Det begynte med Elvis Presley. Villstyringen fra Tennessee kom gjennom TV-en og traff den syv år gamle kroppen til Bruce Frederick Joseph Springsteen hjemme i Freehold, New Jersey, åtte mil sør for New York. Men som det barnet han var, forsto lille Bruce hverken rekkevidden eller kraften i det han opplevde.

Bråk med faren

Han vokste opp i et hjem uten platespiller og hadde et vanskelig forhold til faren Douglas, en bitter fabrikkarbeider. Far og sønn hadde mange konflikter.

— Jeg lurte alltid på hva han var så sint for hele tiden. Jeg var svært ung da jeg skjønte at jeg kom til å dø om jeg skulle fortsette å leve slik, fortalte han i 1981.

Bruce stakk hjemmefra når kranglene med faren ble for voldsomme. Men han slapp ikke unna. Faren satt på kjøkkenet og ventet på ham når han kom tilbake. Douglas Springsteen kom til å spille en sentral rolle i mange låter Bruce skrev senere, som «Independence Day», «My Hometown», «Factory», «My father’s House» og «Walk Like a Man».

I «Adam Raised a Cain» synger Bruce: «My daddy worked his whole life for nothing but the pain, now he walks these empty rooms looking for something to blame». I neste linje erkjenner han likevel at de er to alen av samme stykke: «You inherit the sins, you inherit the flames».

Den første gitaren

Sønnen skulle kanalisere sin uro på en langt mer fruktbar måte. Mens faren satt fast i sitt arbeiderklassefengsel, klarte Bruce å bryte ut. Ikke slik faren ville han skulle gjøre, ved å gå på universitetet, men ved å rømme vekk fra det.

— Til jeg var 13 år var kroppen min som død, og slik var hele livet mitt frem til da. Jeg fant ingen ting å holde fast ved eller noen sammenheng i noe før jeg fant denne rock & roll-greia og gitaren. Etter det spilte alt det andre ingen rolle lenger, sa han i 1978.

«Born to Run» ble Springsteens store gjennombrudd, selv om det først var med «The River» fem år senere at han gikk helt til topps på albumlisten i USA.

I begynnelsen av tenårene fikk Bruce Springsteen sin første gitar.— Jeg vokste opp i følelsesmessig isolasjon. Det var slik jeg lærte å spille gitar. Jeg satt på rommet mitt og spilte åtte timer om dagen, har han sagt.

Det første bandet

Faren hatet både gitaren og den nye hårlengden til sønnen. Men den langt mer elskelige moren Adele hadde radioen på. Derfra strømmet fortsatt Elvis, Roy Orbison og jentegrupper som The Ronettes, The Crystals og The Shirelles. Det var musikk med lange fangarmer og som fikk et ungt hjerte til å slå dobbelt.

Da han var 15, dukket The Beatles opp på TV-skjermen hans og fortalte ham at alt var mulig. Året etter, i 1965, befridde Bob Dylan hodet hans. Etter det visste Bruce Springsteen hva han skulle bruke livet sitt til. Han begynte så smått å kludre på egne tekster og låter, selv om hans første band, The Castiles, nesten bare spilte coverlåter. I begynnelsen sto han bare bakerst og spilte rytmegitar.

— Men snart fant jeg ut at dette var viktigere for meg enn for de andre i bandet, så jeg ble etterhvert lederen.

Little Steven

Omtrent samtidig som The Castiles ble dannet, traff han en liten, jevnaldrende fyr som het Steven Van Zandt, som fortsatt er venn, bandmedlem og musikalsk støttekontakt. Little Steven skulle de neste årene stort sett spille i rivaliserende band, men stakk også gitaren innom gruppene Bruce spilte i.

