Norge

Ung sorg - etter terroren

Det er viktig at de unge ikke møter forutinntatte syn på hva som er god eller dårlig, riktig eller feil måte å sørge på.

FOTO: TRYGVE INDRELID Foto: Photographer: Trygve Indrelid

  • Birgitte Gjestvang Marit Slagsvold

«Vi skal snarest mulig ta hverdagen tilbake», har mange sagt og skrevet etter 22. juli.

Og vi leser om unge og etterlatte som på imponerende vis henter frem mot og krefter for å gi sitt bidrag til det vi alle ønsker oss, normalisering. Men når hver enkelt ungdom skal ta fatt på sin hverdag, er det store forskjeller i opplevelse og mestring av sorgen, og i tilgang på støtte og nettverk. Etter terrorhandlingen har vi ingen å miste.

Når unge mennesker utsettes for traumatiske hendelser og dødsfall, har de fortsatt livet foran seg og derfor gode muligheter til å komme seg videre. Og mange klarer seg veldig bra. Samtidig kan deres korte liv og manglende livserfaring nettopp forsterke følelsen av avmakt og redsel for fremtiden. Å sørge er i seg selv ikke sykt, men det kan skape alvorlige helseproblemer og på sikt forringe et menneskes livskvalitet. For at ingen skal falle utenfor, har omgivelsene i disse dager et stort ansvar. Det gjelder helsepersonell, familie, venner, venners foreldre, og ikke minst skolen.

Et helvete.

«Det var et helvete hjemme, et helvete på skolen og et helvete i hue.»

Slik beskriver en ung gutt hverdagen etter at han mistet faren sin i en ulykke. Og han er dessverre ikke den eneste. Etter vårt arbeid med boken Ung sorg (2008), skrevet i samarbeid med psykolog Atle Dyregrov, ser vi at mange unge på tross av sterk vilje og livsmot kan trenge støtte lenge etter begravelsen. Det er nettopp når hverdagen begynner at savnet og tapet føles enda sterkere. Ofte blir kontrasten mellom indre følelsessvingninger og det ytre normale livet så stor, at den sørgende både kjenner seg alene, usikker og fortvilet over egne reaksjoner. Sorg kan romme samhold og god stillhet, men sorg kan også medføre frykt, sinne, skam og dyp ensomhet. Å sørge er slitsomt og utmattende. Derfor kan behovet for søvn og hvile være ekstra stort. Samtidig sliter mange med søvnløshet, hukommelses— og konsentrasjonsproblemer, noe som igjen kan gå ut over skolegangen. Videre kan dødsfallet medføre frykt og utrygghet; redsel for at andre skal dø, redsel for å dø selv, redsel for ikke å klare seg. Lyder, lukter, smaker, musikk og andre minner, kan også sette i gang sterke reaksjoner hos den sørgende i lang tid etter dødsfallet.

Som ung er du fortsatt avhengig av – og prisgitt de voksne rundt deg – og dermed deres måte og takle sorgen på. Dessverre kan traumatiske dødsfall skape splittelse innenfor familien og forsterke den unges følelse av ensomhet og annerledeshet. Særlig kan dette ramme familier som har problemer fra før. Sorg skaper ikke alltid felles trøst og samhold.

Hverdagslige ting.

Tidligere mente man at den sørgende måtte gjennom bestemte faser for å bearbeide sorgen. Erfaring og forskning viser at det finnes mange individuelle måter å komme seg videre på. Derfor er det viktig at de unge ikke møter forutinntatte syn på hva som er god eller dårlig, riktig eller feil måte å sørge på. Noen viser ingen tegn til sorg, men vil spille fotball, gå på konsert og gjøre dagligdagse ting. Det betyr imidlertid ikke at de ikke også sørger. Noen vil snakke eller gråte, andre ikke. Noen trenger mer tid alene, andre mer tid sammen med venner. Vår opplevelse er at unge har god tilgang til det de trenger hvis de blir lyttet åpent til, støttet og bekreftet i sin sorg. Derfor er det viktig for alle som er rundt de unge, å være tett på spørsmålet: Hva trenger du? Og siden sorg er foranderlig er det viktig å spørre flere ganger – over lang tid.

