Norge

Mirakelgutten Sakarias

Sakarias Øvrebust (4) legger sin lille hånd i Gunnar Iversens store neve. Helikopterpiloten løfter guttungen opp i cockpiten og setter ham på fanget.

Sakarias sitter høyt på skuldrene til pilot Gunnar Iversen som fløy ham til St. Olavs. Spesialsykepleier Iris Ristesund til venstre husker godt ettermiddagen for tre år siden. Det gjør mamma Hilde Rødset og pappa Johan Øvrebust også. Paal Audestad

  • Tine Dommerud

Fireråringen har ikke bestemt seg for om han vil bli pilot. Men det er gøy å leke med helikopter. Paal Audestad

Carolus,(9) Martinus (6) og Sakarias (4). Tre brødre som fikk oppleve redningshelikopter som lekeplass! Paal Audestad

Brødrene er tette i alder, og har stor glede av hverandre, selv om Martinus går i førsteklasse og Sakarias i barnehagen. Paal Audestad

I dag er Sakarias en kvikk og rask fireåring som går i barnehagen og gleder seg til jul! Han husker naturlig nok ikke noe av det som skjedde. Paal Audestad

Legene Renate Johnsen og Boris Erwied samarbeidet tett i behandlingen av Sakarias, både hjemme på badegulvet og i helikopteret.-Det er klart en slik pasient gjør sterkt inntrykk, sier de. Paal Audestad

afp000641496.jpg Paal Audestad

Iversen peker og forteller om instrumentene. Sakarias følger nysgjerrig med. Sist de to var sammen lå Sakarias livløs bak i helikopteret, det som Gunnar Iversen fløy fra guttens hjem i Stordal, seks mil øst for Ålesund, til St. Olavs Hospital i Trondheim.

Varmt gjensyn

Like før jul møttes de to i hangaren ved Statens Luftambulanse på Ålesund sykehus. Sakarias har ingen minner om den dramatiske dagen for tre år siden, men det har både piloten og resten av redningstjenesten som var på vakt denne dagen.

Også legene Renate Johnsen og Boris Erwied er på jobb på sykehuset denne dagen. De vil også gjerne møte Sakarias igjen. Sykepleier Iris Ristesund har helikoptervakt, slik hun hadde på den dramatiske dagen i 2010. Hun er på utrykning da Sakarias og familien ankommer ambulansesentralen. Men rekker tilbake i tide til å møte igjen gutten hun var med å redde.

Renate Johnsen var under spesialisering for å bli spesialist i anestesi da Sakarias ble hentet. -Jeg håper ikke jeg opplever å måtte behandle så nedkjølte barn igjen, sier hun. Paal Audestad

Det er innkjøpt brus, wienerbrød, pepperkaker og nonstop til brødrene Sakarias (4), Martinus (6) og Carolus (9). De håndhilser pent på redningspersonellet og setter seg i sofaen i dagligstuen til helsepersonellet.Hverken Sakarias eller Martinus husker noen av disse voksne. Carolus husker litt mer. Mamma Hilde Rødset og pappa Johan Øvrebust husker alt som om det var i går:

Den ettermiddagen sønnen kjempet for livet. Da var de avhengige av dem alle sammen, av leger, pilot, redningsmann, pilot og sykepleier. Redningsmann er alltid med og er den som fires ned fra helikopteret hvis det for eksempel er vanskelige landingsforhold. Det var det ikke denne dagen.

Alt klaffet

Historien om Sakarias er historien om den dagen alt i helsevesenet klaffet – da det gjaldt som mest.

Det var den første kalenderdagen i desember for tre år siden. Sakarias var 18 måneder. Som liten sto han mye i lekegrinden og så på storebrødrene.

Mens Sakarias sov, som han pleide på ettermiddagen, bakte pappa Johan Øvrebust pepperkaker sammen med Martinus og Carolus. Mamma Hilde Rødset var i Ålesund og handlet inn til jul.

Da klokken var omtrent fire syntes Øvrebust at sønnen hadde sovet lenge nok. Han gikk inn på rommet for å løfte ham opp av sengen. Den var tom.