Bruce Springsteen med sin gode kompis Little Steven på scenen i The Carlton Theatre i Red Bank, New Jersey, to uker før berømmelsen eksploderte med førstesidene til Time og Newsweek.
GETTY IMAGES

Springsteen hatet skolen intenst i alle år. Han følte seg utenfor. I 1967 sluttet han på videregående. Siden så han seg ikke tilbake.«We learned more from a three minute record, baby, than we ever learned in school», sang han 17 år senere i «No Surrender», en låt om den dagen han snudde ryggen til skolebøkene og satset alt på drømmen om å skape noe eget med «these drums and these guitars». Han flakket mye rundt, inn til New York og tilbake igjen, var blakk og sov ute om nødvendig, men brydde seg ikke om narkotika eller å drikke seg full.

— Jeg stolte ikke på at jeg ville takle å miste kontrollen. Jeg hadde en frykt for mitt indre liv, sa Springsteen i 1996.

The Castiles spilte på skoledans, i bryllup, for speidere og brannmenn. Den unge Bruce lærte hva som fikk publikum til å tenne, og han var svært lærevillig. En av de første konsertene var på en stor campingplass. De spilte «Twist and shout» og Ray Charles- og Chuck Berry-låter i åtte-ni timer.

Alene i Asbury Park

Bandet holdt det gående til 1968, da han ble medlem av Earth, som spilte mye Jimi Hendrix. Året etter dannet han Child. Det samme året flyttet foreldrene til California sammen med Bruces to yngre søstre. Selv ble han igjen i New Jersey og flyttet ut til kysten til Asbury Park. Da var Child blitt til Steel Mill, et slags forstadium til E Street Band.

— Bruce skrev én sang om dagen. Det var vilt. Det ble slik at jeg gruet meg til å øve fordi jeg visste at det hele tiden var nye sanger å lære. Alle låtene er glemt nå. Bruce er en slik type som sier: «Å, det var i går» og så bare kaster alt sammen, fortalte bandmedlem Danny Fedirici, som spilte med Springsteen i 40 år, til forfatteren Clinton Heylin i hans biografi om Springsteen.

Bandet tok ikke av. De tjente ingen penger og var sultne døgnet rundt. Steel Mill strandet i 1971. Da begynte Bruce Springsteen å spille under eget navn, både sammen med forskjellige musikerkompiser og alene.

Underveis skrev han ustanselig låter. De fleste ble erstattet av nye før noen rakk å legge merke til dem. Andre levde videre som små biter i nye låtpuslespill. Tekstene var fulle av ord.

«Den nye Dylan»

Slitet i hel- og halvtomme klubber ga ham etterhvert scenerutine og et knippe låter han hadde tro på. I 1972 ble han kjent med Mike Appel, som ble hans manager. Like etter sto han på kontoret til plateselskapslegenden John Hammond, som hadde gitt platekontrakt til en helt usannsynlig rekke giganter i musikkhistorien, blant dem Count Basie, Billie Holiday, Aretha Franklin, Bob Dylan og Leonard Cohen.

Hammond var 61 år, men været likevel at den unge, smålurvete mannen som sang med kassegitar på kontoret hans representerte noe ekstraordinært. Bruce Springsteen ble hans siste store oppdagelse.

The Boss holder stilen. 66-åringen opptrer fortsatt med kassegitar, vest og slitte jeans.
BRAD BARKET/AP/NTB SCANPIX

Springsteens frodige og filmatiske fortellinger ga ham raskt klengenavnet «Den nye Dylan». Han var ikke alene om det. Dylan hadde i flere år nå vært fraværende fra konsertscenen og levert album som fikk kritikerne til å grine på nesa. I 1972 trodde mange at hans tid var over. Det ble jaktet på friskt blod. Da Springsteen første gang møtte Dylan i 1975, sa forbildet lakonisk:— Hei, jeg hører du er den nye meg.

Lag hitlåter!

Men Springsteen ville ikke være en kopimaskin. Han lette etter sin egen stemme. Han fant den ute i gatene, i de tidvis romantiske, men realistiske skildringene av det å være ung, kåt og rotløs i en storby. Bruce Springsteens enorme suksess er fundamentert på heimstaddiktning, noe han selv poengterte mer enn tydelig ved å kalle debutalbumet Greetings from Asbury Park og oppkalle bandet sitt etter gaten keyboardist David Sancious bodde i: E Street.