Hvem har det verst? Hvem var mest heltemodig? Dette er spørsmål som kan dukke opp når mange har opplevd samme traumatiske hendelse, slik som på Utøya. Denne type sammenligninger er skadelige og kan hemme de unge i å komme videre. De påføres unødig skyld og skam, mens det de trenger er støtte på at de gjorde det mest menneskelige og riktige; å redde livet! Her har vi voksne og mediene et stort ansvar.

Skolen er en viktig arena for å finne tilbake til en normal hverdag. For at de unge skal fungere både faglig og sosialt, har rektor og lærere et spesielt ansvar for å følge opp unge i sorg. Antallet drepte forteller oss at mange er direkte berørt. Vår erfaring er at skolen kan være til stor hjelp, men skolegangen kan også bli en stor belastning.

Rektor og lærere må sørge for å ha personlig kontakt med de som har mistet noen, og også deres pårørende. Dette gjelder fra første skoledag og helst tidligere.

Skolen må vise omsorg og interesse for hva den enkelte trenger. Det er ikke lett å forstå sorgens mange ansikter. Eleven som var tøff og utfordrende fra før, blir ikke nødvendigvis mindre tøff. Skolen bør derfor anstrenge seg for å vise fleksibilitet og raushet overfor den som er rammet. Samtidig bør de unge inviteres til å være tydelige med sine behov. Ingen kan gjette seg til hva de trenger, og tydelighet og medansvar er viktig læring for unge mennesker. På den måten unngår man feiltolkninger, misforståelser og urealistiske krav.

Bry seg.

Det kan være smertefullt å være pårørende eller vitne til et ungt sørgende menneske. Man vil så gjerne lindre – ja, helst fjerne sorgen for dem. Tapet av søsken, foreldre, venner, kjæreste, de forferdelige opplevelsene vil for alltid være en del av dem, og det å finne sin måte å sørge på er en viktig byggestein i arbeidet med å ruste seg for fremtiden. Dette forutsetter at omgivelsene våger å bry seg. Det krever vilje og mot, særlig fordi det ikke finnes en «perfekt» måte å møte en sørgende på. Det handler om å våge å ta et skritt frem, ikke skygge unna, om å formidle et ønske om å støtte. Si gjerne at du er usikker på hva du kan gjøre. Bruk innlevelse og fantasi, finn på noe du kan tilby: Lekselesing, kjøring til trening eller kanskje en middag. Vær tydelig og ta direkte kontakt. Det kan øke sjansen for at den unge blir tydeligere selv. Kanskje også til å si «nei, takk» når noe ikke passer.

Balansen.

Det gjelder å finne balansen mellom å bry seg og å ha tillit til de unges ressurser. Samtidig må omgivelsene fange opp de som trenger ekstra profesjonell hjelp; de som over tid blir så fastlåste og fikserte i tanker og minner at de ikke fungerer sosialt eller på skolen. Da kan sorg medføre sykdom. Og husk at de som fungerer tilsynelatende bra, også kan trenge spørsmålet: Hvordan har du det – trenger du noe?

Vi mistet mye flott ungdom på Utøya, og sørger stort over tapet av alle som ble drept den dagen. Nå kreves det at vi gjør vårt beste for at alle flotte, unge etterlatte og overlevende får den oppfølgingen de trenger, slik at de kan komme seg videre i livet og nå sine mål!

Relevante artikler

  1. NORGE

    Mistet sønn i overdose. Vil hjelpe andre.

  2. FORELDRELIV

    Ny undersøkelse: Økt risiko for å dø tidligere om man har mistet et søsken i barndommen

  3. VITEN

    Vet vi nok om reaksjonene og behovet for støtte hos de etterlatte etter selvmord?

  4. KRONIKK

    En mors sorg: Da Mia døde, frøs jeg til is. Nå tiner jeg i kantene, men vet ikke om det vil gjøre meg sterkere eller svakere.

  5. DEBATT

    I kjølvannet av nok en 22. juli er det tre saker å sette på agendaen

  6. DEBATT

    Utøya-filmen er ikke nok for å gi forståelse | Grete Dyb