Norge

Da enevoldskongen ble avskaffet

For 200 år siden i dag samlet danskenes arveprins Christian Frederik Norges fremste menn. Målet var å bli utropt til Norges eneveldige konge. Stormannsmøtet 16. februar la i stedet grunnlaget for grunnloven.

Arveprins Christian Frederik av Danmark ble ikke særlig begeistret da hans fetter, kong Frederik VI, løste nordmenn fra lojaliteten til det danske kongehuset. Han ville ikke innse at det stoppet hans muligheter til å bli konge i Norge. Foto: WIKIMEDIA COMMONS

  • Gunnar Kagge
    Gunnar Kagge
    Journalist

Etter at den dansk-norske kong Frederik VI innså nederlaget og inngikk Kiel-traktaten, sendte han et åpent brev til alle nordmenn. 18. januar 1814 fikk hele landet beskjed om at de var løst fra all lojalitet og troskapsed til det danske kongehuset.

Én som ikke ble løst fra noen ed, var kongens fetter, arving og stattholder i Norge, Christian Frederik. I og med at kong Frederik hadde frasagt seg og sin familie alle krav på Norge, burde stattholderen snarest overlatt landet til svenskene, pakket sammen og kommet seg hjem til København.

I stedet mobiliserte han til opprør. Han reiste gjennom landet til Trondheim for å skaffe støtte. Prinsen la ikke skjul på målet, han ønsket å bli eneveldig norsk konge.

Landets beste menn

For å få det til, innkalte han landets fremste menn til det såkalte stormannsmøtet, eller notabelmøtet, den 16. februar. Han fikk låne lokaler av sin venn Carsten Anker, som stilte godset på Eidsvoll til disposisjon.

Slik så innkallingen til stormannsmøtet ut, signert av arveprins Kristian Frederik. Møtet gikk ikke som han håpet. Foto: WIKIMEDIA COMMONS

De 21 stormennene som kom til Eidsvoll var ikke akkurat radikalere og opprørere. Åtte av dem var sivile embetsmenn, syv var høyere offiserer, og seks var store næringsdrivende. Minst en tredjedel av dem var danske.Carsten Anker hadde lenge forberedt prinsen på at noe slikt kunne bli nødvendig, ifølge historikeren Halvdan Koht. Anker var prinsens gode venn, og en av meget få som ikke så noen betenkeligheter ved å få en ny eneveldig konge.

På sin reise rundt i Sør-Norge oppfattet prinsen at han hadde god støtte fra folket, i alle fall de delene av folket en arveprins fant det naturlig å snakke med.

Støtten gjaldt først og fremst tanken om å holde Norge utenfor union med Sverige. Sannsynligvis var prinsen, eller regenten, politisk klok nok til å forstå at støtten ikke nødvendigvis gjaldt ønsket hans om å styre med uinnskrenket makt.

Demokratiske impulser

I den norske eliten fulgte mange med på utviklingen i utlandet. De så hvordan Frankrike og USA fikk grunnlover som sto over statsoverhodets vilje.

Dessuten var det økende misnøye med merkantilismen, det økonomiske systemet som ga kongen rett til å dele ut privilegier. Ingen kunne drive sagbruk, glassverk eller handle uten kongelig tillatelse.

Den senere eidsvollsmannen Jacob Aall oppsummerte det slik noen år i forveien: «Det var en enkelt Mand voldgivet at behandle denne agtværdige Nation som en Flok af Dyr, og som et mekanisk Instrument, ene skabt til at lyde Regentens vilkaarlige Bud».

Det var oppgjøret med denne styreformen som gir 16. februar 1814 en så viktig plass i landets historie. Helt siden 1660 hadde kongen vært eneveldig, kort sagt: Kongens ord var lov.

Christian Frederik vokste opp med troen på at det var Guds vilje at slekten skulle styre i Norge og Danmark. Prinsen glødet for Norges sak. Han var villig til å gå langt for å sikre et fritt Norge.

Spørsmålet de 21 herrene må ha lurt på da de kom til Eidsvoll på kort varsel, var om prinsen også var villig til å ofre sin uinnskrenkede makt. I utgangspunktet var han nok ikke det.

Prinsen var smart. Han tok imot hver enkelt da de kom og dro dem inn til en personlig samtale. Da professor i gresk, latin og filosofi Georg Sverdrup ankom som en av de siste, skal han ha møtt andre deltagere, som resignert fortalte ham at «det er over, vi får en enevoldsstat».

Les også:

Les også

200 ting du kan brife med i jubileumsåret

Sverdrups rolle

Sverdrup rakk knapt å ta av seg frakken før prinsen ville snakke. Han sa at de var innkalt for å «avverge anarkiets rædsler». Han sa at når kong Frederik var blitt tvunget til å avstå Norges krone, anså han seg selv som arveberettiget til å overta.

Georg Sverdrup gikk i rette med Christian Frederiks påstand om at han var arveberettiget til den norske kronen. Foto: WIKMEDIA COMMONS

Juristen Sverdrup sa at når kongen hadde frasagt seg og sin slekt retten til Norge, var det nordmenn selv som skulle bestemme hvem de ville ha som konge. Regenten avbrøt ham og sa «nu er De sofistisk». Da Sverdrup fortsatte, og sa han var sikker på at det norske folk ville velge Christian Frederik som konge, og at det måtte være mye bedre å styre med et slikt mandat, avbrøt Christian Frederik igjen: «Nu blir De poetisk».Under selve møtet fikk Sverdrup støtte fra de andre juristene. Når kongen hadde gitt opp en del av sitt rike, kunne ikke arvingene gjøre krav på det.

Sverdrup oppsummerte med at ingen lenger hadde større rett til å kreve Norges krone enn andre nordmenn.

Selv om verten Carsten Anker og én annen støttet arveretten, ga prinsen etter. Han sa at han aksepterte argumentene.

Christian Frederik trakk seg tilbake. Han hadde allerede skrevet proklamasjoner og erklæringer som skulle sendes ut etter møtet. Nå måtte de skrives om.

Han skrev til alle landets biskoper med beskjed om at det skulle holdes spesielle bededager over hele landet. Han ga detaljerte beskrivelser om «liturgien», det var mer politikk enn teologi. Det hele toppet seg med troskapseden.

Presten ble pålagt å spørre: Sverger dere å hevde Norges selvstendighet og å våge liv og blod for det elskede Fedreland? Menigheten skulle strekke en hånd i været og svare: Det sverger vi, så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord.

Så skulle menighetens menn velge valgmenn, som senere kom sammen og bestemte hvem som skulle representere dem i grunnlovsforsamlingen.

  1. februar var dagen da Christian Frederik og den norske eliten heiste opprørsfanen. De ville ikke akseptere fredsvilkårene fra Kiel, på den måten trosset de ikke bare kongene i København og Stockholm.

De la seg ut med stormaktene Russland, Prøysen og England.

  1. Les også

    Den aller siste kampen om Norge

  2. Les også

    10 datoer som formet Norge