Ingen hadde hørt at Sakarias vippet bleiestumpen over sprinklene og jumpet ut av sengen. Han hadde åpnet ytterdøren og forsvunnet ut i vinterkulden.

Lang kuldeperiode

Da faren fant sengen tom spurte han storebrødrene om de hadde sett lillebroren. Det hadde de ikke. Johan Øvrebust løp ut på gårdsplassen. Det hadde vært en lang kuldeperiode, og det var 10 minusgrader. Han fant gutten sin ved siden av broen opp til den brune låven, omtrent 40 menter unna.

Sakarias sto i lekegrind og så på storebrødrene leke da han var ett år. Som andre barn opprettet han plutselig en teknikk for å vippe bleiestumpen over grinden, og hoppe ut i friheten. Staale Wattø

Sakarias var kledd for en ettermiddagslur under en varm dyne. Nå lå han i en body og blå strømpebukse i snøen. Helt stille. Faren trodde gutten var død. — Jeg kunne se at isen hadde tint der Sakarias lå, forteller han.

Nøyaktig hvor lenge han hadde vært ute i kulden, vet ingen. Men det var sannsynligvis mellom en halv og en hel time.

Det var den kaldeste dagen hittil den vinteren. Sakarias var svært nedkjølt. Alle vitale organer, som hjerte, lunger, nyrer og hjerne, var allerede nærmest gått i dvale. Stoffskiftet og oksygenopptak blir da veldig lavt. Det som skjer i kroppen er at blodtrykket synker, hjertefrekvensen blir lav, og man puster så langsomt at det knapt er merkbart, kanskje bare to-tre ganger i minuttet.

Sakarias var i ferd med å sette uoffisiell verdensrekord.

Siste liten

Faren bar sønnen inn i stuen og fikk av ham klærne.

– Sakarias var helt stiv, husker han.

Johan Øvrebust ringte 113, og fikk beskjed om at et ambulansehelikopter ville bli sendt. Han bar gutten inn på badegulvet og begynte med hjertekompresjon. Instruksjonene fikk han over telefonen fra AMK-sentralen. Helsepersonell fra aldershjemmet i nærheten og den lokale ambulansen ble også oppringt av AMK. De kom og koblet på en hjertestarter og så at det var et lite hjerteslag. Dermed trengte de den ikke, og koblet av igjen. De så at det var et lite hjerteslag. Da redningsteamet fra helikopteret ankom huset trakk de andre seg tilbake.

Klarværet og kuldegradene hadde nedkjølt ettåringen raskt og dramatisk. Pilot Gunnar Iversen bodde heldigvis i nabobygda og kjente området der familien bodde godt. Denne kunnskapen og det klare, fine været gjorde at han var raskt på plass. Bare 20 minutter etter at Øvrebust hadde ringt, landet helikopteret.

Spesialist i anestesi og overlege Boris Erwied og spesialsykepleier Iris Ristesund hadde jobbet sammen med å legge barn i narkose noen dager tidligere. Det hadde gjort dem samkjørte også når de nå skulle behandle et barn også utenfor sykehuset. Akkurat denne dagen var det to leger på vakt. Renate Johnsen var under spesialisering til å bli anestesilege og var også med i helikopteret.

Tre år etterpå husker de alle godt synet som møtte dem på badegulvet, den lille, lysluggede gutten med halvlangt hår som lå helt stille. Det de gjorde de neste minuttene står fortsatt satt klart for dem tre år etterpå. Legene fastslo at det var liv i guttens hjerte. De arbeidet med Sakarias i nesten en halvtime der inne på badet. Gutten ble lagt i kunstig narkose, Han fikk pustehjelp og var fremdeles nærmest livløs. Men av og til slo det lille hjertet.

Mens helsepersonellet prøvde å redde livet til Sakarias, var pilot Gunnar Iversen inne i stuen. Der trøstet han storebrødrene. Martinius var bare tre år og forsto ikke mye av det som skjedde.

