Denne artikkelen bør leses i vanlig nettleser, klikk her for å åpne

Den niende dagen i april 1940 går en 27 år gammel ettbarnsmor rundt i familiens leilighet på Volla. Borghild Kronsel Kristiansen, mannen Rolf og datteren Berit deler ett rom og kjøkken.

Borghild er slank, kanskje kledd i plisséskjørt. Hun har bakt kake, for datteren har treårsdag.

Borghild Kronsel Kristiansen og datteren Berit. Da 2. verdenskrig brøt ut, var Berit tre år gammel. Hun fikk aldri noen søsken, men ga moren fire barnebarn.
Privat

Men festen blir avlyst. Lillestrøm står opp til lyden av luftvernsirenen fra toppen av kirken. Norge er i krig.Fra vinduene ser folk store, larmende fly med svarte kors over Kjeller flyplass. Deretter faller bombene, så følger eksplosjonene og de knuste vinduene. Menneskene begynner å rømme. Til kjellere, naboer med kjellere, tryggere områder, bort, vekk! Med seg bærer de tunge kofferter, ulltepper og sølvtøy. Noen kamuflerer barna sine med hvite putevar, slik at de skal gå i ett med snøen.

Det er bare en snau kilometer i luftlinje fra Borghild til Kjeller, som er Norges eldste flyplass. De kan ikke bli. De evakuerer. Kaken lar de stå igjen.

Bombingen merker henne for livet. Lyden av torden får henne til å flykte ned i kjelleren eller ringe etter hjelp.

Velstand og barnefødsler

I Vietnam lever også Khuu Ngan midt i krig og ødeleggelse. Japan har gått inn i Vietnam for å posisjonere seg bedre i krigen mot Kina, landet der Khuu har etterlatt sin lille sønn. Perioder med borgerkrig og krigene mot Japan har tvunget millioner av kinesere på flukt. Omtrent samtidig som Japan til slutt kapitulerer og Mao Zedongs kommunistiske parti tar over Kina, utvider Khuu og ektemannen forretningen i den vietnamesiske kystbyen Phan Thiet, langt unna det urolige hjemlandet.

Han er en god, rettferdig, men streng forretningsmann. Hvis Khuu gjør noe feil, er han rask til å rette på henne eller kakke henne i hodet med fingerknokene som en lærepenge. Hun mukker ikke. Det faren prentet inn i henne som ung jente, preger henne også som kvinne; hun er giftet bort og tilhører mannen sin. Han bestemmer.

Paret kjøper inn varer i store kvanta og selger dem videre i mindre. De tørker kål og blekksprut, handler med ris, nudler og kjøtt og tjener så godt at de endelig kan forlate husbåten de bor i. Khuu er redd for vannet. Hun har aldri likt seg om bord.

Fra 1938 til 1942 føder hun fire nye barn. Ett av dem er en jente som ikke lever lenge, og som hun senere nesten aldri skal snakke om. I juli ’42 kommer sønnen Lam Buu Trung til verden. Yngstesønnen skal få en nøkkelrolle i livet hennes.

Landet bygges på nytt

Både Khuu Ngan og Borghild Kronsel Kristiansen klarer seg relativt godt i krigsårene. Rolf sykler rundt på landsbygda og bytter bort Berits gamle barneklær mot mat. Borghild plukker bær og andre ting i naturen. De er oppfinnsomme og kreative. Om det kniper, slakter de en kanin fra buret i hagen.

Paret får ikke flere barn. «Det var krig, og jeg hadde jo a’Berit», forklarer Borghild hvis noen spør senere i livet. Da tyskerne kapitulerer i 1945, er hun 32 år. Lillestrøms gater fylles av norske flagg og Seier’n er vår!

Nå blir landet formet på nytt. Borghild opplever samholdet krigen har skapt, og de små og store revolusjonene som bygger velferdsstaten Norge: Den sosiale boligbyggingen. Innføringen av barnetrygden, syketrygden, ferieloven og arbeidsledighetstrygden.

