats, selv om lysten ikke er stor. Kanskje er motivasjonen at det er så flaut å la være. I beste fall lønnes vi med vafler, litt penere omgivelser og kanskje noen nye bekjente.

Det er stor avstand fra foreldre med trillebår til Venstre i Troms som forsvarer bompengeprosjekter med at det er en dugnad. Partilederen deres, kulturminister Trine Skei Grande (V), snakket nylig om betaling for NRK med Dagbladet: «Generelt er folk fornøyde med NRK. Derfor tror jeg de vil være med på dugnaden.»

Toppen av isfjellet

Bompenger og lisenskroner er bare toppen av isfjellet når maktpersoner innkaller til dugnad. Jonas Gahr Støre (Ap) ville ha en nasjonal dugnad for å sikre støtte til idrettsanlegg. Selskapet Eidsiva ber om en nasjonal dugnad for bredbånd til alle.

De siste par årene har politikere, interesseorganisasjoner og myndigheter invitert oss til nasjonal dugnad for friskere oppdrettslaks, kollektivtrafikk, norsk språk, et mer robust strømnett, småbutikkene, nasjonal eggproduksjon, å grave ut hjernemasse på hjortedyr, guider i turistnæringen, boligpolitikk, avgrense folkeveksten i Oslo og veldig mye mer.

Nasjonalordet får ny betydning

– Ordet har jo en veldig positiv klang, sier seniorrådgiver Dagfinn Rødningen i Språkrådet.

Han tror ikke det er tilfeldig at politikernes oppfordring til dugnad ofte knyttes sammen med «nasjonal».

– Da har man to positivt ladede ord. Derfor er det ikke så rart at de som vil oppnå ett eller annet, bruker slike ord, sier han.

Ifølge Norsk ordbok er dugnad «frivillig og vederlagsfri innsats (av naboer, foreningsmedlemmer e.l.) for å få utført et bestemt arbeid». Nynorskordboka er enig: «felles, gratis innsats for å gjere eit arbeid».

Rødningen mener det har vært en utvikling siden 1980-tallet da disse ordbøkene ble skrevet.

– Ser vi på Det norske akademis ordbok, som nylig er oppdatert, har de satt parentes rundt kostnadsfri, sier han.

Den oppdaterte definisjonen ser slik ut: «(kostnadsfri) utførelse av et (større) arbeid av (ofte praktisk) karakter ved at flere (især naboer, foreningsmedlemmer) går sammen om det.».

– Dette er et resultat av at språket utvikler seg, sier seniorrådgiveren.

– Derfor er det vanskelig å si at bruken av et ord er feil, det finnes mange eksempler på at ord endrer mening over tid.

Grande er dugnadsminister

Hurraord ligger lagelig til for bruk og misbruk. Politikere og interesseorganisasjoner inviterer oss til hundrevis av «nasjonale dugnader» hvert år. Kulturminister og venstreleder Trine Skei Grande er dugnadsmesteren. Som ansvarlig for idrett og kultur har hun mange av de tradisjonelle dugnadsmiljøene under sine vinger. Samtidig viser et søk i databasen Retriever at hun er av de aller mest aktive når det gjelder å bruke ordet dugnad.

Ikke bare NRK-lisensen er en dugnad. Da hun som kulturminister brukte 52 millioner skattekroner på at norsk litteratur skulle markedsføres på den store bokmessen i Frankfurt, var det også en dugnad.

Den samme Skei Grande har også tatt til orde for en europeisk dugnad for samordning av innsatsen for flyktninger og en nasjonal dugnad for å bekjempe utstøting fra arbeidslivet.

– I utgangspunktet er jeg enig med ordbokens definisjon av dugnad, sier kulturminister Trine Skei Grande.

– Men så hender det at vi bruker ord i overført betydning. Språket vårt blir fattigere om vi ikke gjør det, sier hun.

– Men NRK-lisensen eller partifellene dine som kaller bompenger en dugnad, hvor blir det av frivilligheten?

– Det handler om at man stiller opp for noe som er større enn seg selv. Også de som ikke bruker NRKs tjenester, skal være med å betale. Jeg tror de fleste venstrefolk kjenner seg igjen i den måten å bruke ordet dugnad på.

– Er «nasjonal» og «dugnad» god-ord som gir en varm følelse, og derfor et billig retorisk grep?

– Både ja og nei. Det gir en pekepinn om hva vi legger i prosjektene, at det for eksempel er institusjoner som går sammen og gjør mer enn det som forventes av dem.

Kulturministeren sier hun forstår spørsmålene, men spør tilbake:

– Hva annet skal vi kalle det da? Kanskje vi trenger et nytt ord?