Legene og sykepleieren flyttet Sakarias over i helikopteret. Der satte sykepleier Iris Ristesund en tynn nål, en ekstra kanyle i blodåren, inn i den ene lille foten til Sakarias. Da så de det alle sammen: Plutselig rykket foten litt til.

– Da forsto jeg at dette kunne gå bra. Det viste at det var signaler som nådde frem til hjernen, sier Iris Ristesund.

Sakarias og pilot Gunnar Iversen fant tonen. Piloten var godt kjent i bygda der Sakarias bor, og landet like ved huset den dagen gutten ble funnet. Paal Audestad

Senere synes Martinius at det var litt skummelt med helikoptre, for han opplevde det som om det tok lillebroren hans.

Ikke prosedyrer

Overlege Boris Erwied forteller at det finnes vel etablerte prosedyrer for hva som skal gjøres når voksne rammes av for eksempel hjerteinfarkt eller brudd, men at det er få retningslinjer for hva man gjør med nedkjølte barn. Dette gjorde behandlingen ekstra utfordrende. Doktor Erwied førte en tube ned i guttens pusterør, og han ble lagt i respirator for stabil pustehjelp.

På vei hjem fra julehandel fikk mamma Hilde Rødset beskjed om at sønnen var på vei i luftambulanse til Trondheim.

Situasjonen ble nøye overvåket under helikoptertransporten til Trondheim, i første omgang gjaldt det å hindre ytterligere temperaturfall. De pakket gutten inn i ullteppe. I denne fasen er det ekstremt viktig å unngå noe som kan utløse alvorlige hjerterytmeforstyrrelser og i verste fall hjertestans.

Imens fikk moren haik med et ambulansefly.

Det er seksjonsoverlege Ulf Mostad som tok i mot Sakarias.

– Jeg har sett mye gjennom mange år, og det er ikke så ofte jeg blir rørt. Men det ble jeg virkelig denne gangen, forteller han.

Mostad berømmer faren som ved hjelp av AMK-sentralen satte i gang med hjerte— og lungeredning.

Da ettåringen kom til intensivbehandling ved sykehuset, ble det umiddelbart satt i gang såkalt overflateoppvarming. Gutten ble pakket inn i et teppe med sirkulerende varmluft og lagt på varmemadrass. Legene sto klare med hjerte- og lungemaskin i tilfelle hjertet skulle stanse. Det gjorde det ikke.

Legene Renate Johnsen og Boris Erwied samarbeidet tett i behandlingen av Sakarias, både hjemme på badegulvet og i helikopteret.-Det er klart en slik pasient gjør sterkt inntrykk, sier de. Paal Audestad

Et par timer etter at gutten var innlagt, kom Hilde Rødset frem til sykehuset.Den lille kroppen ble varmet opp til 32 grader for å begrense omfanget av mulige celleskader og for å unngå hevelse i hjernen. Sakarias' stoffskifte gikk fortsatt på sparebluss, og dermed var også oksygeninntaket lavt. Det gjør at man kan overleve lenge med marginal eller, til og med, helt opphørt blodsirkulasjon, det vil si en situasjon med hjertestans.

Medisinsk unikt

Ulf Mostad forteller at med kroppstemperatur under 28 °C er det stor fare for at hjertet stopper.

— At Sakarias' hjerte ikke hadde stanset ved så lav temperatur som 21 °C er det medisinsk unike og egentlig utrolige ved denne historien. Også de øvrige kjente tilfellene med svært lav kroppstemperatur uten hjertestans, gjelder stort sett barn. Her er det, uvisst av hvilken grunn, antagelig slik at barn tåler mer enn voksne.

Hjertet til Sakarias slonok svært langsomt og ga lite blodtrykk, men likevel med tilstrekkeligblodgjennomstrømming til hjernen. Ved 28 °C er stoffskifte og oksygenforbruk halvparten av hva det ville være ved normal kroppstemperatur, mens det ved 21 °C kanskje vil være helt nede påen femtedel.

Sakarias er trolig det barnet i verden som har hatt lavest kroppstemperatur uten at hjertet har stanset.