Borghild Kronsel Kristiansen (i lyseblått) sammen med nær familie på Romerike. Fra venstre: Barnebarnet Kristin, Borghilds søster Randi, Borghilds datter Berit, Borghilds mann Rolf og barnebarna Hilde og Bente.
PRIVAT

Hun føler de enorme forandringene på kroppen. Mens Einar Gerhardsen har bygget landet, har Rolf bygget hus. I 1954 flytter familien fra ett rom og kjøkken til en helt ny firemannsbolig i Odals gate. Huset ligger i et stille område med småhus og grønne hageflekker, langt unna flommene fra den lumske Nitelva. De trenger ikke å vaske seg i elvevann mer. De får sitt eget bad med badekar og må ikke lenger ut i et illeluktende uthus for å gå på do. Og tenk, de har tre soverom! Seks år senere står en ny Tandberg-TV i stuen. Verden er kommet til Lillestrøm. Men Borghilds verden er fremdeles familie og hverdag.

De store ulykkers tid

I fortellingen om Khuu Ngans liv i Vietnam står familien og hverdagen i sentrum i årene etter annen verdenskrig og langt inn på 50-tallet. Familien kjenner ingen skriftlige kilder fra de neste tiårene. Khuu er analfabet. Vi kjenner få detaljer om livet hennes i denne perioden, men vi vet at det skjer mange store dramatiske hendelser både i familien og i landet.

Konflikten mellom Nord— og Sør-Vietnam ligger som en skygge over livet deres. Den starter som en væpnet konflikt mellom landene på midten av 1950-tallet og eskalerer i 1963 da amerikanske styrker rykker inn for å hjelpe sørvietnameserne. Mellom to og tre millioner vietnamesere og 59.000 amerikanere mister livet i krigen som definerer en hel tidsalder.

På denne tiden blir hennes tredje sønn påkjørt to ganger. Første gangen slipper han unna uten varige mén. Så blir han påkjørt igjen. Denne gangen blir han lam fra livet og havner i rullestol. Funksjonshemmede har det svært tøft i Asia på denne tiden og er prisgitt familiens hjelp. Khuu ser ingen lykkelig fremtid for sønnen. Senere sier hun at det hadde vært bedre for ham om han var død.

Hva vet du egentlig om din bestemor?

I historien om Khuu blir hennes yngste sønn, Trung, tatt for ulovlig kort-gambling på slutten av 1960-tallet mens krigen herjer. Khuu må sone for ham. Etterkommerne tror dette kan skyldes at myndighetene ville ramme ham hardere ved å arrestere hans mor. I flere måneder sitter hun i et vietnamesisk fengsel under kummerlige forhold. I løpet av denne tiden dør ektemannen av hjerneslag. Han blir 59 år gammel.

Det ligger ikke i Khuus natur å la seg knekke. Ikke har hun tid til det heller. For da hun slipper ut av fengselet, har hun en butikk å drive. Yngstesønnen Trung er den av barna som hjelper moren mest.

Khuu bruker nå penger på å smøre sørvietnamesiske offiserer slik at sønnen skal slippe unna krigen og kampene som så ofte betyr én ting: døden. Da bombene faller i Phan Thiet, nekter hun å rømme med de andre. Hun må passe på at butikken ikke blir plyndret. Så der ligger hun, vettskremt under et bord, mens vinduene rundt henne knuser og ytterdøren blir blåst inn.

Det gode som ikke varer

Det skjer også fine ting: Favorittsønnen Trung, som avlaster henne så mye i butikken, har giftet seg med en kinesisk kvinne Khuu blir svært glad i. Pham er lydig, snill, hjelpsom og gir henne fire barnebarn på fem år fra 1967 til 1972.

Det er gode år. Men det gode skal ikke vare. Resten av livet begynner den gamle kvinnen å gråte når hun forteller om det fæle som skjer våren 1975:

En dag klager svigerdatteren over at hun er svimmel og har vondt i hodet. «Sov litt, så blir du bedre», beroliger Khuu. Men småbarnsmoren har så sterke smerter at hun drar til legen. Der får hun en sprøyte og dør nesten momentant. Dødsårsaken får de aldri vite. Å obdusere er ikke et tema.

Fire barn, på tre, fire, seks og syv år, er uten mor. Men de har en bestemor som har taklet store vanskeligheter før.

«Hvor er mamma?», spør den yngste jenta om og om igjen. «Hun er på reise», svarer Khuu. Hun vet ikke hva annet hun skal si. Men hun forstår at det er hun som er barnas mor nå.

Tomrommet etter Rolf

Hjemme i Lillestrøm blir heller ikke Borghild skånet. De to kvinnene i Vietnam og Norge blir enker med to års mellomrom. På Lillestrøm starter Rolf Kronsel Kristiansens sykdom med sterke magesmerter sommeren 1971. 1. oktober samme år dør han av kreft, bare 58 år gammel. Tomrommet etter snille, sterke og nevenyttige Rolf er nesten ikke til å holde ut for Borghild. Hun gråter, føler seg ensom og hjelpeløs og ringer datteren Berit eller svigersønnen bare en lyspære har sluttet å virke.