Debutalbumet ble til i et billig studio i New York på ettersommeren 1972. Både Hammond og Appel syntes Bruce skulle lage en akustisk soloplate, mens hovedpersonen selv insisterte på å ha med fullt band på innspillingene. De møttes på midten og planla en plate med fem låter med band og fem låter uten. Da han hørte resultatet, sendte imidlertid plateselskapet CBS’ øverste sjef, Clive Davis, Springsteen hjem med en krystallklar beskjed: Lag et par låter som kan bli hits! Låtskriveren kom kjapt tilbake med to fremtidige klassikere: «Blinded by the Light» og «Spririt in the Night». På dem fikk han også med en saksofonist han hadde oppdaget, Clarence Clemons. De to nye låtene fortrengte tre av viselåtene.

Bowie og Manfred Mann

Albumet ble møtt med velvilje av kritikerne, men solgte 25.000 eksemplarer det første året. Selv om Springsteen selv var overveldet over at så mange var interessert i hans musikk, var det temmelig stusslig i et land som da hadde 210 millioner innbyggere. Både «Spirit in the Night» og «Blinded by the Light» ble ignorert da de ble utgitt som singler, men sistnevnte beviste sin kommersielle appell da den toppet den amerikanske hitlisten i Manfred Mann’s Earth Bands versjon i 1977. David Bowie spilte inn to av låtene fra Greetings from Asbury Park umiddelbart etter utgivelsen, men lot innspillingene ligge uutgitt til 1990-tallet.

I et intervju med journalist Barbara Schoenweis i lokalavisen The Asbury Park Evening Press like etter at albumet var i butikkene, sa Springsteen:

— Å underskrive platekontrakt er som å trekke tenner. Du er ikke din egen sjef lenger. Men du kan alltids reise deg og forlate alt sammen. Hva kan de gjøre, saksøke skoene av meg? Jeg har ikke noe annet.

Blir The Boss

Men han hadde ikke tenkt å gi seg så lett. Springsteens strategi var å spille konserter som det ble snakket om etterpå. Hvis han bare fortsatte å gi maksimalt hver kveld på scenen, ville gjennomslaget før eller siden komme. Forutsetningen var et band som var virkelig bra. Ikke nødvendigvis som individuelle musikere, men som organisme. Springsteens mål var å kunne dirigere og diktere bandet slik hans store konsertforbilder James Brown og Otis Redding hadde gjort. Dette målrettede arbeidet ga ham klengenavnet The Boss, som han selv aldri har kunnet fordra.

Før han sommeren 1973 spilte inn sitt andre album, var det senere legendariske backingbandet E Street Band et faktum. Men da The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle var ferdig, hadde CBS mistet troen. Både Hammond og Davis hadde sluttet. Selskapet ga ut LP-en uten å markedsføre den. Først da anmelderne gikk av skaftet, gjorde de en innsats for å få den spilt på radioen.

«Springsteen har levert en ny merkestein, et hylende gledesmonster av en plate. Kan du forestille deg hvordan det tredje albumet hans kommer til å bli?» skrev New York Times i sin anmeldelse.

Kritikernes begeistring ga liten uttelling. Albumet solgte like dårlig som det forrige.

Enormt press

I 1974 hadde Bruce Springsteen gått av scenen klissbløt av svette i ni år. Han var i ferd med å bygge opp et ry som en eksepsjonell konsertartist, men bare blant kritikere og kjennere. Springsteen visste at CBS’ tålmodighet nærmet seg slutten og at han sannsynligvis bare hadde én sjanse til. Han måtte lage en plate som også ble omfavnet av platekjøperne.

Målet var å lage musikk som tangerte Elvis Presleys utlevering, Bob Dylans ordkraft, Roy Orbisons lidenskap og superprodusent Phil Spectors store, romantiske lyd på én gang. Ved å bygge på fortiden skulle han lage musikk for fremtiden.