Han ble liggende i respirator i kunstig koma, det vil si i narkose, for å unngå ytterligere stress for hjernen. Etter et drøyt døgn var guttens kroppstemperatur normalisert, og det ble gjort både MR-undersøkelse og tester av hjertet og hjerne uten at det ble funnet tegn til skade. Så begynte de forsiktig å vekke ham.

I to nervepirrende døgn hadde foreldrene sittet ved sengen til Sakarias.

— Jeg forsto at det kom til å gå bra da vi fikk bilde av hjernen, og så at det ikke var noen skade, forteller Hilde Rødset.

Og så, litt utpå ettermiddagen 3. desember, åpnet han øynene. Skremt.

Medisinene ble trappet ned, og etter et par dager var han ute av sengen og koste seg på lekerommet på sykehuset.

Trebarnsmoren innrømmer at hun ikke hadde trodd det skulle ende slik.

– Det er nesten som vi har fått ham på ny. Nok en gang blir det helt fantastisk å feire jul, sier Hilde Rødset.

"Hvor er Sakarias?"

I ti dager var minstemann og foreldre på sykehuset. Sakarias har i etterkant hattkomplett normal utvikling. Det finnesingen tegn til varig skade av noe slag. Eneste synlige merker nå er et lite arr på lillefingeren og noen små på brystet.

Da pappa kom hjem igjen den desemberdagen i 2010 monterte han umiddelbart høyere sprinkler på sengen. Han demontert håndtaket på utgangsdøren og monterte sikkerhetslenke.

Broren Martinus var bare tre år da Sakarias ble fløyet til sykehuset i Trondhjem, og foreldrene var borte ti dager like før jul. Han syntes det var litt skummelt, og trodde at helikopteret tok broren fra ham. Paal Audestad

Med tre gutter i alderen fire til ni år er hverdagene aktive. Familien bor på gård og har 80 sauer. Mamma er lærer og pappa jobber på oppdrettsanlegg ved siden av gårdsdriften. Foreldrene forteller at de er blitt mer årvåkne. Ofte og intuitivt tenker de: "Hvor er Sakarias?". Hver eneste kveld går de minst en gang og ser på de sovende guttene.

Tenker på det daglig

De snakker ikke så ofte om det som skjedde for tre år siden.

— Men vi tenker på det hver eneste dag.

De tre brødrene er som tripp, trapp, tresko. De har gledet seg til å se på helikopteret som fraktet broren til sykehuset. Og da det lander ved Ålesund sykehus er ikke sene med å løpe ned på landingsplassen. De klatrer inn bak i helikopteret og får sitte der da traktoren trekker det inn i hangaren. Senere får de utforske helikopteret. Sakarias og Martinus turner i håndtak i taket bak i helikopteret.

Sykepleier Iris Ristesund har ikke møtt Sakarias eller faren siden hun leverte dem fra seg på St. Olavs for tre år siden.

— Jeg hadde så vondt av deg. Jeg hadde mest lyst til å omfavne deg og ta deg med hjem, sier hun til Johan Øvrebust.

De voksne, redningspersonellet og foreldre, ser på guttene som undersøker helikopteret. Det er ikke fritt for at det kremtes og svelges når Sakarias og Martinus tar på seg øreklokkene som henger bak i helikopteret med ivrige hender.

— Det var så nære på, sier faren.

tine.dommerud@aftenposten.no

Fra denne døren og over tunet tuslet Sakarias for tre år siden. Kun iført strømpebukse og en body. Faren fant ham helt nedkjølt og livløs etter en stund. Staale Wattø, Sundmørsposten

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. NORGE

    - Den dummeste loven som noen gang er skrevet

  2. NORGE

    Dagbok fra helvete

  3. NORGE

    Klassene i barneskolen eser ut

  4. NORGE

    Slik overlister du høstørreten

  5. NORGE

    Direktør i Nye Veier sluttet brått - varslet Regjeringen om viktigheten av antikorrupsjonsarbeid

  6. NORGE

    Den uforklarlige hundesykdommen: – Noen titalls hunder er syke i hele landet nå