Men det finnes trøst. Barnebarna holder både Khuu og Borghild oppe. Borghilds datter Berit har fått fire døtre fra 1957 til 1969. «Bestemamma» beskytter dem, men gir dem også mye frihet. Kvinnen som har vært utearbeidende i kun fem år av sitt liv, føler nå at hun har én jobb: å ta vare på sine.

Hva husker du egentlig om din egen bestemor?

Borghild Kronsel Kristiansens barnebarn kan lukke øynene og se henne for seg: Kjøkkenradioen står på. Værmeldingen er over. Så kommer en reinlender. Bestemor begynner å danse på kjøkkengulvet, forkleet er fortsatt knytt rundt livet. Hun strekker ut armene: Dans med meg!

Julen 1972, Borghild Kronsel Kristiansens andre jul uten ektemannen Rolf. Borghild sitter til venstre i sofaen med sine søstre Randi og Hjørdis ved siden av seg. Barnebarna Anne-Berit (foran), Kristin og Bente er også med.
PRIVAT

På mandagene overnatter ett eller flere av barnebarna hos henne. Da lager hun favorittrettene deres, tradisjonell norsk kost som blodklubb og kålstuing. Om kvelden sitter de tett sammen i sofaen hennes og ser «Mandagsfilmen». Ofte stikker hun til dem en sjokolade, gjerne en Mandelstang. Morgenen etter lager hun matpakker. Og hvis det er slik at ungene virkelig vil ha rå fiskeboller på brødskivene, ser hun ingen grunn til at de ikke skal få det.Hun begynner å gå mer ut. Noen ganger drar hun helt til Oslo med toget. Søsteren Hjørdis er også blitt enke. Men de to søstrene har ikke sluttet å danse. Sammen drar de til det brune dansestedet Tranen ved Aleksander Kiellands plass, gjerne med en knert på innerlommen. Andre ganger møtes de til dans på Folkets Hus i Lillestrøm. Borghild Kronsel Kristiansen er så lett på tå at det oppstår krangel om henne blant mannfolk utenfor lokalet.

Den hemmelige planen

I Norge har det nå vært fred i tre tiår. I Vietnam er situasjonen en helt annen. Khuu har bodd der i nesten 40 år, men nå er landet ikke lenger levelig. Våren og sommeren 1977 legger Khuus sønn Trung en fluktplan i hemmelighet. Han deler den med sin mor, men barna får ikke vite noe. De voksne er redde for at de skal forsnakke seg.

Trung er den som vil at de skal rømme. Hans lille befatning med krigen har vært på sørvietnamesisk side, og han frykter konsekvensene. Khuu har ikke lyst å forlate Phan Thiet og vegrer seg helt til en venninne i nabolaget rister i henne: «Din sønn er alene med fire barn. Selvfølgelig må du reise.»

Det skjer fort: Alt Khuu Ngan og familien har bygget opp siden de kom til Vietnam, er plutselig i fare. Den ene dagen eier hun et hus, eiendommer og en innbringende matvarebutikk i Phan Thiet på kysten av Sør-Vietnam, den andre står offiserer fra den nordvietnamesiske hæren utenfor huset og krever å få overta plassen. Det er ikke et spørsmål, de tar det de vil ha.

Det er urolige tider. Sør-Vietnams fall i 1975, sammenslåingen av Vietnam til ett land, kommunistenes inntog og økonomiske restriksjoner gjør livet vanskelig for næringsdrivende. Samtidig frykter Vietnam krig mot Kina og tar det ikke for gitt at landets kinesiske minoritet vil være lojale. Flere hundre tusen etniske kinesere flykter fra de nordlige delene av Vietnam til Kina.

Fra sør tvinges de ut på havet.

Om kvelden den 13. september starter dekkoperasjonen: Khuu og sønnen Trung forteller ungene Linn (10), Robert Nun (8), Phat (6) og Annie (4) at de skal til et gatekjøkken og spise kveldsmat. Phat har nettopp fått nye, hvite joggesko, slike som amerikanerne bruker. Seksåringen er redd for at han skal skitne dem til og lar dem stå.

Familien drar aldri hjem etter måltidet. Barneflokken stables på fars moped, jentene foran og guttene bak. Så forlater de alt de eier og kjører mot havet.