Newsweek hadde et kritisk søkelys på fenomenet Bruce Springsteen, som var hausset opp av kritikerne, men fortsatt ikke kjent blant folk flest.

Innspillingen ble et helvete som varte over ett år. Det første halvåret brukte han bare på låten «Born to Run», som han til slutt var så lei at han holdt på å kaste den ut av albumet. Han jobbet dag og natt, spikket og flikket, skrev og forkastet, bygget opp og rev ned. Til slutt var han nærmest sinnsforvirret. Manager Mike Appel forteller i boken E Street Shuffle at Clarence Clemons måtte blåse i saksofonen i 16 sammenhengende timer mens Bruce sto over ham og dikterte hvordan han ville ha hver tone.— Mer varme, mer innlevelse! Jeg likte den tonen der, la oss jobbe med den, sa han som ikke likte å bli kalt The Boss. Slik ble soloen på «Jungleland» til.

Parallelt med studiojobbingen spilte Springsteen og bandet rundt i USA og testet de nye låtene på konsertpublikumet.

— Det var nærmest drepende. Det var inhumant. Jeg hatet det. Jeg kunne ikke fordra det. Det var den verste, hardeste, mest elendige opplevelse jeg noensinne har hatt, sa han om arbeidet med Born to Run til en svensk journalist i 1975.

Time forteller at Bruce Springsteen er en «glorifisert rennesteinsrotte fra en døende ferieby i New Jersey».

Asfalt og svetteMen resultatet var en plate som oppfylte de overmodige intensjonene. Born to Run handler om flukt og lengsel: «It’s a town full of losers, and I’m pulling out of here to win», synger han i den monumentale åpningslåten «Thunder Road». Albumet skildrer overgangen fra ungdoms— til voksenliv i en by der «the hungry and the hunted explode into rock and roll bands». Platen damper av asfalt og svette og er en feiring av ungdommelig overmot.

— Det er ikke en note eller en tekstlinje som ikke kommer fra noe som har hendt meg en eller annen gang, sa han etter utgivelsen.

Born to Run førte ham vekk fra New York og USA til London, Amsterdam og Stockholm. Konsertene var sensasjonelle.

— Jeg tar ikke et publikum som det vi hadde i går kveld for gitt. For hver slik konsert har det vært hundre andre kvelder hvor vi har spilt i små, tomme barer i Jersey, sa han i et svensk radiointervju.

Endelig stjerne

Bruce Springsteen skulle aldri oppleve å spille i små, tomme barer igjen. Born to Run var akkurat nådd 3. plass på den amerikanske albumlisten da verdens to viktigste nyhetsmagasiner tok et parallelt sideskritt vekk fra politikken og viet førstesidene til denne tynne og skjeggete mannen og gitaren hans. Den uskolerte og sta villstyringen Bruce Springsteen var plutselig stjerne. Selv var han skeptisk til hva det ville føre med seg.

— Jeg liker ikke at folk skriker mot meg, slik de gjør mot Bowie. Gjør de det, så er det over. Da går jeg tilbake til å spille i små klubber. Jeg står ikke der for dem, uansett. Jeg står der for meg selv, sa han i 1975.

Bruce og Douglas Springsteen fikk et noe mer avslappet forhold de siste 20 årene før Douglas døde i 1998, selv om faren aldri kommenterte­ sønnens suksess offentlig. Det første tegnet på aksept kan ha vært kommentaren han kom med til sønnen etter at Time og Newsweek var i kioskene for 40 år siden:

— Det er bedre at det er deg enn nok et bilde av presidenten.

Kilder:

Clinton Heylin: E Street Shuffle The Glory Days of Bruce Springsteen & The E Street Band (2012)

Talk About a Dream The Essential Interviews of Bruce Springsteen (2013)

Patrick Humphries: The Complete Guide to the Music of Bruce Springsteen (1996)

Dave Mars: Born to Run. The Bruce Springsteen Story (1979)

Men hva gjør Springsteen nå?